norrøn religion

Odin på Sleipner
Snorres Edda gir ett godt innblikk i de norrøne gudene. Her ser vi den enøyde Odin på sin åttebente hest Sleipner.
Illustrasjon i et islandsk manuskript fra det 18. århundret. «SÁM 66» oppbevart av Árni Magnússon Institute på Island.
Árni Magnússon Institute , Iceland..

Artikkelstart

Norrøn religion var den mest utbredte religionen blant folk i Norden før kristendommen ble innført mot slutten av vikingtiden. Den norrøne religionen fantes trolig i ulike varianter, men hadde en felles kjerne. Den norrøne religionen utviklet seg etter hvert som tiden gikk og varierte avhengig av område. Derfor er det vanskelig å definere en klar og tydelig religion i hele området gjennom hele denne lange tiden.

Folk i Norden oppfattet religion som en naturlig og selvfølgelig del av verden, og forholdt seg til sin religion mer som handlinger, sedvane og skikker, enn som et spørsmål om personlig tro. Den norrøne religionen var en selvfølgelig del av folks daglige liv, jordbruk og fangst, og spilte også en stor rolle i den sosiale organisasjonen, politikk og krig. For eksempel ble det ofret til maktene for gode avlinger eller krigslykke, og herskere kunne legitimere makten sin ved å vise til guddommelig forfedre.

Guder og makter

Guder og makter ble oppfattet omtalt som én gruppe og betegnet med et kjønnsnøytralt ord i flertall, som bǫnd, hǫpt, regin eller rǫgn. Et ord av denne type er også guð eller goð, som i forbindelse med innføringen av kristendommen i Norden i løpet av vikingtiden ble tatt i bruk om den monoteistiske kristendommens Gud.

I skriftlige kilder Snorres Edda fortelles det om mengder av norrøne guder og gudinner. Disse er delt i to hovedgrupper; æser og vaner, som etter en stor krig slutter fred og lever sammen i harmoni. De viktigste æsene er Odin, Tor, Ty, Idunn, Balder og Frigg. De mest kjente vanene er Njord, Frøy og Frøya. I tillegg til gudene forteller de skriftlige kildene om æsenes uforsonlige fiender jotnene og flere typer andre makter som alver og dverger, norner og valkyrjer. Forestillingene om guder og makter så vel som mytologiske dyr og ulike landskap og naturfenomener dannet opphav til den frodige norrøne mytologien.

Religiøse bygninger og gudebilder

Myr i morgentåke

Rituelle handlinger som offringer har vært utført i nærheten av vann og myrer.

Myr i morgentåke
Av .

Naturen spilte en viktig rolle i den den norrøne religionen og religiøse handlinger ble utført i hellige lunder, ved vann, ved store stener eller andre markante steder i naturen. Flere skatter og gjenstander funnet på slike steder har blitt tolket som offer til guder og makter, fra vakre slipte flintøkser datert til yngre steinalder (4000–1800 fvt.) til gull og sølvsmykker fra vikingtiden (750–1050 evt.). Germanske stammers bruk av hellige lunder og innsjøer er også skildret av den romerske historikeren Tacitus i skriftet Germania fracirka år 100 evt.

I tillegg til hellige steder i naturen forteller kildene at folk i Norden i vikingtiden både hadde gudebilder, og religiøse bygninger. Dette er omtalt i for eksempel en krønike om erkebispedømmet Hamburg-Bremen, skrevet av den tyske presten og historikeren Adam av Bremen i 1070-årene. Her forteller han om gudsdyrking som foregikk hos svearne: «I Uppsala var det et stort hov og inne i det tre gudestøtter, som var oppstilt på den måten at Tor, som er den mektigste, har sete i midten, mens Odin og Frøy har plass på begge sider. Tor, sier de, er herre i luften og råder for torden og lyn, vind og regn, klart vær og grøde. Den andre, Odin, 'den rasende', fører krig og gir menneskene djervhet mot fiendene. Den tredje er Frøy, som gir de dødelige fred og vellyst. Hans bilde lager de med en stor fallos

Ritualer

Nordisk religion

Nordisk religion. Marmorfallos plassert på toppen av en gravhaug på Glein, Dønna i Nordland. Det er funnet mer enn 30 steinfalloser i Norge. De dateres til eldre jernalder og var knyttet til en fruktbarhetskult. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Rituelle handlinger var sentrale for utøverne av den norrøne religionen. Blant disse var offentlige ofringer og rituelle måltider kalt blot, som ble holdt til ære for guder og makter. Blotene ble gjennomført ved faste årstider og ved kriser, og utført av en leder i samfunnet som en jarl, storbonde eller husfrue.

Flere skriftlige kilder omtaler slike blot. Eksempler på slike kilder er:

  • Tacitus' verk Germania, cirka år 100 evt. Her forteller han blant annet om ofringer og om en gudinne, Nerthus, som i en spesiell seremoni ble kjørt omkring i en vogn.
  • Adam av Bremens krønike fra ca. 1070. Her skiver han om en stor offerfest som blir holdt i Uppsala hvert niende år. Han skriver at det ofres ni stykker av alt levende som er av hankjønn. Kroppene ble hengt opp i en lund i nærheten, og ofringene ble ledsaget av offersanger, som var «så grove at det er best å tie om dem».
  • Den arabiske diplomaten Ibn Fadlans reisebeskrivelse. Han var på oppdrag fra kalifen i Bagdad og traff i år 922 nordiske kjøpmenn kalt rus som holdt til ved elven Volga. Han skrev blant annet at de ofret mat og drikke til en høy trepåle «med et ansikt som ser ut som et menneskeansikt».
  • Snorre Sturlasons saga om kong Olav Haraldsson. Her skriver Snorre at inntrønderne pleide å holde tre hovedblot på Mære – høstblot, midtvintersblot og sommerblot. Sagalitteraturen vokste imidlertid frem mer enn hundre år etter kristendommen ble dominerende i Norden, og de detaljerte beskrivelsene av blotskikker, for eksempel hos Snorre, eller av interiøret i et hedensk hov på Vest-Island i Eyrbyggja saga, kan være preget av kristen påvirkning.

Ritualer ble også utført i private sammenhenger og trolig mer rettet mot grupper av makter som diser, alver og norner, enn de store offentlig blotene som ser ut til å være rettet mot spesifikke gudeskikkelser. Private blot ble gjennomført på gårdene, og enkeltpersoner eller grupper kunne ofre mat, øl eller gjenstander til guder og makter i både dagligdagse situasjoner og ved kriser.

Ritualer var også sentralt rundt viktige livshendelser som fødsel, bryllup og død. For eksempel forestilte folk seg at nornene var til stede ved fødsler og bestemte barnas skjebne og fruktbarhetsguder som Frøy og Frøya var sentrale ved bryllup. Forfedrekult har sannsynligvis vært en viktig del av den norrøne religionen. Ætten bestod av både de levende og de døde og folk ofret dyr ved begravelser og satte ut mat og øl på graven til forfedrene.

Kildene

Nordisk religion

Nordisk religion. Tynn gullplate, også kalt gullgubbe, fra jernalderen, funnet i Klepp i Rogaland. Man antar at figurene forestiller fruktbarhetsguden Frøy og hans make Gerd. Størrelse: ca. 1 cm2. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Arkeologiske funn er viktige kilder til kunnskap om den norrøne religionen. De viktigste er graver, spor etter bygninger og andre gjenstander tolket som brukt i religiøse sammenhenger, runesinskripsjoner og billedsteiner.

Perioden strekker seg over et langt tidsrom og kildene fra den eldste tiden er sparsomme og utfordrende å tolke. Kildematerialet om religionen i eldre steinalder (tiden før cirka 3000 fvt.) er svært magert. Fra yngre steinalder 3000–1500 fvt. finnes det noen flere spor, blant annet graver som viser at menneskene har praktisert forskjellige skikker i forbindelse med døden. Fra denne tiden og fra bronsealderen (1500–500 fvt.) finnes dessuten helleristninger med figurer som ofte har vært tolket som uttrykk for riter i forbindelse med jakt og fruktbarhetskult.

Fra vår tidsregnings begynnelse til cirka år 400 evt. blir forbindelsene mellom germanerne og Romerriket tettere. Vi får nå enkelte opplysninger om germanernes religion hos romerske forfattere, først og fremst i Tacitus' verk Germania, cirka år 100 evt. Her skildrer Tacitus levesettet til de ulike germanske stammene, også i Norden, og gir oss verdifulle glimt av den norrøne religionen.

Fra eldre jernalder, ca. 500 fvt.–1050 evt., blir kildene til den norrøne religionen rikere. Det er gjort flere funn av graver, spor etter boplasser og andre gjenstander, og det finnes flere skriftlige kilder som gir et bilde av religionen på denne tiden. Noen kilder er skrevet i samtiden av personer fra andre kulturer som observerte nordboerne, og noen er skrevet etter at kristendommen var etablert. Fra 1100-tallet og senere finnes en rik litteratur, som blant annet inneholder sagaer, skaldedikt og eddadikt.

