Kirkehistorie, fagdisiplin som omhandler historien om kristendommens utbredelse i verden, dens vekst og betydning i de enkelte menneskers og de enkelte sivilisasjoners liv. Ifølge den tredje trosartikkel er det Den hellige ånd som bygger kirken, og dette synspunktet bærer fremstillingen i den eldste kirkehistorie, Apostlenes gjerninger i Det nye testamente. Den første boken med tittel kirkehistorie ble skrevet av Evsebios fra Caesarea. Middelalderens kirkehistorie var ofte krønikepreget (representert ved Adam av Bremen, Beda, Gregor fra Tours, Jordanes), den etter-reformatoriske dominert av den konfesjonelle polemikk, f.eks. Magdeburger-centuriene. G. Arnold tok i Unparteiyische Kirchen- und Ketzerhistorie (1699) parti for minoritetene. Opplysningstiden (f.eks. ved J. L. Mosheim) brøt med tilbøyeligheten til å innføre Gud eller djevel som forklaringsgrunn. L. Holbergs verk Almindelig Kirkehistorie (1738) var for sin tid et fremragende arbeid.

Også på 1800- og 1900-tallet har kirkehistorie-forskningen hatt noe ulikt preg i luthersk og i katolsk sammenheng. Katolsk kirkehistorieforskning har hele tiden vist interesse for kirkens liv i bred forstand, inkludert kirkeinstitusjon, kirkerett, liturgi og fromhetsliv, og Oldkirken og middelalderen har vært sentrale perioder i katolsk kirkehistorisk forskning. Protestantisk forskning har arbeidet mer intensivt med tiden fra reformasjonen og fremover, og ofte også definert den kirken man arbeider med på en strammere måte enn katolske forskere; lære og teologi og kirke- og samfunnsspørsmål har ofte stått i sentrum for protestantenes interesse. I løpet av 1970- og 1980-årene har disse forskjellene mellom katolsk og luthersk kirkehistorie jevnet seg betraktelig ut. Samtidig har også grensene mellom kirkehistorieforskning som en teologisk disiplin og kristendomshistorie som en historisk eller religionshistorisk disiplin blitt langt vanskeligere å trekke. Et representativt kirkehistorisk samleverk som viser disse tendensene er det store internasjonale prosjektet Histoire du christianisme des origines á nos jours, som er utgitt på flere språk.

Norsk kirkehistorieforskning har, som norsk historieforskning, fortrinnsvis beskjeftiget seg med norske temaer. Viktige norske kirkehistorikere er O. Kolsrud, C. Fr. Wisløff og E. Molland. Samlede oversikter over norsk kirkehistorie finnes i C. Fr. Wisløff, A. Aarflot: Norsk kirkehistorie I–III (1966–71) og mer kortfattet i B. T. Oftestad, T. Rasmussen og J. Schumacher: Norsk kirkehistorie (1991).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.