Islands historie

Islands historie begynner på 800-tallet, da øya, som ligger i det nordlige Atlanterhavet, ble befolket, hovedsakelig fra Norge og fra De britiske øyer. Island var deretter en fristat frem til 1200-tallet, da landet ble underlagt den norske kongen. Etter reformasjonen i 1536 ble Island formelt en del av Danmark. I 1918 ble Island en uavhengig stat, men i personalunion med Danmark. Etter en folkeavstemning i 1944 ble Island erklært en selvstendig republikk.

Bosettningen av Island er beskrevet i Landnåmabok.

Landnåmabok av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Irske munker skal ha vært de første som bosatte seg på Island, men de forsvant da nordmennene kom dit. Den norske vikingen Naddodd og svensken Gardar Svåvarsson skal ha kommet til øya omkring 860, og den ble en tid kalt Garðarsholmr. I 868 drog antakelig Floke Vilgerdsson til Island fra Rogaland: han tok land i Vatnsfjörður, men landnåmet mislyktes. På grunn av all drivisen ved den nordlige delen av øya kalte han landet Island.

Den første permanente bosetningen ble antakelig innledet av Ingolv Arnesson fra Fjaler, som tok land der i 874. Om landnåmet (cirka 870–930) forteller den enestående Landnámabók, som nevner 430 landnåmsmenn. De fleste var norske stormenn som ifølge Landnámabók drog til Island for å slippe unna Harald Hårfagres hardstyre. Om det alene var grunnen, kan være tvilsomt. En del landnåmsmenn kom også fra Vesterhavsøyene, og det fantes et keltisk innslag. Hvor sterkt det kan ha vært, er historikerne uenige om.

Høvdingene førte med seg slektninger og venner, et stort antall treller og buskap. Omkring 930 var folketallet kanskje oppe i 9000. De første landnåmsmennene tok store områder, og omkring år 900 var hele øya tatt i besittelse. Senere innvandrere måtte få jord av høvdingene. Klimaet var mildere enn i dag, og det ble dyrket korn, men fedrift, fiske, hval- og selfangst var de viktigste næringsveiene.

Høvdingene var den første tiden helt uavhengige og kunne innrette seg som de ville, men det oppstod snart behov for en rettslig organisasjon. Landnåmsmannen Ulvljot skal ha blitt sendt til Norge for å vinne nærmere kunnskap om norsk lov. I 930 ble «Ulvljots-lovene», som hadde Gulatingsloven som mønster, etter tradisjonen vedtatt på det første allting, samtidig som den første lovsigemann, Ravn Høngsson, ble utpekt. Det ble opprettet to institusjoner; en «lovgivende forsamling», eller kanskje snarere en «forfatningsdomstol» som «dømte» i lovspørsmål og ble kalt lagrett (lǫgrétta), og en alminnelig felles domstol, alltingsdomstolen (alþingsdómr). Disse ble holdt strengt fra hverandre.

Island var delt i tolv tingkretser, og hver bestod av tre godedømmer, hvert med en «gode» som ledet gudsdyrkelsen. Lagretten bestod av de 36, senere 48 godene og av «bisitterne», som hver gode valgte to av. Lagretten på alltinget bestod altså av 108, senere 144 representanter utenom lovsigemannen. Alltinget skulle samles 14 dager hvert år på Tingsletta (Þingvellir) i den sørvestlige del av Island. Lovsigemannen, som var valgt for tre år, ledet forhandlingene og sa frem loven. Utover det hadde han ingen myndighet. Først i 1117–1118 ble antakelig lovene skrevet ned. Alltingsdomstolen bestod av 36 medlemmer valgt av godene.

