I Safnahúsið i Reykjavík vises utvalgte middelalderhåndskrifter for publikum.

Lars Mæhlum. begrenset

Landnåmsmennene brakte med seg diktekunsten ved innvandringen. Denne diktningen ble i den eldste tid hovedsakelig overlevert muntlig og er en gren av den gammelgermanske diktning, noe som viser seg både i innhold (fortrinnsvis i heltediktningen) og form (den dominerende bruk av «langvers» – i islandsk tradisjon kortverspar – som inneholder fire trykktunge stavelser og er sammenholdt ved bokstavrim). Mest alderdommelige er eddadiktene. De handler om den germanske og nordiske sagnverdens helter og de norrøne guder. De fleste heltediktene knytter seg syklisk til det fellesgermanske sagnstoff omkring Sigurd Fåvnesbane. Mest kjent av gudediktene er de to store diktene Voluspå, hvor verdenslagnaden fremstilles i mektige syner, og Håvamål, som gir en poengtert og pregnant fremstilling av hedensk livsvisdom og livssyn. Det er nå vanlig å tro at en del av eddadiktningen er blitt til utenfor Island, f.eks. i Norge, men at særlig de diktene som regnes for yngre, oftest er diktet på Island. Se også Edda.

Skaldediktningen ble også brakt til Island utenfra, først og fremst fra Norge, men fikk en særskilt rik blomstring hos islendingene. Det meste av den overleverte skaldediktning er skapt av personer vi kjenner navnet på gjennom sagalitteraturen. Benevnelsen dróttkvætt på det mest brukte skaldeversemålet viser at skaldekunsten fortrinnsvis hørte hjemme i høvdingers følge. Hirdskaldene diktet om og for konger og andre stormenn i Norge, Danmark, Sverige og på De britiske øyer. Særskilt kjente fyrsteskalder er Hallfred Vandrådeskald hos Olav Tryggvason, Sigvat Tordsson hos Olav den hellige og Arnor Tordsson og Tjodolv Arnorsson hos Harald Hardråde. Denne lyrikken er svært kunstferdig, men ofte stereotyp og upersonlig. Mer følsomhet og personlig preg kan vi finne i de mange enkeltstående strofer (lausavísur) og i minnediktene om avdøde. Høyest har kan hende Egil Skallagrímsson nådd i det berømte diktet Sonatorrek (Sønnetapet), som er sprunget spontant ut av skaldens dype sorg. Det er også overlevert en del strofer med erotisk innhold, enda slik diktning var forbudt i lovene.

Island har ingen overleverte runeinnskrifter eldre enn fra ca. 1200. Latinsk skrift kom i bruk da kristendommen ble innført ved år 1000. I begynnelsen må det som ble skrevet ha vært bøker på latin til kirkelig bruk. Det første som ble forfattet på islandsk språk, var ættetavler og lover (Hafliðaskrá, 1118) og religiøse tekster. Den eldste bevarte originaltekst på islandsk (ca. 1150) inneholder fragmenter av to prekener, og gjennom hele perioden foregikk det stadig oversettelse (normalt fra latin) eller nylaging av legender (helgensagaer) og prekentekster. På 1100-tallet dominerer den europeiske innflytelse innen alle felter av islandsk litteratur. Islands fremste menn søkte gjerne utdannelse på kontinentet. Kjennskapet til utenlandsk historieskrivning må ha bidratt til å styrke interessen for Islands egen fortid.

Det eldste historiske verk som er overlevert, er Are Frodes Íslendingabók, visstnok forfattet i 1120-årene. Hans stil er tung, preget av latinske forbilder, men nøktern og saklig. I avsnittet om kristendomsinnføringen merkes likevel kimen til den etterfølgende tids sagakunst. Det er mulig at Are også var den første til å samle materiale til det store verket om Islands bebyggelse, Landnámabók. Den gamle og intime kulturelle forbindelse mellom Island og Norge førte tidlig til at islendingene også forfattet verker om norske konger.

Islands innlemmelse i den norske kirkeprovins da erkestolen ble opprettet i Nidaros, må ha tjent til å styrke islendingenes interesse for Olavskulten. Nettopp på denne tid, visstnok i 1153, fremsier Islands fremste skald i samtiden, Einar Skulason, det berømte kvad Geisli (Strålen) i Kristkirken i Nidaros i nærvær av de tre kongebrødrene og erkebiskopen. Diktet er en lovprisning av kong Olav som helgen og undergjører. I Norge ble det nå skrevet en legende om Olav på latin. I annen halvpart av 1100-tallet forfattes så de eldste versjoner av den norrøne sagaen om Olav den hellige. Vi har ennå Ágrips versjon og fragmenter av Den eldste saga. Her blir den norske kirkelige tradisjon om Olav som helgen forent med den islandske skaldetradisjon om Olav som jordisk konge. I tiden før 1200 skrev også to munker ved Þingeyrar-klosteret på Nord-Island, Odd Snorrason og Gunnlaug Leivsson, hver sin saga om Olav Tryggvason på latin; senere ble de oversatt til islandsk.

