Romerriket

Romerriket (kart, romersk ekspansjon i Italia..) (bilde)

Romerriket (kart over erobringer 200 f. - 200 e. kr.) (bilde)

Romerriket. Teatret i Merida (antikkens Emerita Augusta), Spania, fra kort før Kr.f.

De tre gratier, maleri fra Pompeii. Museo Nazionale, Napoli.

Romerriket, det riket som byen Roma behersket i antikken; et av historiens mektigste imperier.

Vekst og omfang

Etter tradisjonen ble Roma grunnlagt 753 f.Kr. Frem til ca. 290 kom Midt-Italia under romersk kontroll. I første halvdel av 200-tallet f.Kr. fikk romerne herredømme over hele Italia, og i siste halvdel av 200-tallet, etter de to første puniske kriger, ble Roma den dominerende makt i det vestlige Middelhav. Det egentlige romerske område var på ca. 25 000 km² og borgernes antall kanskje ca. 275 000. På 100-tallet f.Kr. konsoliderte Roma sin stilling i vest, samtidig som riket gradvis fikk kontroll over store deler av den hellenistiske verden. I det siste århundret f.Kr.ble nye områder lagt til imperiet i vest (Gallia) og i øst (Lilleasia, Syria, Palestina, Egypt). Borgernes antall i Roma omkring 40 f.Kr. kan ha vært ca. én million.

Etter Kristi fødsel ble riket utvidet i nordvest (Britannia) og i nord, mot Rhinen og Donau, samt Dacia. Sin største utstrekning nådde Romerriket i perioden 115–117, da det behersket Mesopotamia. Da kontrollerte romerne hele Middelhavet samt et område som strakte seg fra Irskesjøen til Persiabukta. Omkring år 150 e.Kr. hadde riket en samlet befolkning på ca. 60 mill.; 6–7 mill. bodde i Italia, hvorav kanskje 1 mill. i selve Roma.

På tross av en viss avskalling i øst og nord var riket stort sett intakt inntil 300-tallet e.Kr. Riket ble delt i 395. Det latiniserte vest-riket falt siden fra hverandre i flere folkevandringsriker; de østlige delene skrumpet inn til et gresk rike med sentrum i Bysants (bysantinske rike).

Kilder

Frem til utbruddet av første puniske krig (264 f.Kr.) er kildene begrenset. Senere er det en rekke skriftlige kilder, samt gjenstander, bygninger og arkeologisk materiale. Den første sentrale historiker i Romerriket var grekeren Polyb, som skrev på 150-tallet f.Kr. Fra siste århundre f.Kr. opptrer samtidshistorikere som Sallust, og i tidlig keisertid skrev Livius Romas historie i sammenheng. Andre viktige historikere er Tacitus og Sveton.

Fra republikkens innføring i 509 har man en i prinsippet pålitelig kronologi, i det konsulene, som satt ett år av gangen, fikk årene oppkalt etter seg («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»).

Stat og samfunn

Forfatning

Rettsvesen

Romas tidlige lover ble kodifisert i De tolv tavlers lover 451–450 f.Kr., et viktig skritt mot likhet for loven. Selve rettspraksisen skiftet gjennom tidene. I republikansk tid dømte folket (comitia centuriata) i saker som angikk en borgers liv eller velferd; i privatsaker dømte spesielle domsmenn uttatt av pretor. For kriminalsaker ble det fra 100-tallet f.Kr. ofte nedsatt ekstraordinære domstoler (quaestiones), som senere ble ordinære. I keisertiden gikk hele jurisdiksjonen over til keiseren, som selv kunne gi lover og avgjøre appeller og rettstvister. Reviderte, mer eller mindre samlede utgaver av eldre lover og juridiske verk ble utgitt under Justinian (omkr. 530 e.Kr.). Det romerske rettsvesen var av stor betydning for senere europeisk rettsutvikling, særlig i privatretten; se romerrett.

