Thor Vilhjálmsson, islandsk forfatter, regnes som den fremste fornyer av islandsk prosa etter Laxness. Debuterte 1950 med den lyriske kortprosasamlingen Maðurinn er alltaf einn (Mennesket er alltid alene), som med sin eksistensialistiske livsholdning og eksperimentelle form ble et sentralt verk i gjennombruddet for modernismen i islandsk litteratur. I hans første romaner, bl.a. Fljótt fljótt sagði fuglinn (1968, norsk overs. Fort fort, sa fuglen, 1983) og Mánasigð (1976, Månesigd) bryter han med det meste som tidligere har karakterisert den islandske roman. Motivet er ofte det moderne, rotløse og isolerte mennesket. Mot destruksjonen setter Thor Vilhjámsson fantasien og skaperkraften.

Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 1988 for romanen Grámosinn glóir (1986, norsk overs. Gråmosen gløder, 1988), der handlingen er lagt til Island på 1800-tallet og bygger på en kriminalsak. I senere romaner, som Morgunþula í stráum (1998, Morgenvers i gresset) og Sveigur (2002, Krans), henter han motiv fra det urolige 1200-tallet, Sturlunge-tiden, da Island var herjet av blodige slektsfeider samtidig som dette var landets litterære gullalder. Han har også utgitt en rekke novellesamlinger, diktsamlinger, opera- og teatertekster, reiseskildringer, biografisk pregede bøker og artikkelsamlinger. Svenska Akademiens nordiska pris 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.