I 965 ble landet delt i fire fjerdinger med hver sitt fjerdingsting. I hver fjerding ble det dessuten tre herredsting (fire i den nordligste fjerding). Hvert herredsting ble ledet av tre goder som utpekte tolv lagrettemenn. Fra herredstinget kunne saken innankes for fjerdingstinget. I 1004 ble det opprettet en femte domstol (fimtardómr) som «høyesterett». Det fantes ingen sentralmyndighet som kunne fullbyrde dommene. Enhver måtte selv skaffe seg sin rett med ættens hjelp, og de første 100 årene av fristatstiden er derfor fylt av blodige ættefeider. Det er denne tiden som har gitt stoff til islendingesagaene.

Bare et fåtall av dem som bygde Island var kristne, og kristendommen bukket snart under. I 981 kom ifølge kildene de første misjonærene til øya, og i 999/1000 fikk utsendinger fra Olav Tryggvason vedtatt kristendommen på Alltinget. Godene ble derved redusert til verdslige høvdinger uten religiøse oppgaver.

Den islandske stormannen Gissur Hvite Teitsson sendte sønnen Isleiv til et tysk kloster, og han ble senere den første innfødte biskop som hadde sete på farsgården Skálholt. Under hans sønn Gissur ble tiende innført, og det ble også opprettet et bispesete på Hólar. Fra bispesetene på Skálholt og Hólar bredte boklig lærdom seg, og en selvstendig islandsk litteratur kan føres tilbake til tidlig på 1000-tallet. Ættefeidene ebbet ut omkring 1030, og det fulgte en relativt rolig periode til cirka 1160.

Etter at Island var lagt inn under den norske kirkeprovins i 1152–1153, søkte erkebiskopene å innføre allmennkirkelige tilstander i landet. Det førte til en del strid mellom bispene og de verdslige høvdinger, som var vant til å rå for kirkene. Da Island var uten domkapitler, tok erkebiskopen seg også rett til å innsette biskoper, og de ble ikke alltid islendinger. Fra rundt 1160 ble det uroligere tider igjen, og den første halvdel av 1200-tallet var fylt av feider.

Ser man tilbake på den islandske forfatningens utvikling i fristatstiden (930–1262), møter man to faktorer som om lag 1200 begynte å gjøre seg sterkt gjeldende. Den første var at godedømmene kunne avhendes på forskjellig måte, ved arv, ved giftermål, ved salg eller som foræring. Derved kunne flere godord samles på én hånd, for én og samme mann kunne eie flere godedømmer. På godedømmene hvilte fristatens forfatning. Ved opphopning av disse på få hender ble grunnvollen som Alltinget hvilte på forrykket, og likevekten mellom høvdingene gikk tapt. Dermed gjør den andre faktor seg gjeldende, nemlig at det ikke fantes noen sentralregjering i landet som kunne holde stridende høvdinger i sjakk.

Sagatidens aristokrati er i sturlungetiden (1200–1262) blitt til et oligarki, og innenfor dette fantes det ikke likevekt mellom de 6–10 slektene som hadde makten. Mens høvdingene i sagatiden svært sjelden opptrådte med større følge enn 60–100 mann, samlet høvdingene i sturlungetiden, særlig etter 1236 og inntil fristatens undergang, hærer på 600–1000 mann, og utkjempet slag med hverandre.

Til slutt grep kong Håkon Håkonsson inn og fikk islendingene til å gi seg inn under den norske kongen (1261–1264). Det ble gjort en avtale mellom kongen og islendingene (Gamli sáttmáli), der islendingene lovte å betale skatt, mens kongen til gjengjeld lovte å verne dem og holde de islandske lovene; dessuten forpliktet han seg til å sende skip med forsyninger til Island hvert år. Islendingene drev nesten ikke skipsfart lenger. Først satte kongen en jarl og senere to ombudsmenn over Island.

