Halldór Kiljan Laxness

Halldór Laxness av Scan Foto/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Halldór Kiljan Laxness, islandsk forfatter. Regnes som Islands ledende forfatter i moderne tid. Tildelt Nobelprisen i litteratur i 1955. 

Laxness har skrevet innenfor en rekke sjangere: dikt, romaner, noveller, teater, artikler, essay. Forfatterskapet spenner fra svært eksperimentelle romaner og absurd teater til sosialrealistiske og engasjerte verk. 

Debuterte i 1919 med en roman i nyromantisk stil, Barn náttúrunnar (Naturens barn). Laxness konverterte som ung til den katolske kirke og bodde en periode i kloster i Luxemburg. Hans katolske orientering går som en understrøm gjennom deler av forfatterskapet.

I 1927 kom hans første hovedverk, romanen Vefarinn mikli frá Kasmír (Den store vever fra Kashmir), som også er Islands første bidrag til europeisk modernisme. Romanen er preget av ekspresjonisme, og av veksling mellom realistiske og drømmeaktige partier. Diktsamlingen Kvæðakver (Liten diktbok, 1930) representerer også et radikalt brudd med de tradisjonelle versformer som inntil da hadde vært så godt som enerådende i islandsk lyrikk.

På denne tiden ble han overbevist venstresosialist, og i de store romanene han skrev i 1930-årene, Salka Valka (1931–32), Sjálfstætt fólk (Frie menn, 1934–36) og Heimsljós (Verdens lys, 1937–40), er den eksperimentelle modernismen erstattet av sosialrealisme og sosialt engasjement. Noen av Laxness' romaner bygger på historiske kilder, f.eks. romanserien Íslandsklukkan (Islands klokke, 1943–46) og Gerpla (1952), den første et mektig epos om nasjonal undertrykkelse og frihetslengsel henlagt til 1600- og 1700-tallets Island, den andre en storslagen satire over sagalitteraturens helter og heltedåder, bl.a. med Olav den hellige som en av hovedpersonene. I 1948 gav han ut Atómstöðin (Atomstasjonen), som er et tydelig angrep på avtalen om NATO-basen i Keflavík og på amerikansk innflytelse på Island. I denne romanen finnes innslag av taoistisk tenkning, noe som også kan spores i senere bøker, f.eks. den tragikomiske kunstnerromanen Brekkukotsannáll (Brekkukotskrønike, 1957).

I 1960-årene ble hans diktning igjen mer preget av formell eksperimentering, bl.a. i noen absurdistiske teaterstykker med handling lagt til samtiden og i romanen Kristnihald undir jökli (Kristenrøkt under jøkelen, 1968), som er skrevet i en original rapportform. Laxness skrev også noveller og en rekke artikkel- og essaysamlinger om samfunns- og kulturspørsmål, f.eks. Vettvángur dagsins (Dagens forum, 1942) og Skáldatími (Skaldetid, 1963), i den sistnevnte finnes hans ideologiske oppgjør med sovjetkommunismen.

Fra 1960-årene ble Laxness mer opptatt av enkeltindividet og av filosofiske problemstillinger enn i den foregående sosialrealistiske perioden. Han interesserte seg samtidig mer for hjemsted og lokalsamfunn, f.eks. i bøker som Innansveitarkronika (Bygdekrønike, 1970) og Í túninu heima (I innmarken hjemme, 1975). I 1980-årene kom flere bøker med selvbiografisk innhold. En rekke av Laxness' romaner er dramatisert og filmatisert.

Halldór Laxness' posisjon som Islands ledende forfatter i moderne tid er ubestridt. Hans bøker er oversatt til en rekke språk, mange også til norsk, og han regnes som en av verdenslitteraturens store fortellere. Hans stil, emnevalg og tonefall er svært variert, alt fra de vakreste lyriske skildringer over det burleske og eksperimentelle til det absurd komiske og det engasjert refsende. Det er imidlertid alltid en sterk etisk kraft og en ofte sviende intellektuell redelighet til stede i hans diktning.

  • Islands litteratur etter 1920
  • Halldór Guðmundsson: Halldór Laxness: en biografi. Oslo: Tiden 2007. Oversatt av Silje Beite Løken og Ine Camille Bjørnsten. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.