1200-tallet er den islandske middelalderlitteraturs storhetstid. Den klassiske sagastil er nå fullt utviklet som et alternativ til den «lærde» stil man særlig finner i geistlig litteratur (og senere også til riddersagaens «høviske» stil). Tidlig i hundreåret når kongesagaene sin rikeste blomstring, med mesterverker som Sverres saga (fullført senest ca. 1210, påbegynt alt på 1100-tallet) og Snorre Sturlasons saga om Olav den hellige (antakelig fra 1220-årene), et suverent kunstverk både når det gjelder karaktertegning, komposisjon, dialogteknikk og historisk perspektiv. De eldste historikeres kritiske interesse for fakta er her forent med den nye sagakunsts fengslende fremstillingsform.

Eldre tilgjengelig sagalitteratur og ikke minst den omfattende overleverte hirdskald-diktning blir nå flittig utnyttet i omfangsrike kongesagaserier, som Snorres Heimskringla (hvor Olav den helliges saga er den sentrale del) fra ca. 1230 og det noe nær samtidige, men mindre kunstneriske verket Fagrskinna. Litt eldre er trolig den serien som finnes i håndskriftet Morkinskinna. Det viktigste kongesagaverket fra senere tid er Sturla Tordssons saga om Håkon Håkonsson (skrevet 1264–65). De mange innskutte strofer her, av Sturla selv og andre, er ikke dokumentasjon av prosaberetningen, som så ofte i Snorres fortidssagaer, men ren litterær dekorasjon.

I tiden omkring 1200 mener man også at de eldste islendingesagaene («ættesagaene») ble til. Egils saga regnes for å være fra 1220-årene, en monumental skildring tegnet med sikker strek og barsk humor; fremstillingsformen minner mye om Snorres kongesagaer. Mange har ment at den er skrevet av Snorre. Disse sagaene, hvor islendingene gjenoppliver sin egen heroiske fortid i vikingtiden, er både i innhold og form Islands mest originale bidrag til verdenslitteraturen.

Fra eddakvadenes heltediktning har islendingesagaene tatt i arv det aristokratiske menneskesyn, den heroiske livsholdning og den tragiske grunnstemning. Men i sagaene er heltene historiske personer i et livsnært og velkjent miljø. Påvirkning fra riddersagaenes «romantiske» ånd har man ment å spore i Laxdœla saga og Gunnlaugs saga, som begge vel er fra andre halvpart av 1200-tallet. Det samme gjelder den største og mest berømte av islendingesagaene, Njáls saga (ca. 1280), hvor hedensk heltemoral og kristen selvhengivelse inngår i en eiendommelig syntese.

Det ble også skrevet «samtidssagaer». Vi har en rekke biografier av kirkehøvdinger, biskopssagaer, hvor sagaene om Islands to offisielle nasjonale helgener, Torlak Torhallsson i Skálholt, og Jon Ogmundsson på Hólar, står i en særstilling ved sitt preg av legende. Både verdslige og kirkelige høvdinger står i sentrum i den rekke av sagaer om begivenheter på Island på 1100- og 1200-tallet som til sammen blir kalt Sturlunga saga. I disse sagaene er forholdet mellom litterær fremstilling og historisk virkelighet mye mer intimt enn i islendingesagaene. Sturlunga saga må regnes for en hovedkilde til kunnskap om Islands historie i denne perioden. Men også i disse sagaene kan det påvises spor etter litterær retusjering. Den historiske interesse kom også til uttrykk ved at man på 1200-tallet fikk i stand flere redaksjoner av Landnámabók.

Interessen for gammel diktning holdt seg gjennom hele århundret. Ca. 1220 skrev Snorre Sturlason sin kjente lærebok i skaldekunst, Edda (Den yngre Edda). Her gir han ikke bare innføring i den norrøne metrikk og skaldenes kunstspråk, men gjenforteller også en mengde av de myter som skaldespråket henspiller på. I Snorres Edda siteres et stort antall strofer av eldre tiders skalder og en rekke eddastrofer. En virkelig stor og systematisk oppsatt samling av de fleste eddadiktene har vi likevel bevart først fra den senere delen av århundret, i skinnboken Codex regius.