Magnus Lagabøte fikk innført en ny lovbok, Jónsbók, som lå nærmere norsk lovgivning enn den eldste islandske lovbok, Grágás. Lovsigemannvervet ble opphevet, og i stedet kom to lagmenn; i stedet for godene utnevnte kongen 140 «nefndarmenn» til å sitte på Alltinget. Fjerdingsdomstolene og femteretten ble opphevet, og lagretten fikk alminnelig dømmende makt, mens den «lovgivende» myndighet ble brukt sjeldnere og sjeldnere. Fra denne tid stammer også sysselinndelingen og sysselmannsembetene. I den følgende tid fikk både kongen og geistligheten mer å si på Island, tross en ikke liten motstand fra bøndenes side. Fremmede (norske) bisper og «høvedsmenn» fikk gang på gang makt på øya.

Samtidig med innføringen av ny lov på Island ble det ført en hard strid om herredømmet over kirkene og kirkegodset. Spørsmålet ble på nytt reist i 1269 på erkebiskopens foranledning av biskop Arne Torlaksson i Skálholt og endelig i 1297 avgjort ved den bestemmelse at de kirker i Skálholt bispedømme som hadde halvdelen eller mer av sitt gods i lekfolks eie, skulle overgis til disse med de forpliktelser som giverne hadde bestemt, men ellers være fri for ethvert krav fra biskopens side. For alle de øvrige kirker skulle biskopen alene råde. Skjønt biskop Arne bare oppnådde en del av det han hadde kjempet for, var dette likevel en betydelig seier for den hierarkiske maktfordelingen på Island, som fra nå av vokste inntil reformasjonen.

Det er blitt hevdet at 1300-tallet, særlig siste halvdel, hadde sturlungetidens skyggesider, men ikke dens lyse sider. Det lyktes ikke for kongemakten å holde fred i landet; enkelte av kongens befalingsmenn, som på 1300- og 1400-tallet ble kalt hirdstyrere (hirðstjóri), ble beskyldt for å oppføre seg nærmest som røvere. Bøndene lot sågar en av dem, Smid Andresson, bøte med livet. Biskopene, som oftest var norske eller danske til slutten av 1400-tallet, førte ofte en uheldig politikk. I tillegg kom at landet led meget på grunn av store vulkanutbrudd og jordskjelv på 1300-tallet.

I 1380 fikk Island med Norge felles konge med Danmark, men det førte ikke til noen forandring i landets forfatning eller stilling. Island fortsatte å høre under Norges krone, også etter opprettelsen av Kalmarunionen i 1397. Verken svartedauden midt på 1300-tallet eller de andre pestepidemiene senere i århundret kom til Island, men i 1402–1404 kom pesten for første gang også dit. To tredjedeler av befolkningen skal ha blitt revet bort. Selv om dette bare er en formodning, er det sikkert at tapet var stort, uten sidestykke i landets historie.

Flere slekter døde ut, og mange gårder ble lagt øde. Forsyningene fra Norge sluttet å komme, og islendingenes egen skipsfart hadde opphørt alt på 1100-tallet. For en tid overtok engelskmennene og senere hanseatene islandsfarten etter nordmennene, inntil danske kjøpmenn fikk monopol i 1602. Da reformasjonen var innført og biskop Jón Arason henrettet i 1550, var Islands politiske egenvilje knekket. Kongen inndrog klostergodset og en del av bispegodset; dermed rådde han over en femtedel av Islands jord.

Ved reformasjonen økte kronens økonomiske innflytelse sterkt ved at klostergodset og en stor del av kirkegodset gikk over i kongens eie. For de fleste bønder kom dette ikke til å bety noe særlig, fordi de alt tidligere var blitt leilendinger. I 1593 ble det opprettet en overrett som innskrenket lagmennenes og Alltingets domsmakt, og eneveldet ble innført i 1662. Islendingene ble lovet at de skulle få beholde sine gamle særrettigheter, men det varte ikke lenge før det ble foretatt viktige endringer i landets administrasjon.

I 1683 ble det utnevnt en landsfogd til å kreve opp skatter og ha oppsyn med krongodset, og i 1684 ble høvedsmannen avløst av en stiftsbefalingsmann som landets høyeste myndighet. Han bodde i den første tiden ikke på Island, og i 1688 ble det utnevnt ytterligere en amtmann over hele landet; denne stod direkte under sentraladministrasjonen i København.