Befolkning og sosiale grupper

Patrisiere og plebeiere

I kongetiden og den eldre republikk var de gamle adelsslektene, patrisierne, dominerende både økonomisk og politisk. Plebeierne (plebs) var uten andel i de politiske privilegier, men de fikk tidlig sine egne forsamlinger og egne ombudsmenn til å beskytte seg (folketribuner); disse var ukrenkelige og kunne skride inn mot høyere embetsmenn for å beskytte plebs. Gjennom stenderkampen i eldre republikktid fikk de større rettssikkerhet, rett til å gifte seg med patrisiere og etter hvert politiske rettigheter på linje med dem, skjønt visse statusforskjeller alltid ble opprettholdt. I forhold til plebeierne var patrisierne ytterst fåtallige, og en del slekter døde ut.

Patrisiere opptrådte ofte som beskyttere (patroner) for plebeiere som derved ble deres klienter. Forholdet innebar gjensidig forpliktelse og fordel. Patronen fikk prestisje og oppvartning, politisk og militær støtte; klienten beskyttelse i retten og hjelp på andre måter. Klientell-vesenet var i eldre tid formalisert og arvelig; det kunne senere være løsere og mer opportunistisk, men fortsatte alltid å være et sterkt mønster i det romerske samfunn og en viktig faktor i romersk politikk. Standsforskjeller (som mellom patrisiere og plebeiere) og lojalitetsbånd mellom høy og lav (som mellom patroner og klienter) gikk på tvers av økonomiske og sosiale lagdelinger og virket konserverende på samfunnsordningen.

Nobiliteten

Av gamle patrisierslekter og rike plebeiere utviklet det seg en ny embetsadel, nobiliteten. Dette var makteliten i den klassiske republikk og senrepublikken. Det var et lukket oligarki, og det var svært vanskelig for en «ny mann» (homo novus) å bryte inn. Under senatorstanden fremstod en ny gruppe, ridderne (equites), som i senrepublikken fikk identitet som egen stand og tidvis kom i motsetningsforhold til senatorene. Også ridderne var vesentlig store jordeiere, men noen av dem utgjorde dertil det førende sjikt av pengefolk som bl.a. stod for skatteinnkrevingen i provinsene. Senatorer og riddere utgjorde bare et tynt sjikt i staten, noen få tusen mann. Den vanlige romer var jordeier. Hadde han eiendom over en viss størrelse, var han soldat. De som ikke eide et minimum av jord og bidrog til staten bare med sitt avkom (proles), ble kalt proletarii.

Borgerne

De som utgjorde den romerske staten, var borgere (cives Romani). I den eldre republikk ekspanderte romerstaten til dels ved å oppta hele områder med fremmed befolkning i seg (f.eks. latinerne 338 f.Kr.). Men etter hvert som borgerstatus ble et mer verdifullt privilegium, ble det et dypt skille mellom borgere og andre, såkalte peregrini (fremmede). Nærmest de romerske borgere stod latinerne; «latinsk rett» var en slags halvborgerrett som også kunne gis til andre enn de egentlige latinere. Utenfor romersk og latinsk territorium var det utplantet militærkolonier med romersk borgerrett eller latinsk rett. I Italia for øvrig hadde romerne forbundsfeller (socii) som stilte soldater; oversjøiske områder ble organisert som romerske provinser, noe som innebar konstant okkupasjonstilstand; eller romerne støttet seg på klient-konger. Det romerske rike var et konglomerat. De italiske forbundsfellene fikk borgerrett i 80-årene f.Kr.; alle imperiets frie mannlige innbyggere i 212 e.Kr.

Slaver

Fundamentalt i den antikke verden var skillet mellom slave og fri. I senrepublikken var tallet på slaver enormt, særlig i Italia, der de kan ha utgjort 2 mill. av en samlet befolkning på 6 mill. Mange slaver arbeidet på store gods, latifundia. De ble benyttet i en rekke funksjoner i privat og offentlig virksomhet. Noen spesiell slaverase eller noe spesielt slavearbeid fantes ikke. Greske husslaver var ofte lærere, leger eller skrivere; trakere og andre «barbarer» var f.eks. gladiatorer eller renholdsarbeidere. Flest slaver arbeidet nok i husholdningen i videste forstand. En familie skulle være temmelig fattig for å være helt uten slavehjelp. Slaver hadde svært forskjellige kår og lite mer enn sin slavestatus til felles. Utover i keisertiden sikret lovgivningen dem en stadig mer human behandling. Det var tre store slaveopprør i senrepublikken: på Sicilia 139–132 f.Kr. og 104–100, og Spartacusoppstanden i Italia 73–71. Disse var imidlertid ikke rettet mot slaveriet som institusjon.