De gamle nordiske heltedikt ble også til dels omskrevet til prosafortellinger (på samme vis som fremmede heltedikt i riddersagaene). Dermed kom det i stand en særskilt type sagaer om forhistoriske helter, fornaldarsagaene, f.eks. Vǫlsunga saga og Hervarar saga. Slike sagaer ble også oppdiktet uten grunnlag i eldre overlevering, som Hrólfs saga Gautrekssonar. For seg står det store verket Þiðreks saga, som er et produkt av norsk-islandsk litterært samarbeid, men bygger på tysk sagnstoff. I tillegg til dette oversatte man også historisk litteratur fra latin. Island hadde i høymiddelalderen også en rik religiøs diktning.

Perioden 1300–1550 var en økonomisk, politisk og kulturell nedgangstid. Sturla Tordssons saga om Magnus Lagabøte ble den siste kongesaga, og Eirik Magnusson (død 1299) var den siste kongen som hadde islandske hirdskalder. Grettis saga, en av de store og betydelige islendingesagaene, er trolig fra begynnelsen av 1300-tallet, men de sagaene som ble forfattet senere i århundret, er sterkt eventyrpreget. Det samme gjelder riddersagaene, etter mønster av 1200-tallets norske riddersagaer. Man fortsatte også å forfatte helgensagaer. Av historisk interesse er to samtidssagaer om biskopene Arne Torlaksson (død 1298) og Laurentius Kalvsson (død 1330). Fra denne tiden har man også utførlige historiske annaler.

Diktningen i tradisjonelle versemål er dominert av store lovkvad til ære for Gud og hellige personer. Mest kjent av disse er Lilja, en mektig drápa på 100 strofer i hrynhent versemål. Den er blitt tillagt munken Eysteinn Ásgrímsson som levde på midten av 1300-tallet. Den fremste religiøse dikteren i slutten av middelalderen er Hólar-biskopen Jón Arason, Islands siste katolske biskop.

I dette tidsrommet får islandsk litteratur to nye hovedtyper av ikke-religiøs diktning, ballader og rímur. Sangdans har eksistert alt på 1100- og 1200-tallet, og de vanligste balladeversemålene må ha vært kjent tidlig på 1300-tallet. De islandske ballader henger sammen med fremmede lands ridderdiktning. Som sjangere bærer de tydelig preg av å være importvare, idet de mangler f.eks. det særpregede islandske bokstavrim. De fleste innførte ballader stammer fra Danmark. I tillegg til balladene oppstod de såkalte vikivakakvæði, hjemlige sangdanser som kan ha en rekke omkved i hver strofe. Rímur er fortellende dikt som enten gjengir innholdet i eldre prosalitteratur, særlig fornaldar- og riddersagaer, og eldre diktning, eller er fritt oppdiktet. Den eldste kjente ríma er fra midten av 1300-tallet. Rimene hadde sin forutsetning både i balladen og den hjemlige dikterarv. De har bokstavrim, poetiske ord og omskrivninger av samme type som i skaldediktningen.

I 1550 henrettes biskop Jón Arason og reformasjonen seirer. Samtidig forsvinner den siste rest av politisk selvstendighet. Dette tidsrom blir for den verdslige litteraturs vedkommende en forholdsvis fattig periode. Rimediktningen dominerer, men kvaliteten går tilbake, idet hovedvekten legges på kunstig versform og omskrivninger. Rimene er likevel viktige som bindeledd mellom oldtiden og nyere tid og har bidratt til å bevare enheten i språket. Av betydelige diktere er det bare få, som presten Stefán Ólafsson (ca. 1520–88), som skrev lyriske, satiriske og religiøse dikt.

I motsetning til den verdslige diktning når den religiøse i denne periode et høydepunkt med presten Hallgrímur Pétursson, hvis pasjonssalmer fikk stor betydning og fremdeles er levende. Eggert Ólafsson (1726–68) var naturforsker og dikter, som ville rense språket og fornye litteraturen, dels ved å gjøre den mer nasjonal, dels ved å tilføre den påvirkning fra utlandet. Allerede 1540 gav Oddur Gottskálksson ut en ypperlig oversettelse av Det nye testamente, og 1584 kom hele Bibelen ut i islandsk oversettelse ved biskop Guðbrandur Þorláksson, som også gav ut en salmebok. Av oppbyggelige skrifter må fremheves biskop Jón Vídalíns postill (1720).