Handelsmonopolet (innført av Christian 4 i 1602) hadde rammet Island hardt, med høye priser på korn og lave priser for torsk, landets viktigste eksportvare. På 1700-tallet, da de første spirer til en nasjonal vekkelse viste seg, tok islendingene opp kampen mot monopolhandelen; leder i denne kampen var landsfogd Skúli Magnússon. I 1783 ble handelen gitt fri for alle danske undersåtter, men forholdene ble i de første årene ikke særlig bedre for islendingene.

Reykjavík fikk status som landets første kjøpstad, og ble sete for landsoverretten, som fra 1800 overtok det oppløste Alltingets domsfunksjoner. De gamle bispedømmer Skálholt og Hólar ble samtidig slått sammen, med nytt bispesete i Reykjavík. De dårlige forsyningene hadde flere ganger ført til hungersnød, og dårlig kosthold gjorde folket særs mottagelig for pest. Vulkanutbrudd og jordskjelv herjet også, særlig store ødeleggelser voldte det store Laki-utbruddet i 1783–1784. Folketallet sank med nesten 10 000 (til cirka 40 000) fra omkring 1700 til 1780-årene. I krigsårene 1807–1814, under napoleonskrigene, ble forbindelsen med Danmark brutt, men den verste nød ble noe lindret ved forsyninger fra England.

Jón Sigurðsson (1811-1879) var leder for den islandske selvstendighetsbevegelsen.

Jón Sigurðsson av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Ved Kielfreden i 1814 ble Island løst fra den norske kronen da Frederik 6 måtte avstå Norge til den svenske kongen uten at Island fulgte med. Noen år etter krigen begynte en gjenreisningsperiode som endte med at Island ble en fullt selvstendig stat i 1944. Da Frederik 6 opprettet rådgivende stenderforsamlinger, fikk Island i 1834 to kongevalgte representanter til forsamlingen i Roskilde.

I 1838 ble det opprettet et særskilt embetsmannsråd i Reykjavík, og i 1843 ble et rådgivende Allting gjenopprettet med 20 folkevalgte og seks kongevalgte representanter. Denne forsamlingen ble under ledelse av Jón Sigurðsson det viktigste våpen i kampen for nasjonal selvstendighet. Da eneveldet ble opphevet og Danmark fikk sin grunnlov i 1849, forlangte han det samme for Island. Bare konge og utenrikspolitikk skulle være felles. I 1851 ble det sammenkalt et islandsk «nasjonalmøte» som fikk seg forelagt et forslag om at Junigrundloven også skulle gjelde for Island, som fortsatt skulle være et amt under Danmark. Forsamlingen nektet å godkjenne forslaget og ble oppløst. Forhandlingene fortsatte gjennom 20 år, og forholdet var ofte meget spent.

I 1871 gjennomførte Danmark på egen hånd en lov om Islands statsrettslige stilling. Den slo fast at Island var en uatskillelig del av den danske stat med særlige landsrettigheter og egne finanser. Alltinget nektet å godkjenne loven. I 1874 gav kongen Island en fri forfatning under et besøk i anledning av 1000-årsjubileet for det første landnåm. Alltinget ble delt i to kamre med henholdsvis 12 og 24 representanter. Det fikk lovgivende og bevilgende myndighet. Det ble utnevnt en minister for islandske saker i København og en landshøvding med sete på Island.

Forfatningskampen fortsatte likevel, idet islendingene krevde egen regjering og visekonge. Dette ble vedtatt av Alltinget 1885, 1886, 1893 og 1894, men hver gang avvist av Danmark. I 1895 bad Alltinget regjeringen om forslag til forfatningsendring, men fikk avslag. I 1897 kom det likevel et dansk endringsforslag som gikk ut på at det skulle opprettes et islandsk ministerium i København, uavhengig av justisdepartementet. Ved systemskiftet i Danmark i 1901 fikk islendingene endret forslaget slik at ministeriet skulle ha sete i Reykjavík, og dette ble så godkjent i 1903. Sysselmann Hannes Hafstein ble deretter utnevnt til den første islandske minister.

