Eirik Magnusson. Skulptur i Stavanger domkirke.

Anon. Begrenset gjenbruk

Eirik Magnusson var norsk konge fra 1280 til 1299. Han var sønn av Magnus Lagabøte og den danske prinsesse Ingeborg.

Eirik ble konge da faren døde i 1280. Mens han var mindreårig, styrte en formynderregjering av rikets verdslige stormenn. Disse kom opp i en heftig strid med erkebiskop Jon Raude om den norske kirkes rettigheter, og erkebispen flyktet fra landet. Eirik selv stod som umyndig helt utenfor striden, og tilnavnet «prestehater», som senmiddelalderkildene gav ham, er derfor ubegrunnet. Som voksen viste han seg meget velvillig mot geistligheten og stod på god fot med paven.

Eirik førte en uheldig krig mot hansastedene og innlot seg i en langvarig ufred med Danmark, til dels i forbund med den danske kongen Erik Glippings drapsmenn. I politikken sin lot han seg lede først av sin mor, senere av baronen Audun Hugleiksson, som var i slekt med kongeætten.

Eirik var gift med Margrete Alexandersdatter, datter av den skotske kongen Aleksander 3. Deres datter Margrete ble i 1289 anerkjent som skotsk dronning («piken fra Norge»), men døde på overreisen i 1290. Eirik krevde deretter Skottlands trone som sin datters arving, senere en klekkelig erstatning, men uten resultat. Eirik ble senere gift med Isabella Bruce, sønnedatter av den skotske konge Robert Bruce, og med henne hadde han datteren Ingebjørg, senere gift med hertug Valdemar av Sverige.

Under Eirik Magnusson fikk det norske riksvåpenet sin utforming. Også hans forgjengere hadde brukt løvemotivet, men ved Eiriks regjeringstiltredelse i 1280 gav han løven krone på hodet og øks i forlabbene, for å vise forbindelsen med Olav den hellige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.