Fra tiden da Island ble befolket fra Norge (ca. 870–930) er lite bevart, men vi vet det må ha eksistert en godt utviklet treskjærer- og sølvsmedkunst. Sagaene forteller om rikt dekorerte gildehaller, bl.a. hos Olav På, med malte eller utskårne fremstillinger fra sagnhistorien eller høvdingens egne bedrifter. Rester av hus og hov er gravd ut, bl.a. i Þjórsá-dalen, og viser den eldste byggeskikk, langhuset (skålen) med stolpebåret tak og vegger av stein og gresstorv.

Etter at kristendommen ble innført år 1000 fikk kunsten sin fremste oppgave i å smykke kirkene. Et hovedverk er den rikt utskårne kirkedøren fra Valþjófsstaðir (1100-tallet) med billedscener og drakeornamentikk. Det er også bevart utskårne dørstolper osv. i romansk stil, dessuten krusifikser og madonnastatuer. Mindre gjenstander som skrin, forskjellige slags billedtavler og bispestaver ble laget av hvalrosstann o.l. Steinskulptur forekom derimot bare unntaksvis. Til de ypperste metallarbeidene hørte domkirkenes helgenskrin; det mest praktfulle var det som biskop Pål Jonsson (død 1211) lot landets ledende gullsmed Torstein lage i gull, sølv og edle stener for den hellige Torlaks lik. Et par enklere skrin av tre, kledd med forgylte kobberplater, er bevart, likeledes en del romanske og gotiske alterkalker i sølv.

Landet hadde også en blomstrende tekstilkunst som særlig ble dyrket ved domkirkene, men også ved landets to nonneklostre. Bevart er en del senmiddelalderske broderte alterkleder o.l. i en eiendommelig teknikk som senere er glemt, videre enkelte liturgiske tekstiler.

Skjønt det også har eksistert et romsmykkende maleri, er det som er bevart, utelukkende en miniatyrkunst. Mange islandske håndskrifter er rikt illuminert, både sagaer, lover og liturgiske bøker, de fleste i gotisk stil fra tiden etter 1300, men med tallrike romanske reminisenser. Den ypperste er Flateyjarbók, illuminert av presten Magnus Torhallsson ca. 1390. Noe yngre er en sengotisk skissebok med fortegninger.

Etter reformasjonen levde kunsten videre som folkekunst i en rik treskjæring med flettverk- og karveskurdmønster og ennå med sterke romanske innslag. Man fortsatte også som i middelalderen å lage rikt dekorerte drikkehorn, og sølvsmedkunsten stod høyt, noe som særlig skyldtes det store behov for smykker til kvinnedraktene. Ridetøyet ble gjerne prydet med ornamenterte messingplater.

Da man helt opp i 1700-tallet fortsatte å lage nye avskrifter etter eldre håndskrifter, var også miniatyrkunsten fremdeles levende. Bl.a. laget Björn Grímsson like etter 1600 to illuminerte avskrifter av Jónsbók. Også det dekorative kirkemaleri ble dyrket, likeledes tekstilkunsten (kirkeutstyr, senge- og veggtepper, putetrekk, vevde bånd i spjeld-teknikk).

Det varte lenge før Island fikk kunstnere i moderne forstand. Den eldste med akademiutdannelse (i København) var presten og kobberstikkeren Sæmundur Holm (1749–1821). Forløpere for en hjemlig malerskole var Sigurður Guðmundsson (1833–74), som 1863 opprettet nasjonalmuseet i Reykjavík, og Þórarinn Þorláksson (1867–1924). Men den egentlige grunnlegger av nyere islandsk malerkunst ble den impresjonistisk påvirkede Ásgrímur Jónsson (1876–1958). Med Jón Stefánsson (1881–1962), som var nær knyttet til de norske Matisse-elever og selv mesterens elev 1908–10, nådde ekspresjonismen Island. Til samme generasjon hører Jóhannes Kjarval (1885–1972) og den fantasirike illustrator Guðmundur Thorsteinsson (1891–1924). Júlíana Sveinsdóttir (1889–1966) var bosatt i Danmark, der de fleste islandske kunstnere har fått sin utdannelse, bl.a. Kristin Jónsdóttir (1888–1958), Jón Þorleifsson (1891–1961), Finnur Jónsson (f. 1892), Sveinn Þórarinsson (1899–1977) og Gunnlaugur Scheving (1904–72). Noen, som Gunnlaugur Blöndal (1893–1962), Snorri Arinbjarnar (1901–58), Þorvaldur Skúlason (f. 1906) og Jón Engilberts (1908–72) studerte også i Oslo, de tre siste hos Axel Revold. De yngre har mottatt avgjørende inntrykk av modernismen, av Fernand Léger og, som Kristján Daviðsson (f. 1917), av Paul Klee. Blant de abstrakte merkes, foruten Skúlason, Hörður Ágústsson (f. 1922), Nína Tryggvadóttir (1913–68) og Svavar Guðnason (f. 1909). En særpreget grafiker var Barbara Árnason (1911–75).

I skulpturen er Einar Jónsson (1874–1954) det første store navn. Han har laget en rekke offentlige monumenter i Reykjavík. Modernismen har også satt sine spor i skulpturen. Påvirkning fra H. Moore merkes hos Ásmundur Sveinsson, mens Gerður Helgadóttir har arbeidet med abstrakte gjennombrutte jernskulpturer. Sigurjón Ólafsson har utført naturalistiske portretter. Ellers kan nevnes den svært produktive Ríkarður Jónsson (1888–1977), bror av ovennevnte Finnur Jónsson.

Islandske billedkunstnere har markert seg i internasjonal samtidskunst med bl.a. Guðmundur Guðmundsson ERRO (f. 1932). Han setter gjerne sammen billedbrokker fra ulike epoker og kulturkretser, og viser i sine verker en kritisk holdning til sosiale, økonomiske og politiske aspekter i vårt samfunn. Han har også laget filmer og happenings. En annen sentral representant for islandsk samtidskunst er Sigurður Guðmundsson (f. 1942). Han har arbeidet med iscenesatte fotografier, performance og installasjoner. Arbeidene er ofte formet i den internasjonale senmodernismens støpeskje, men med et poetisk og tradisjonsbevisst innhold preget av hans oppvekst på Island. Siden 1980-årene har han konsentrert seg mer og mer om tegning, maleri og skulptur, og har også vist at han behersker monumentalskulptur for uterom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.