Omkring 1600 blir interessen for sagatiden særskilt levende. Den lærde presten Arngrímur Jónsson skrev bøker om Island og dets litterære arv på latin for å nå en utenlandsk leserkrets. Bonden Björn Jónsson fra Skarðsá (1574–1655) førte de gamle annaler videre for tiden 1400–1600. Historiografen Þormóður Torfason (Torfæus) skrev på latin om Nordens oldtid og Norges historie på grunnlag av de gamle islandske skrifter; biskop Finnur Jónsson (1704–89) skrev en islandsk kirkehistorie. Lagmann Páll Vídalín (1667–1727) laget ordforklaringer til de gamle lovbøker; professor Árni Magnússon (1663–1730) er berømt for sin store samling av islandske og norske håndskrifter fra middelalderen og nyere tid. I andre halvdel av 1700-tallet kom det fart i arbeidet med å utgi tekster fra islandsk middelalder på trykk.

Dette var opplysningens og rasjonalismens tidsalder. Den mest typiske representant for tiden var justitiarius Magnús Stephensen (1762–1833), som skrev avhandlinger, utgav tidsskrifter og belærende bøker og stiftet et landopplysningsselskap. Betydeligere som diktere var presten Jón Þorláksson, mest kjent for sine oversettelser av Tullin, Baggesen, Klopstock, Milton o.fl., sysselmannen Sigurður Pétursson, satiriker og Islands første dramatiker, og assessor Benedikt Gröndal, som var særlig påvirket av og oversatte engelsk litteratur. Av vitenskapelige skrifter kan nevnes sysselmannen Jón Espólíns Árbækur Íslands i 12 bind, og prost Björn Halldórssons islandsk-latinske ordbok.

I begynnelsen av 1800-tallet begynte det å gjøre seg idealistiske strømninger gjeldende i litteraturen. Bjarni Thórarensen (1786–1841) kom i København i berøring med romantiske ideer. Hans fedrelandssanger, erotiske dikt og eiendommelige minnekvad har hatt stor innflytelse på senere diktere. Rektor Sveinbjörn Egilsson var også dikter, men hans fortjeneste ligger vel så meget i den innflytelse han hadde ved sine fortolkninger av de gamle skaldekvad og ved det fortrinnlige islandsk han skrev. I 1816 ble Det islandske litterære selskap (Íslenska bókmenntafélag) stiftet.

Først rundt 1830 kan man tale om egentlig gjenfødelse i den islandske litteratur. Den nye tid innvarsles av tidsskriftet Fjölnir, utgitt fra 1835, med formål å rense språket, høyne litteraturen og vekke folkets nasjonalfølelse. Jónas Hallgrímssons monumentale dikt Island i tidsskriftets første årgang skildrer nåtidens forfall på bakgrunn av den strålende oldtid, og gir uttrykk for retningens program. Jónas Hallgrímsson var en skarp kritiker av den folkelige ríma-diktning, som fremdeles var fullt levende på 1800-tallet. Dens fremste representant var Sigurður Breiðfjörð (1798–1846).

En mester i en annen tradisjonell folkelig diktform, det satiriske smådiktet, var bonden Hjálmar Jónsson (Bólu-Hjálmar, 1796–1875). På det akademiske plan blir arven fra Jónas Hallgrímsson ført videre av Jón Thoroddsen (1818–68), mens diplomaten Grímur Thomsen (1820–96) lever med i det internasjonale åndsliv, samtidig som han dyrker hjemlige tradisjoner. Den mest ruvende skikkelse i islandsk lyrikk i annen halvdel av 1800-tallet er presten Matthías Jochumsson (1835–1920). Kristendommen og det nasjonale er hans viktigste inspirasjonskilder. Men i hans tid får islandsk litteratur også lyrikere som slutter seg til mer moderne åndsstrømninger, slike som radikalerne Þorsteinn Erlingsson og Stephan G. Stephansson. Andre betydelige lyrikere ved overgangen til 1900-tallet er Einar Benediktsson (1864–1940), Steingrímur Thorsteinsson og politikeren Hannes Hafstein (1861–1922).

Islandsk prosadiktning, som var utdødd med sagaskrivingen, gjenoppstod på 1800-tallet. Etter midten av hundreåret ble islandske eventyr og folketradisjoner samlet, først og fremst av bibliotekar Jón Árnason (1819–88) og presten Magnús Grímsson (1825–60). Realismen fikk sitt gjennombrudd i islandsk litteratur med novellisten Gestur Pálsson. Til samme åndsretning hørte også den dyktige prosastilist Jón Stefánsson (Þorgils gjallandi). Utmerkede folkelivsskildrere er Guðmundur Magnússon (Jón Trausti) og den noe yngre Guðmundur Friðjónsson.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.