Det var en utbredt oppfatning på Island at forfatningsrevisjonen av 1903 ikke gikk langt nok. Først i 1918 lyktes det å få til en ordning som alle parter kunne godta. En grunnlov som knesatte prinsippet om at Island skulle være en selvstendig, fullt utbygd stat, men i personalunion med Danmark, ble da vedtatt både av Rigsdagen og Alltinget. Samtidig begynte det moderne Island å vokse frem. Tross alvorlige økonomiske kriser foregikk en jevn modernisering av hele næringslivet. Dette gjaldt særlig fisket, som ble ledende næringsvei og dominerende eksportnæring. Det skjedde også en økende sentralisering. Den alminnelige levestandard gikk opp, blant annet med gjennomføringen av en omfattende sosial trygdeordning i 1936.

De eksisterende politiske partiene var hovedsakelig betinget av synet på forholdet til Danmark. I mellomkrigstiden spilte dette spørsmålet en underordnet rolle i islandsk politikk, og feltet lå åpent for dannelsen av interessepartier etter vanlig vesteuropeisk mønster. I 1916 ble både et sosialdemokratisk parti og et kooperativt småbrukerparti, Fremskrittspartiet, grunnlagt. I 1924 kom et konservativt parti som i 1929 ble nyorganisert som Selvstendighetspartiet, og i 1930 fulgte et kommunistisk parti knyttet til Den tredje internasjonale.

Ingen av disse partiene har noen gang fått flertall i Alltinget alene, og regjeringene har derfor enten vært koalisjons- eller mindretallsregjeringer. Alltingets sammensetning førte likevel til at de konservative fikk ledelsen i islandsk politikk i 1918–1927, med Jón Magnússon som statsminister det meste av tiden.

Valget i 1927 brakte et systemskifte. Fremskrittspartiet fikk nå den største gruppen i Alltinget, og dets ledende mann, Tryggvi Þórhallsson, ledet en mindretallsregjering i 1927–1932 med parlamentarisk støtte fra sosialdemokratene. Partiet beholdt denne førende stillingen under skiftende koalisjons- og mindretallsregjeringer gjennom resten av mellomkrigstiden; først med den senere president Ásgeir Ásgeirsson som statsminister, etterfulgt av Hermann Jónasson fra 1934. Våren 1939 dannet han en nasjonal samlingsregjering med representanter for alle partier i Alltinget unntatt kommunistene, først og fremst for å bekjempe den nye økonomiske krisen. Men dens største oppgaver kom med andre verdenskrig.

Etter at Tyskland hadde okkupert Danmark og Norge i 1940, gikk britiske tropper i land på Island 10. mai. De ble i 1941 erstattet med amerikanske. Krigsårene kom til å få en dyptgripende innvirkning på Islands økonomiske og politiske utvikling. Takket være omfattende handelsavtaler med Storbritannia og USA fikk landet avsatt hele sin fiskeproduksjon til gunstige priser, og dette sammen med de direkte inntektene okkupasjonen gav, brakte islendingene en til da ukjent velstand. Betydelige investeringer ble gjort, blant annet for å gjennomføre en videre modernisering og utbygging av fisket, fiskeindustrien og landbruket. Men den sterke inflasjonen som fulgte med innebar alvorlige økonomiske vanskeligheter.

Under press av de store problemene som krigen og okkupasjonen førte med seg, sprakk Hermann Jónassons koalisjon våren 1942, og etter at det ikke var mulig å få en styringsdyktig regjering, ble det i desember 1942 nødvendig å utnevne en ren embetsmannsregjering.

Hovedspørsmålet under okkupasjonen ble forholdet til Danmark. Da forbindelsen med København var brutt, kunne ikke unionskongen lenger utøve sine funksjoner på Island. De ble 10. april 1940 overtatt av regjeringen i Reykjavík, som proklamerte at den også påtok seg ansvaret for Islands forbindelser med utlandet. Men dette var bare et første skritt. Unionsavtalen av 1918 kunne fra 1941 sies opp med tre års varsel, og 17. mai 1941 vedtok Alltinget enstemmig en resolusjon om at Island nå hadde ervervet rett til helt å oppheve forbindelsen med Danmark. Samtidig opprettet Alltinget et embete som riksforstander for å utøve Kongens myndighet etter forfatningen av 1918, og valgte den tidligere sendemann i København, Sveinn Björnsson, til å inneha dette embetet.

25. februar 1944 erklærte Alltinget igjen enstemmig at unionsavtalen med Danmark var bortfalt med forbehold om godkjenning i en folkeavstemning. Den ble holdt 20.–23. mai samme år. 98,6 prosent av de stemmeberettigede deltok, og 97,4 prosent gav sin tilslutning til Alltingets vedtak. På spørsmålet om regjeringsformen, som ble forelagt samtidig, uttalte 95 prosent seg for republikk. 16. juni forelå Alltingets endelige beslutning om oppløsning av unionen med Danmark, og 17. juni 1944 ble den frie og selvstendige republikken Island høytidelig proklamert på Þingvellir. Danmark anerkjente straks den nye republikken, og Sveinn Björnsson ble valgt til republikkens første president.

De sikkerhetspolitiske problemene spilte en hovedrolle i islandsk politikk i den første etterkrigsperioden. På grunn av Islands sentrale posisjon i den såkalte polarstrategien, bad USA i oktober 1945 om å få opprette fly- og marinebaser der. Det gjaldt først og fremst den amerikanske hovedbasen under krigen, Keflavík flyplass vest for Reykjavík. Alltinget godkjente avtalen, men motstanden var likevel så markant at regjeringssamarbeidet sprakk i 1947.

Uavhengig av forsvarsavtalen med USA måtte Island våren 1949 ta stilling til NATO. Under bitre indre stridigheter godtok Alltinget med 37 stemmer mot 13 (vesentlig kommunistene) at Island skulle undertegne Atlanterhavspakten. Forutsetningen var at fremmede NATO-styrker ikke skulle stasjoneres på Island i fredstid, og at landet ikke påtok seg noen forpliktelse til å opprette et eget militært forsvar. Island var fra 1946 medlem av FN og gikk inn i Europarådet i 1950 og i Nordisk råd i 1953.

Fra 1951 påtok USA seg forsvaret av Island i samsvar med Atlanterhavspaktens bestemmelser. Avtalen førte til at amerikanske styrker ble stasjonert på Keflavík og flyplassen militært utbygd. I mai 1954 kom de to regjeringene til enighet om en ordning som begrenset den amerikanske militære virksomheten på Keflavík på vesentlige punkter og isolerte de amerikanske troppene fra den islandske befolkningen. Denne ordningen er senere blitt stående ved makt, med mindre endringer.

Fra 1945 begynte utenlandske trålere i stigende grad å fiske på bankene utenfor kysten av Island. Regjeringen arbeidet derfor for å få utvidet fiskeriterritoriet. Som dansk territorium fikk Island i 1901 en sjøgrense som var trukket tre nautiske mil utenfor kysten etter korte basislinjer. Dette gav ingen beskyttelse mot de utenlandske trålerne, og i 1949 sa Island derfor opp avtalen og etablerte skrittvis frem til 1952 et fire mils fiskeriterritorium på grunnlag av lange basislinjer etter norsk forbilde.

Storbritannia og flere andre land protesterte, og britiske næringsorganisasjoner innførte et landingsforbud som skapte store økonomiske vanskeligheter for Island. Konflikten varte helt til 1956, da Storbritannia endelig godkjente den nye islandske fiskerigrensen. Men alt i 1958 utvidet den islandske regjering fiskeriterritoriet til tolv nautiske mil. Forbitrelsen i de engelske fiskebyene var stor, og det kom til sammenstøt mellom britiske og islandske fiskere på bankene (den første «torskekrig»). I 1961 måtte den britiske regjering endelig slå retrett og godta en overenskomst som i alt vesentlig gav islendingene rett.

