I stumfilmens dager hadde spillefilmen en beskjeden stilling på Island. Noen selvstendig islandsk filmproduksjon fantes ikke, men det ble laget en del filmatiseringer av islandske litterære verk i samproduksjon med andre land. Den dansk-islandske filmen Det sovende hus (1926) var den første filmen som var laget etter et islandsk originalmanus, og manusforfatteren Guðmundur Kamban var også medregissør.

Den første islandske lydfilmen, Milli fjalls og fjöru (Mellom fjell og fjære), hadde premiere i 1949. Filmen skildret bygdeliv på Island på 1800-tallet, og regissør var Loftur Guðmundsson. Tidligere tiders bygdeliv var også tema for Guðmundssons filmatisering av Jón Mýrdals roman Niðursetningsgurinn (Legdegutten, 1951). Sagn- og eventyrmotiv lå til grunn for en rekke filmer i 1950-årene, blant andre Síðasti bærinn í dalnum (Siste gården i dalen, 1950) og Reykjavíkurævintýri Bakkabræðra (Bakkabrødrenes Reykjavík-eventyr, 1951) av Óskar Gíslason og Ævar Kvaran. Ásgeir Long laget flere eventyrfilmer for barn.

Ellers preges også 1950- og 1960-årene av samproduksjoner konsentrert om filmatiseringer av litterære verk, for eksempel en svensk-islandsk filmatisering av Halldór Laxness' roman Salka Valka (1954) og den dansk-islandske Pigen Gogo (1962) etter I. G. Þorsteinssons roman 79 af stöðinni, om forholdet bygd–by i etterkrigstidens Island. Reynir Oddssons Hernámsárin (Okkupasjonsårene, 1969) er en dokumentarisk skildring, opprinnelig i to deler, av Island under andre verdenskrig.

I 1978 ble den første islandske filmfestivalen arrangert i Reykjavík, og året etter ble det etablert et statlig filmfond til støtte for landets filmproduksjon. Dette ble innledningen til den utviklingen og fremgangen islandsk film opplevde i 1980-årene. Inspirert av den klassiske grunnvollen laget Ágúst Guðmundsson først Land og synir (Land og sønner, 1980) og deretter Útlaginn (Den fredløse, 1981) bygd over Gisle Surssons saga, og Hrafn Gunnlaugsson laget den internasjonalt bemerkede Hrafninn flýgur (Ravnen flyr, 1984) og oppfølgeren I skugga hrafnsins (I ravnens skygge, 1988).

Blant dem som siden har fått internasjonal distribusjon er Þráinn Bertelsson med Magnús (1989), Friðrik Thór Friðriksson med Reisen tilbake (1991) og Englar alheimsins (2000), Guðný Halldórsdóttir med Karlakórinn Hekla (Mannskoret Hekla, 1993) og Baltasar Kormakur med 101 Reykjavík (2000).

På 2010-tallet har Rúnar Rúnarsson (Småfugler; Echo) og Benedikt Erlingsson (Om hester og menn; Kvinne på krigsstien) – begge fra Reykjavík – vært sentrale filmskapere fra Island som har markert seg internasjonalt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cowie, Peter: Icelandic films, 1995, isbn 9979-9190-0-0
  • Åhlund, Jannike: En sagolik filmhistoria: bilder från Island, 2000

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg