ballade - episk folkevise

Balladesjangeren var på et tidspunkt populær over hele Europa, og ble spredd fra land til land av omreisende håndverkere og musikere. Fra slutten av 1500-tallet finnes dokumentert trykte utgaver av balladene, som tenkes å ha blitt brukt til ulike former for rekkedans og ringdans, slik som dagens færøydans. Dette må ha vært vidt utbredt populærmusikk blant høy og lav, og med et oppsving i popularitet blant adelen kom også en mengde håndskrevne og etter hvert trykte visebøker.

Man skiller grovt mellom sju hovedområder som hver for seg har sin særpregede balladetradisjon:

• Skandinavia
• det engelske språkområdet
• det tyske språkområdet
• det romanske språkområder
• Balkan
• det vestslaviske språkområdet
• det stor-russiske språkområdet

Det viktigste og rikeste av disse er Skandinavia, hvor det er funnet omkring 700 balladetyper.

Her utviklet balladene en så særegen form at man altså regner Skandinavia som et eget tradisjonsområde for balladen. Ett av de sterke miljøene for spredning av balladesjangeren har sannsynligvis vært Håkon IV Håkonssons bergenske hoff på slutten av 1200-tallet. Her ble mye kontinental ridderdiktning oversatt til sagaform. Senere var også sønnesønnen Håkon V Magnusson og hans dronning Eufemias hoff i Oslo et senter: her ble diktninga gitt bunden form i det ettertida kjenner som Eufemiavisene.

Det nordiske balladeområdet er delt i et østnordisk og et vestnordisk område. Til det østnordiske hører Danmark, Sverige og Finland. Det har vært sentrum for diktning av ridderviser og historiske viser. Det vestnordiske området omfatter Færøyene, Norge og Island, og særlig på Færøyene og i Norge er det diktet mange kjempeviser og trollviser.

Utenom disse balladegruppene finnes naturmytiske viser og legendeviser (religiøse ballader), og som en sen forming dyre- og skjemteviser.

I typekatalogen The Types of the Scandinavian Medieval Ballad, utgitt i 1978, defineres balladen etter form (toversinger med ett eller to omkved eller fireversinger med ett omkved), fortellende innhold, og en objektiv stil. Den nordiske balladen har enderim (assonans) og omkved. Visene er fortellende, men omkvedene oftest lyriske.

Handlingsgangen blir fremstilt på en konstaterende måte og uten vurderinger, med raske sceneskifter og sterkt fokus på de viktigste hendelsene. Fortellingen er formet enten som dialog eller beskrivelse i tredje person. Så vel handlingsgang som dialog er sterkt stilisert. Personskildringen er sjablongaktig, og menneskene har stort sett bare interesse som handlingsbærere.

Det finnes få strofeformer. Vanligst er den firelinjede strofen med rimmønsteret axbx og sluttomkved. De tolinjede strofene har rimmønster xx og sluttomkved eller delt omkved: ett mellomomkved etter første linje og sluttomkved.

Eksempel:

Margjit gjeng i lio nord / Ho blæs i forgyllte honn / Høyrer 'a Jon i Vaddelio / Det aukar honom stor sorg / Det var mi og alli di som jala her unde lio.

Der var tvo syster i ei borg / Ved sande / Den eine volde den andre sorg / Båra ber'e så vent eit viv frå lande.

Vanligvis har hver linje tre eller fire trykktunge stavelser. Variasjonen innen dette enkle formskjemaet oppnås ved hjelp av skiftende lengde og struktur på omkvedene. Språket er gjerne gammeldags, med så sterk bruk av formler at vi kan snakke om et eget balladespråk.

Det finnes ingen nedtegnelser av ballader i Norden fra middelalderen, bare mindre bruddstykker. I Danmark og Sverige finnes en rekke balladeoppskrifter fra 1500-tallet, de såkalte adelsvisebøkene. Den eldste norske nedtegnelsen er Friarferdi til Gjøtland fra Sunnmøre i 1612.

Den systematiske innsamlingen av balladene begynte i Norge i 1840-årene og fortsatte inn på 1900-tallet. Den overveiende delen av balladene er skrevet ned i Telemark, som uten tvil har vært sentrum for balladediktningen i Norge.

Av de fremste samlerne må nevnes Olea Crøger, Magnus B. Landstad, Jørgen Moe, Sophus Bugge, Hans Ross, Moltke Moe, Johannes Skar, Rikard Berge og Torleiv Hannaas. Blant melodisamlerne må man særlig nevne Olea Crøger og Ludvig M. Lindeman.

En vanlig typeinndeling er det nordiske samarbeidsprosjektet The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. Her er alle nordiske ballader gitt et TSB-nummer, gruppert i seks kategorier:

• Naturmytiske ballader (Ballads of the supernatural)
• Legendeballader (Legendary ballads)
• Historiske ballader (Historical ballads)
• Ridderballader (Ballads of chivalry)
• Troll- og kjempeballader (Heroic ballads)
• Skjemteballader (Jocular ballads)

Representative trykte samlinger av ballader er:

• Danmarks gamle Folkeviser I–XII (1853–1976)
• M. B. Landstad: Norske Folkeviser (1852–53)
• Knut Liestøl og Moltke Moe: Norske Folkevisor. Folkeutgåva I–III (1920–24)
• Ådel Gjøstein Blom og Olav Bø: Norske Balladar (1973)

• folkemusikk
• folkemusikk i Norge
• folkediktning

• Olav Solberg: Den norske balladen
• Nasjonalbiblioteket – Norske ballader