kunst på Island

Etter at kristendommen ble innført år 1000, fikk kunsten sin fremste oppgave i å smykke kirkene. Et hovedverk er den rikt utskårne kirkedøren fra Valþjófsstaðir (1100-tallet) med billedscener og drakeornamentikk. Det er også bevart utskårne dørstolper og så videre i romansk stil, dessuten krusifikser og madonnastatuer. Mindre gjenstander som skrin, forskjellige slags billedtavler og bispestaver ble laget av hvalrosstann og lignende.

Steinskulptur forekom derimot bare unntaksvis. Til de ypperste metallarbeidene hørte domkirkenes helgenskrin; det mest praktfulle var det som biskop Pål Jonsson lot landets ledende gullsmed Torstein lage i gull, sølv og edle stener for den hellige Torlaks lik. Et par enklere skrin av tre, kledd med forgylte kobberplater, er bevart, likeledes en del romanske og gotiske alterkalker i sølv.

Landet hadde også en blomstrende tekstilkunst som særlig ble dyrket ved domkirkene, men også ved landets to nonneklostre. Bevart er en del senmiddelalderske broderte alterkleder og lignende i en eiendommelig teknikk som senere er glemt, videre enkelte liturgiske tekstiler.

Skjønt det også har eksistert et romsmykkende maleri, er det som er bevart, utelukkende en miniatyrkunst. Mange islandske håndskrifter er rikt illuminert, både sagaer, lover og liturgiske bøker, de fleste i gotisk stil fra tiden etter 1300, men med tallrike romanske reminisenser. Den ypperste er Flateyjarbók, illuminert av presten Magnus Torhallsson rundt 1390. Noe yngre er en sengotisk skissebok med fortegninger.

Etter reformasjonen levde kunsten videre som folkekunst i en rik treskjæring med flettverk- og karveskurdmønster og ennå med sterke romanske innslag. Man fortsatte også som i middelalderen å lage rikt dekorerte drikkehorn, og sølvsmedkunsten stod høyt, noe som særlig skyldtes det store behovet for smykker til kvinnedraktene. Ridetøyet ble gjerne prydet med ornamenterte messingplater.

Da man helt opp i 1700-tallet fortsatte å lage nye avskrifter etter eldre håndskrifter, var også miniatyrkunsten fremdeles levende. Blant annet laget Björn Grímsson like etter 1600 to illuminerte avskrifter av Jónsbók. Også det dekorative kirkemaleriet ble dyrket, likeledes tekstilkunsten (kirkeutstyr, senge- og veggtepper, putetrekk, vevde bånd i spjeld-teknikk).

Den egentlige grunnleggeren av nyere islandsk malerkunst ble den impresjonistisk påvirkede Ásgrímur Jónsson. Med Jón Stefánsson, som var nær knyttet til de norske Matisse-elevene og selv mesterens elev i 1908–1910, nådde ekspresjonismen Island.

Til samme generasjon hører Jóhannes Kjarval og den fantasirike illustratøren Guðmundur Thorsteinsson. Júlíana Sveinsdóttir var bosatt i Danmark, der de fleste islandske kunstnere har fått sin utdannelse, blant andre Kristin Jónsdóttir (1888–1958), Jón Þorleifsson (1891–1961), Finnur Jónsson (1892–1993), Sveinn Þórarinsson og Gunnlaugur Scheving.

Gunnlaugur Blöndal, Snorri Arinbjarnar (1901–1958), Þorvaldur Skúlason og Jón Engilberts (1908–1972) studerte i Oslo, de tre siste hos Axel Revold. Andre mottok avgjørende inntrykk fra modernistisk kunst, fra Fernand Léger og, som Kristján Daviðsson (1917–2013), fra Paul Klee. Blant de abstrakte merkes foruten Skúlason, Hörður Ágústsson (født 1922), Nína Tryggvadóttir og Svavar Guðnason. Barbara Árnason (1911–1975) var en særpreget grafiker.

I skulpturen var Einar Jónsson det første store navnet. Han laget en rekke offentlige monumenter i Reykjavík. Modernismen satte også sine spor i skulpturen. Påvirkning fra Henry Moore merkes hos Ásmundur Sveinsson, mens Gerður Helgadóttir (1928–1975) arbeidet med abstrakte gjennombrutte jernskulpturer. Sigurjón Ólafsson utført naturalistiske portretter. Ellers kan nevnes den svært produktive Ríkarður Jónsson, bror av ovennevnte Finnur Jónsson.