Situasjonen gjentok seg i 1972, da Island utvidet sitt fiskeriterritorium til 50 nautiske mil. Denne gangen sendte Storbritannia marinefartøyer inn i islandske farvann for å beskytte sine trålere frem til tolvmilsgrensen (den andre «torskekrig»). Freden ble gjenopprettet i 1973 ved et kompromiss som i realiteten godkjente den islandske utvidelsen.

Den tredje «torskekrigen» brøt ut i oktober 1975, da den islandske regjering proklamerte en fiskerisone på 200 nautiske mil. Striden ble denne gang enda mer dramatisk. Islendingene gikk til direkte aksjon mot britiske trålere som fisket innenfor den nye grensen, blant annet ved å kutte trålen, og Storbritannia reagerte med å sende både marinefartøyer og fly til assistanse. Høydepunktet kom i februar 1976, da den islandske regjering brøt den diplomatiske forbindelse med London. Etter intense forhandlinger hvor blant annet FN og NATO ble engasjert, lyktes det i mai 1976, ved den norske utenriksministers mellomkomst, å få i stand en formell midlertidig avtale som i realiteten godkjente 200-milsgrensen rundt Island.

En tvist med Norge om et havområde som ble dekket av fisketerritoriene rundt både Island og Jan Mayen, ble avgjort ved en avtale mellom de to landene i 1980. Den gav islendingene rett til å fiske innenfor hele det 200-mils territoriet de hadde proklamert. Grensen for kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen ble fastsatt ved en avtale i 1981.

I 1980- og 1990-årene stod kampen om fiskekvoter i de nordlige internasjonale «åpne» havområder sentralt i islandsk utenrikspolitikk. Island inngikk i 1996 en avtale med Russland, Færøyene og Norge om kvotene for norsk vårgytende sild i Smutthavet i Norskehavet. I 1999 fikk man på plass en avtale mellom Norge, Russland og Island som gjorde slutt på det uregulerte fisket som islandske fartøyer hadde drevet i det omstridte Smutthullet i Barentshavet opp gjennom 1990-årene. Avtalen skulle for øvrig, på bred basis, sikre en forsvarlig ressursforvaltning i hele havområdet. Den dannet også utgangspunkt for et felles fiskeripolitisk fremstøt overfor EU fra Island og Norges side. Men uenigheten mellom de to landene om islandsk fiske i vernesonen rundt Svalbard hadde fortsatt ikke funnet noen løsning.

Islands økonomiske politikk etter andre verdenskrig har vært preget av to hovedfaktorer, et nærmest permanent inflasjonspress på den ene siden, og de årlige svingningene i fiskekvantumet og i fiskeprisene på verdensmarkedet på den annen. Inflasjonsfaren som velstanden fra okkupasjonsårene førte med seg ble ikke effektivt bekjempet. Den økonomiske krisen etter krigen ble til en viss grad avhjulpet ved marshallhjelp og kraftig devaluering av den islandske kronen. Først i 1953 ble det brakt balanse i Islands økonomi og grunnlaget lagt for en ny oppgangsperiode.

En voksende økonomisk aktivitet førte imidlertid til et nytt alvorlig inflasjonspress. Regjeringen til Ólafur Thors gjennomførte i 1960 et omfattende økonomisk saneringsprogram som hjalp for en tid, men i 1963 måtte det nye stabiliseringstiltak til. Først etter en storstreik i desember 1963 fikk man i stand en arbeidsmarkedsavtale som sikret et stabilt lønnsnivå. Men nye alvorlige økonomiske kriser fulgte, særlig i 1967 og 1974, noe som blant annet undergravde den islandske kronens verdi ytterligere.

I begynnelsen av 1980-årene kom det i tillegg en svikt i fisket. Resultatet var at eksporten falt og underskuddet på handelsbalansen økte. Det ble behov for stigende låneopptak i utlandet, og for å rette opp situasjonen ble det foretatt en rekke devalueringer av króna. Mellom 1973 og 1977 innebar det en samlet nedskrivning på 37 prosent, i perioden 1981–1983 til sammen 49 prosent. I 1981 ble også króna sanert, da 1 ny króna tilsvarte 100 gamle.

Under regjeringen til Steingrímur Hermannsson (1983–1987) ble det iverksatt nye økonomiske innstramninger. Króna ble devaluert på nytt, mens den tidligere automatiske bindingen av lønningene til prisstigningen ble begrenset. På den måten fikk man kontroll over inflasjonen. Gjennom en senkning av reallønnen på opptil 30 prosent fikk man også stabilisert kronekursen og samtidig opprettholdt full sysselsetting. Ved inngangen til 1990-årene kom den islandske økonomien inn i en ny krise som følge av fall i fiskepriser og reduksjoner i fiskekvotene. De stadig mindre torskekvotene slo hardt ut i økonomien. Nye devalueringer førte til en ny vekstperiode fra 1994. Frem mot århundreskiftet nådde veksten opp i nærmere seks prosent, og ledigheten krøp under to prosent. Det var imidlertid tegn til overoppheting i økonomien, noe som utløste renteøkninger, og i 2001 ble króna lagt flytende for å bremse inflasjonen.

Tross alle økonomiske kriser har Island i perioden etter selvstendigheten opplevd en økonomisk ekspansjon av stort format. Næringslivet, fisket, fiskeindustrien og jordbruket har vært gjenstand for omfattende utbygginger, tunge tak er tatt for elektrifiseringen, kommunikasjonene er bedret vesentlig, den sosiale standard og ikke minst boligbyggingen er brakt opp på et meget høyt nivå, og levestandarden har i det hele vært blant de aller høyeste i verden.

Island ble medlem av EFTA i 1970. EØS-avtalen ble godkjent av Alltinget i 1993, og Island ble samme år assosiert medlem av Vestunionen (VEU). Island har imidlertid ikke søkt om EU-medlemskap. EØS-avtalen innebærer blant annet at Island fikk tollfri adgang til EU for nesten alle sine fiskeprodukter fra 1997. EU har til gjengjeld fått en årlig fangstkvote på 3000 tonn i islandske farvann. Island kom med i Schengensamarbeidet i 2001 sammen med de øvrige nordiske land.

Det konservative Selvstendighetspartiet var fra selvstendigheten til 2009 det største partiet, men har aldri oppnådd styringsdyktig flertall. De store økonomiske problemene har ført til sterkt behov for koalisjoner, der det andre tyngdepunktet har vært Fremskrittspartiet, som på Island er et sentrumsparti. De to partiene samarbeidet i regjeringen i 1983–1988. Fremskrittslederen Steingrímur Hermannsson ledet en koalisjonsregjering i 1988–1991 med blant annet sosialdemokratene, fra 1991 var sosialdemokratene i koalisjon med Selvstendighetspartiet, med David Oddsson fra sistnevnte parti som statsminister.

Vigdís Finnbogadóttir ble valgt til president i 1980 og satt til 1996, da hun ikke stilte til gjenvalg. Den islandske presidenten har primært seremonielle funksjoner, men som det første folkevalgte kvinnelige statsoverhode i verden fikk hun stor betydning, blant annet for Islands internasjonale stilling.

  • Jón R. Hjálmarson: History of Iceland: from the settlement to the present day, 1993, isbn 9979-51-071-4, Finn boken
  • Karlsson, Gunnar: The history of Iceland, 2000, isbn 0-8166-3589-7, Finn boken
  • Ødegård, Knut: Island: fra saga til samtid, 1998, isbn 82-03-22250-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.