Frigivelse var svært vanlig, og de frigivne (libertini) ble et viktig befolkningselement. De var knyttet til sin tidligere eier som klienter; første generasjons frigivne hadde ikke fulle borgerrettigheter og utfoldet seg ofte på andre områder av samfunnslivet enn politikken (finanser, handel).

I senere keisertid mistet mange tidligere skillelinjer sin betydning, mens det oppstod nye. Tilgangen på slaver avtok, men dominatets tvangsstat bandt folk i annen slags avhengighet, f.eks. som coloni, dvs. stavnsbundne bønder, eller til å garantere for visse inntekter til statskassen. Befolkningen bestod av et privilegert sjikt (honestiores) og småfolk (humiliores) som var ulike for loven.

Kvinnenes stilling

Det er vanskelig å si noe generelt om kvinnene i Romerriket. De hadde en friere stilling enn i Athen ved at de ferdes ute og var med mennene i gjestebud, men alt politisk liv var menns doméne. De få kvinner man møter i kildene, er overklassekvinner, som kunne ha stor personlig innflytelse. Men de fleste kvinner var uten muligheter til å gjøre seg gjeldende.En romersk matronavar ofte respektert innen familien. Husmoren forestod husarbeidet, f.eks. spinning og baking. Bondekvinner hadde vel ofte ansvar for gården hvis mannen var i felten. Men ættens overhode, pater familias, var allmektig. Han bestemte om et barn skulle leve opp. Hustruen hadde eiendomsrett til medgiften hun hadde med seg inn i ekteskapet og eventuelt ut igjen. En ugift kvinne måtte ha en formynder, men ikke en enke. Ble en kvinne krenket, var det en fornærmelse mot far eller mann, ikke mot henne. Det var forskjellige slags ekteskap, enkelte lette å oppløse. Prostitusjon var utbredt. Utover i keisertiden ble den patriarkalske samfunnsordningen mindre markert, og kvinner av borgerklassen kunne opptre mer selvstendig.

Sammenfattende kan man si at befolkningen i Romerriket var preget av ulikhet, ikke bare etnisk, språklig og kulturelt, men også sosialt og økonomisk og fremfor alt legalt, dvs. når det gjaldt stand, status og privilegier. Dette gjelder innenfor de enkelte samfunn og hva angår romernes behandling av rikets innbyggere.

Næringsliv og økonomi

Militærvesen

Under republikken var borgeren prinsipielt også soldat og måtte selv besørge utrustning og underhold. Hæroppbudet omfattet menn mellom 17 og 46 år, inndelt etter formuesklasser. De rikeste borgerne stilte som kavaleri (de eg. riddere, se equites), de fattigste som lettbevæpnede og ikke-stridende. Hæren var ordnet i legioner som først kjempet som en falanks; senere ble den delt i mindre taktiske enheter, manipler, på tre rekker; tre manipler dannet til sammen en kohort. En legion var på 4000–6000 mann. Normaloppbudet i tidlig republikktid var fire legioner årlig. Etter 146 f.Kr. sluttet romerne å tjenestegjøre som kavaleri, og kavaleriet ble en del av hjelpetroppene, der ikke-romerske borgere gjorde tjeneste. Forbundsfellene måtte også tjene i den romerske hæren, på lik linje med borgerne.

Legionssoldatene fikk etter hvert ens utstyr: lærpanser, metallhjelm, avlangt skjold av tre med lærdekke og jernkant, benskinner, kort tveegget sverd, spyd eller lanse.

En viss godtgjørelse ble betalt alt fra ca. 400 f.Kr., men utskrivningene var en veldig påkjenning for romerske bønder. En radikal reform ble gjennomført av Marius (ca. 105 f.Kr.), som åpnet hæren for frivillige, slik at borgerhæren mer og mer ble erstattet av en yrkeshær, sterkt knyttet til sin hærfører og et instrument for ham mer enn for staten, med krav om krig, bytte og jord. I spissen for hæren stod en konsul eller en annen embetsmann med imperium; viktige offiserer var militærtribuner, legater og centurioner.