Stedsnavn og personnavn er et annet kildemateriale som gir kunnskap om norrøn religion. Det finnes en mengde norrøne personnavn sammensatt med Þor- som Þórólfr, Þorsteinn, Þórbjǫrg og så videre. Ikke minst finnes fortsatt stedsnavnene, både de som har et gudenavn til forledd, som Torshov (Þórs-hof), Onsøy (Ódins-ey), Odense (Óðins-ví), Norderhov (Njarðar-hof), Frösön (Freys-ey), og andre gårds- og bygdenavn som Horg (Hǫrgr), Hov, Hove (Hof), Hovstad (Hofsstaðir) og Helgafell, tolket som «Det hellige fjellet». Navnene viser at disse stedene har hatt en tilknytting til utøvelse av norrøn religion.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Näsström, Britt-Mari 2001: Blot, tro og offer i det før kristne Norden. ISBN 82-530-2146-1
  • Price, Neil 2019: The viking way. Magic and mind in late iron age Scandinavia. ISBN 978-1-84217-260-5
  • Roesdal, Else 1998: The vikings. Revised edition. ISBN 978-0-140-25282-8
  • Steinsland, Gro 2005: Norrøn religion : myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2,
  • Raudvere, Catharina, Andrén, Anders, Jennbert Kristin 2005: Hedendommen i historiens spegel. Bilder av det förkristna Norden. Lund. ISBN 91-89116-80-1.
  • Solberg, Bergljot 2000: Jernalderen i Norge, 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Oslo.

Kommentarer (4)

skrev Tor Arnesen

I artikkelen om «Nordisk religion» blir religionene før kristentid omtalt som «hendeske». Dette er gjennomgående i artikkelen. Det er mulig det er en riktig betegnelse, men jeg stusset litt når jeg søkte opp definisjonen på «Hendenskap».

I SNL er definisjonen slik:
«Hedenskap, paganisme, nedsettende betegnelse om alle religioner utenom jødedom og kristendom eller om naturreligioner. Til dels er det også brukt om en gudløs, ateistisk innstilling».

Slik jeg ser det omtaler dermed artikkelforfatteren Åsatroen m.fl. nedsettende, og bygger på en måte opp under at den «nye» religionen er mer riktig og mer høyverdig. Det som skjedde ved innføringen og videre de neste 100-årene med kristendommen er nok den mest grufulle og barbariske periode i Norden.

Hverdagslivet under Vikingtiden var ut ifra det lille vi kjenner til langt mer raus, inkluderende, og fredfull enn det livet som kom etter. Litt satt på spissen: Mer sivilisert.

Det var bl.a under Vikingtiden at rettssystemet vi har i dag fikk sin første form. Den ble så å si knust av presteskapet som overtok.

Mvh
Tor Arnesen
Skien
E-post: tor@scheen.no

svarte Ellen Marie Næss

Hei
Takk for godt innspill. Jeg er helt enig med deg i at betegnelsen hedensk er uheldig å bruke for å beskrive trosforestillinger og religion i denne sammenhengen, norrøn religion er et bedre begrep. Artikkelen skal bli endret med det første.

skrev Mats Jørgen Skaslien

Hei,

Hvis jeg tolker religionshistorien rett stammer den norrøne mytologien fra den germanske. Hvor stammer den germanske mytologien fra?

I artikkelen beskrives det at "Allerede i Tacitus' tid hadde man begynt å identifisere bestemte germanske guder med tilsvarende romerske". Betyr det at romerne her bruker sin egen religion, stammet fra grekernes, for å tolke den germanske? Eller betyr dette at de i prinsippet tilber samme guder med forskjellige "oversettelser"? Har så germansk mytologi en stamfar i gresk mytologi, eller en enda tidligere religion?

Takk for svar.

svarte Ellen Marie Næss

Hei
Spørsmålet ditt er veldig interessant, men det fragmenterte kildegrunnlaget gjør det også komplisert. Tacitus forsøkte å forklare den germanske mytologien ut i fra det han kjente fra sin egen kultur og som han visste leserne ville kjenne til. Så teksten er tydelig preget av Tacitus egen kultur. Likevel har det nok spilt en stor rolle at germanerne hadde kontakt med mange ulike folkeslag og blitt påvirket av dem. Så selv om det er vanskelig å si at den germanske mytologien hadde en direkte stamfar i gresk mytologi så har det har vært en påvirkning.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg