Prost var i den middelalderske kirke betegnelse for forskjellige embetsinnehavere, fremfor alt (fra 817) for forstanderen i et dom- eller kollegiatkapittel (ved domkirker ofte identisk med erkediakon). I Den norske kirke leder prosten prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen i dennes embetsutøvelse. Prosten ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor prestene i prostiet, og er nærmeste overordnede for prostiets sokneprester og prostiprester. Et prosti er den største kirkelige administrative enhet innenfor et bispedømme og utgjøres av flere sokn. I dag (2016) har Den norske kirke 101 prostier. Jfr. domprost.