Augustus omorganiserte hæren til en stående hær på 25 legioner, hver på 6000 mann, fordelt omkring i grenseprovinsene i faste leire som kom til å danne basis for romaniseringen og latiniseringen av store områder. Etter hvert ble hæren mer og mer rekruttert fra provinsene, til sist utenfor grensene, særlig fra germanerne. Tjenestetiden var normalt ca. 20 år; peregrini fikk borgerrett etter endt tjeneste. På 200-tallet steg hærens størrelse igjen når soldatkeiserne støttet seg på forskjellige provinsarmeer, som således ble viktige politiske maktfaktorer; det samme gjelder også den palassgarden som Augustus opprettet (pretorianerne). Under Konstantin ble hæren omorganisert i en stasjonær grensehær og en mobil feltarmé.

Fra de puniske krigers tid hadde romerne en flåte; den spilte en viktig rolle i kampen mot det vidt utbredte sjørøveriet. Tjeneste i flåten var lite ansett og ble mest besørget av forbundsfeller og frigivne; roerne var ofte slaver.

Kultur

Romersk kultur var en konservativ bondekultur der forfedrenes ærverdighet og jordeiendommens størrelse var kriterier for anerkjennelse. Å leve av egen jord var et selvsagt ideal, og det var en rotfestet motvilje mot å ernære seg ved kjøp og salg og mot å arbeide i en annens tjeneste. Rikdom ble ikke investert eller satt i omløp, men brukt for å oppnå sosial prestisje og politisk makt (som igjen gav rikdom). Fedrenes sed og skikk (mos maiorum) og slektens tradisjoner ble følt sterkt forpliktende, noe anegalleriet i et romersk atrium, begravelsesprosesjoner med anebilleder og mange gravskrifter gir levende inntrykk av. De romerske aristokratene tilfredsstilte sine egne ambisjoner så vel som slektens tradisjoner ved å tjene staten, om mulig som konsul og krigsherre – dette er for øvrig noe av drivkraften bak den romerske ekspansjon. Ære (gloria, honos), verdighet (dignitas) og prestisje (auctoritas) betegner viktige romerske verdier, akkurat som troskap (fides), fromhet (pietas) og pliktfølelse (officium).

På 600- og 500-tallet f.Kr. kom romerne under sterk påvirkning fra etruskerne, siden fra grekerne i Sør-Italia og på Sicilia. Omkring 240 f.Kr. ble Odysseen oversatt til latin, og på 200- og 100-tallet åpnet romerne seg – tross sterk motstand i visse kretser (Cato d.e.) – for gresk kultur, slik de møtte den i hele det østlige Middelhavsområdet. Kanalene var mangfoldige; militært nærvær var én, de mange greske slavene i Italia en annen. Den skikk at velstående romere gjerne oppholdt seg ved læresteder i den greske verden, førte til økt fortrolighet ikke bare med gresk diktning og kunst, men også med filosofi, retorikk, medisin og naturvitenskap og gresk livsstil overhodet. Blant formidlerne står romeren Cicero i første rekke.

I den felles gresk-romerske kultur som i keisertiden spredte seg over hele riket, men mest fra det gamle kulturlandet i øst til de vestlige delene, var det også spesifikt romerske elementer som gladiatorkamper, veddeløp og sirkusleker for øvrig; amfiteatre, badeanlegg, veianlegg og akvedukter er typisk romerske minnesmerker. Som et vesentlig element i den gresk-romerske kulturarven må dessuten regnes romersk politikk og rettsvesen.

Religion

Språk og litteratur

Kunst og arkitektur

Historie

Roma var byen på de sju høyder. Byen Roma ble til da sumpområdene mellom høydene ble tørrlagt og lagt ut til offentlig torg, Forum Romanum. Det tradisjonelle årstallet er 753 f.Kr.; mange forskere vil ha det senere, ned mot 575. Roma ble først styrt av konger, etter tradisjonen sju. Den siste av kongene, etruskeren Tarquinius Superbus, skal ha blitt fordrevet 510/09. Også dette årstallet er omstridt; det faller sammen med tyrannveldets fall i Athen, og mange vil skyve det ned mot 450. En mann med typisk romersk navn, L. Junius Brutus, spilte en hovedrolle ved Tarquinius' fordrivelse, og det er naturlig å se hendelsen som et uttrykk for at den etruskiske innflytelsen i Roma stoppet opp. Fordi kongene hadde misbrukt sin makt, utformet romerne i republikken en styreform som skulle trygge folket mot maktmisbruk fra enkeltmenns side (se avsnittet om forfatning ovenfor.)

Den eldre republikk (510/09–ca. 300 f.Kr.)

Den eldre republikk (510/09–ca. 300 f.Kr.) var preget av indre strid. Gjennom stenderkampen mellom patrisiere og plebeiere ble politiske og religiøse maktposisjoner gjort tilgjengelig for andre enn de patrisiske adelsslektene. I 387 ble Roma angrepet av gallere (keltere), og etter måneders beleiring måtte romerne, som hadde tatt sin tilflukt til Kapitol, overgi seg og betale gallerne for å få dem til å forlate byen; et nederlag romerne aldri glemte. Det nærmeste hundreåret brukte romerne til å erobre det italienske fastland sør for grenseelven Rubicon. I første halvdel av 200-tallet fulgte seirer over etruskere og gallere i nord og grekere i sør. De overvunne folkene i Italia ble gjort til forbundsfeller.

Den klassiske republikk (ca. 300–ca. 130 f.Kr.)

Den klassiske republikk (ca. 300–ca. 130 f.Kr.) var tiden da Roma ble den førende makt i Middelhavsområdet under et stabilt politisk system, dominert av senatet. Romerne kom først i konflikt med karthagerne ved Messinastredet. Etter den første (264–241) og den annen (218–201) punerkrig (se puniske kriger) ble Roma den dominerende makt i det vestlige Middelhav, med provinsene Sicilia, Sardinia, Korsika og de to spanske provinser. Særlig den annen punerkrig var en stor påkjenning for romerne. De led mange nederlag mot Hannibal og hans tropper, det mest kjente ved Cannae i Sør-Italia (216). Krigen ble for det meste ført på italisk jord, og store deler av Sør-Italia ble herjet og brent. Romernes endelige seier skyldes utholdenhet, indre karthagisk uenighet og det faktum at romernes forbundsfeller ikke gikk over til Hannibal i den utstrekning han hadde forventet. Den tredje puniske krig (149–146) utslettet Karthago som by.

På 100-tallet f.Kr. konsoliderte Roma sin stilling i vest (Spania, det sørlige Gallia) og i Afrika (krigen mot kong Jugurtha av Numidia 111–105). Men av større betydning var det at Roma som middelhavsmakt nå gjorde seg gjeldende i den hellenistiske stormaktspolitikken og gradvis overtok kontrollen over store deler av den hellenistiske verden (fire «makedonske» kriger 215–148, krig mot Antiokhos 3 av Syria 192–188, Pergamon testamentert til Romerriket 133).

Årsakene til romernes ekspansjon i denne perioden har vært livlig diskutert. Økonomiske motiver vektlegges mindre i dag siden internasjonal handel relativt sett betydde lite, og Roma ikke overtok den handelspolitiske posisjon som f.eks. Karthago hadde hatt. Romerne vegret seg også for å styre overvunne områder direkte. Anneksjon var først en utvei når andre former for maktutøvelse hadde vist seg ikke å være tilstrekkelige.

De oversjøiske krigene på 100-tallet fikk vidtrekkende betydning for Roma og Italia. Kjernen i hæren var Italias frie bondestand, romere og forbundsfeller. Krig var stort sett en sommerbeskjeftigelse i antikken, og under erobringen av Italia kunne soldatene skjøtte sine gårdsbruk i den tiden de ikke lå i felten. Men på 100-tallet førte krigene til at de ofte ikke var hjemme på flere år; de lå i vinterleir i fremmed land og gårdene forfalt. Resultatet ble ofte at jorden ble solgt til rikfolk og inngikk i deres gods, latifundia, mens de tidligere eierne flyttet til byene, særlig Roma, hvor de kom til å utgjøre et eiendomsløst proletariat.

Mange forhold forsterket denne tendensen. Rikdommene fra krigene i øst havnet hos rikfolk, og jord var det anerkjente investeringsobjekt i antikken. De nye provinsene betalte mye av sine skatter i form av korn, og jordbruket i Italia ble delvis omlagt til mer spesialisert og kapitalkrevende produksjon, med varer som olivenolje, vin og storfe. Den store slavetilgangen etter seirene på slagmarken betydde billig arbeidskraft på godsene, og i tillegg fikk romerne innpass på de store slavemarkedene i Øst-Middelhavet, som Delos.

Senrepublikken (ca. 130–31 f.Kr.)

Senrepublikken (ca. 130–31 f.Kr.), også kalt revolusjonshundreåret eller borgerkrigstiden, var preget av dyptgående forandringer på det sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske området. Tiberius Gracchus, folketribun i 133, forsøkte å motvirke proletariseringen ved å foreslå maksimumsgrenser for hvor mye statsjord, ager publicus, en romer kunne forpakte. Det dreide seg om offentlig eid jord, for en stor del inndradd fra frafalne forbundsfeller under annen punerkrig, men to generasjoner etter krigens slutt var grensene mellom privat og offentlig jord uklar. På den frigitte jorden skulle det opprettes små gårdsbruk for de eiendomsløse. Forslaget ville også bedre rekrutteringsgrunnlaget for hæren. Tiberius gikk rett til folkeforsamlingen med forslaget, og da folketribunen Octavius nedla veto mot det, gikk han til det revolusjonære skritt å få Octavius avsatt. Etter dette ble forslaget vedtatt. Da Tiberius søkte folketribunatet for annen gang, ble han drept med flere av sine tilhengere. Tiberius' bror Gaius ble valgt til folketribun for 123. Hans reformer var mer omfattende enn brorens. Han fornyet jordloven og fikk vedtatt en lov om korn til under markedspris for Romas innbyggere. Senatets makt ble svekket på forskjellig vis, bl.a. ved at ridderne fikk domsmyndighet i saker som gjaldt maktmisbruk i provinsene. Hans forslag om å gi forbundsfellene borgerrett møtte stor motstand, og også Gaius fikk en voldsom død. Gracchernes ettermæle i romersk historisk tradisjon er negativ, men ettertiden har bedømt dem svært forskjellig, ofte ut fra historikernes eget politiske ståsted. Et viktig poeng i samtiden var at graccherne forrykket maktbalansen mellom de ledende slektene; de populære forslagene ville få folkeforsamlingen til å stemme på medlemmer av deres slekt, eller dem de foreslo.

Rekrutteringsproblemene for hæren ble ikke løst ved gracchernes reformer, og de militære behov ble prekære da de germanske stammene kimbrer og teutoner marsjerte gjennom Gallia og slo romerne ved Arausio (105). Nå gikk Marius til det skritt å se bort fra gjeldende formuegrenser for militærtjeneste, og slapp eiendomsløse inn i hæren. Dette skapte en ny situasjon der hærfører og soldater ble nærmere knyttet sammen, en forutsetning for borgerkrigstiden som fulgte. Med en nyorganisert hær avverget Marius germanerfaren ved Aquae Sextiae (102) og Vercellae (101).

Forbundsfellene i Italia var misnøyde med at romerske borgere ble favorisert i hæren, ved kornutdelinger og ved gracchernes jordreformer. Deres krav om full borgerrett var vanskelig å imøtekomme siden et slikt lovforslag kunne forrykke maktbalansen mellom de ledende slekter i Roma. Forbundsfellene gikk til krig i år 90. Romerne vant krigen, men gav forbundsfellene borgerrett, likevel slik at deres politiske innflytelse ble begrenset. 80-årene ble preget av blodige oppgjør mellom Marius' og Sullas tilhengere. Sulla vant, og styrte som diktator fra 82 til 79. Han straffet sine motstandere hardt, og fremmet en rekke lover og forordninger med sikte på å styrke senatet på bekostning av folkeforsamlingene og riddere. Da dette var gjennomført, trakk han seg tilbake.

Borgerkrigstidens annen fase er preget av navn som Pompeius, Crassus, Caesar og Cicero. Pompeius hadde hjulpet Sulla med oppgjøret mot marianerne i Spania (se Sertorius), og sammen med Crassus bekjempet Spartacus i den farlige slaveoppstanden i Italia 73–71. Som konsuler i år 70 opphevet Pompeius og Crassus mesteparten av Sullas lovgivning. De følgende årene ble preget av oppgjøret med sjørøverne (67) og kampene mot Mithridates av Pontos. Pompeius ordnet forholdene i Østen etter sitt eget hode, med et belte av nye provinser og klientkongedømmer. Da senatet nektet å ratifisere hans disposisjoner, var veien åpen for det såkalte 1. triumvirat i år 60, en privat avtale mellom Pompeius, Crassus og Caesar, som førte til at Pompeius' forordninger ble godkjent da Caesar var konsul i år 59.

Som stattholder i de galliske provinser erobret Caesar i løpet av 50-årene hele Gallia. Forholdet mellom triumvirene skrantet, Crassus falt i slaget ved Carrhae mot partherne i 53, og da Caesar krysset Rubicon, grenseelven til sin provins, med sine soldater, var en ny borgerkrig et faktum. Pompeius ble senatets hærfører, tapte slaget ved Farsalos i 48, og ble drept i Egypt kort etter. Etter flere slag stod Caesar som den endelige seierherre og lot seg utnevne til diktator i 46.

Caesar ble myrdet 15. mars år 44. Han satt altså ved makten i kort tid, og siden nesten hele hans karriere var preget av krig eller forberedelser til krig, er det ikke lett å bedømme hans sivile planer for riket. Han fikk gjennomført en kalenderreform, den julianske kalender, initierte omfattende kolonigrunnleggelser i provinsene, og omorganiserte lokalstyret i Italia.

Caesars mordere, med Brutus og Cassius i spissen, trodde at republikken skulle gjenoppstå etter Caesars død. Men tiden var løpt fra den gamle adelsrepublikken, og den politiske kamp de nærmeste årene dreide seg om hvem som skulle være monark; endelig avgjort ved slaget ved Actium i år 31. I år 43 dannet Caesars nærmeste medarbeider Antonius, hans arving og ætling Octavian og diktatorens nestkommanderende Lepidus det 2. triumvirat. De nedkjempet Caesarmorderne ved Filippi i 42, og etter at Lepidus var utmanøvrert, vant Octavian den endelige seier over Antonius og Kleopatra år 31.

Keisertiden (27 f.Kr.–395/476 e.Kr.)

Octavian hadde lært av Caesars skjebne og utfordret ikke senatet ved å la seg utrope til diktator eller konge. Den styreformen han la grunnen til, kalles prinsipatet etter ordet princeps, førstemann. Noen kronet keiser var han ikke, han styrte formelt gjennom republikanske embeter. Det viktigste var folketribunatet, som gav ham kontroll over lovgivingen ved at han hadde forslagsrett og vetorett. I år 27 fikk han ærestittelen Augustus. Fra Augustus' tid stammer også skillet mellom senatorstyrte og keiserstyrte provinser. Keiseren hadde et overordnet militært imperium, imperium maius, som befestet hans kontroll over rikets militære styrker uansett hvor de befant seg. Det er kontrollen over hæren som var det egentlige maktgrunnlaget for Augustus og hans etterkommere i keiserverdigheten.

Augustus regnes gjerne som grunnleggeren av pax Romana, den romerske fred, en to hundre års periode med stabile forhold innad og fred i provinsene. Det kan få oss til å glemme at ingen romer har lagt mer land til riket enn han. Det siste hellenistiske riket, Egypt, ble erobret i borgerkrigstidens sluttfase. De mest omfattende erobringene skjedde i nord, der grensen ble skjøvet helt frem til Elben og Donau. Etter nederlaget i Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr. ble erobringen av Germania oppgitt, og Rhinen dannet grensen i nordøst. De viktigste romerske erobringene etter Augustus var Britannia, provins fra år 43, og Dacia, erobret kort etter år 100 i Trajans regjeringstid. Romerriket var på sitt største da det en kort periode 115–117 holdt Mesopotamia. Befolkningen var på over 60 mill.; 6–7 mill. bodde i Italia, hvorav omtrent 1 mill. i selve Roma.

Prinsipatet deles inn i ulike dynastier. Augustus ble etterfulgt av medlemmer av den julisk-claudiske familie. Etter Neros fall i 68 ble det en urolig periode før det flaviske hus ble etablert under Vespasian (69). Etter Domitians død i 96 fulgte de såkalte adoptivkeiserne 96–180, med en arvekeiser til 192, «det store århundre» i romersk keisertid. Det severiske hus 193–235 kan også regnes til prinsipatett, skjønt keiserne i denne tiden på mange måter stod for en annen herskerstil. Noen fast suksesjonsordning ble aldri etablert, og resultatet ble den såkaltesoldatkeisertiden eller anarkiet 235–284, med over 20 keisere med basis i ulike deler av riket og egne hæravdelinger, ofte rekruttert ved rikets yttergrenser, i blodig kamp om makten og keiserverdigheten. Vesentlig styrket ble keiserens posisjon etter Diokletians reformer; styreformen kalles fra 284 dominatet, herskeren var statens herre, dominus. Alt i alt ble styret mer effektivt, men også mer ensartet, usmidig og diktatorisk. Det konstantinske hus styrte 306–395. I 395 ble riket delt, og Vest-Romerriket falt i 476.

Byen Roma var keiserens residensby til Konstantin flyttet hovedstaden til Bysants (Konstantinopel) i 330, men Roma spilte ikke en så sentral rolle som i republikken. Provinsene hadde stor fremgang i keisertidens to første århundrer. Trajan (98) var den første keiseren fra provinsene (Spania). Latin var hærens og administrasjonens språk, og det bredte seg over hele riket, særlig i vest, mens gresk holdt seg i de østlige provinsene. Provinsene ble gradvis romanisert, keiserkulten var utbredt over hele riket, og det utviklet seg en bykultur med torg, badeanlegg og amfiteatre, mer som en følge av generelle kulturimpulser enn en bevisst politikk fra myndighetenes side. En naturlig konsekvens av denne utviklingen var at alle frie menn i hele riket fikk borgerrett i 212.

Senantikken

Fra opprettelsen av dominatet og kristendommens seier taler man gjerne om senantikken. Det er ikke mulig å sette noe entydig skille mellom romertid og middelalder, evt. antikken og middelalderen. Romerriket som politisk realitet levde videre i Det bysantinske rike, som gikk til grunne i 1453. Vest-Romerrikets fall blir gjerne knyttet til året 476, da den siste romerske keiser, Romulus Augustulus, ble avsatt og germaneren Odovaker tok makten i Roma.

Det er fremlagt bokstavelig talt hundrevis av forklaringer på Romerrikets fall. Ytre faktorer som press ved grensene i nord og øst har utvilsomt spilt en rolle. Andre forklaringer er ødelagt skattegrunnlag som følge av krigene under soldatkeiserne og senere pest, jorderosjon, lokalforvaltningens sammenbrudd. Kanskje er det nyttigere å filosofere over hvorfor Romerriket bestod så lenge som det gjorde, enn hvorfor det gikk til grunne.

Roma og riket

Begrepet Imperium Romanumbetegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat, enn si et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Bystaten Roma var ikke hovedstaden i et land, men hersker over en mangfoldig verden. Romersk historie kan tematiseres omkring spenningsforholdet bystat–verdensrike. Et annet motsetningspar er republikk–keiserdømme, og en hovedlinje i romersk historie er overgangen fra bystat og republikk til verdensrike og keiserdømme. Sentrum og periferi, illusjon og realitet er også fruktbare begreper. For en videre betraktning av Romerriket melder det seg også motsetningspar som øst og vest, hedensk og kristent. Men det lar seg ikke gjøre å bringe Romerriket på noen formel: Romerriket omfatter et helt, mangfoldig årtusen. På den annen side er det vanskelig å unngå å lese dets historie som et drama om vekst og fall, eller å se den som en «misjon», nemlig å gi middelalderens og nytidens Europa dets politiske og kulturelle grunnvoll. De mest kjente fremstillingene av Romerrikets historie er da også preget av både visjon og engasjement, av forfattere som Edward Gibbon, Barthold Niebuhr, Theodor Mommsen, Guglielmo Ferrero og Michael Rostovtzeff.

Romerriket – keisere

Historisk oversikt