Kristmann Guðmundsson var en islandsk forfatter.
Ved siden av Gunnar Gunnarsson og Halldór Kiljan Laxness er han den internasjonalt mest kjente islandske forfatteren i sin generasjon, spesielt i Norden og Tyskland, og er nest etter Laxness den mest oversatte islandske 1900-tallsforfatteren, til i alt 36 språk.
Guðmundsson debuterte i 1922 med diktsamlingen Rökkursöngvar (Skumringssanger) og ga siden ut over tretti romaner samt et dusin novellesamlinger og diktsamlinger.
Han bodde i tidsrommet 1924–1938 i Norge. Sine viktigste bøker skrev han på norsk under oppholdet her: først novellesamlingen Islandsk kjærlighet, etterfulgt av elleve romaner. Samtlige ble solgt i store opplag, og Guðmundsson ble i løpet av kort tid en suksessforfatter og fremstående medlem i Den norske Forfatterforening. Ikke bare gjennom sitt skjønnlitterære forfatterskap, men også som flittig avisskribent og oversetter, blant annet av Sigrid Undsets romaner og essayer til islandsk og av Sigurður Nordals fortelling Hel til norsk, virket han som mellomkrigstidens viktigste kulturformidler mellom Island og Norge.
Allerede i debutboken på norsk anslås gjennomgangstonen i et forfatterskap som ofte dreier seg om kjærlighet, sjalusi og strabasiøs heltedåd. Bøkene er skrevet i en lett og flytende, om enn noe knudret stil. Personbeskrivelsene er nyanserte, under tiden dog ganske flate – personene er enten helter eller skurker. Flere av bøkene har triviallitterære særtrekk med overflatisk psykologi, melodramatikk, intrigespill og misforståelser.
Bøkene kjennetegnes for øvrig av samtidens vitalisme fremstilt i en lyrisk prosa, preget av romantisk og naturmystisk grunnholdning, med bred plass for sanselig kjærlighet. Medfølelse for samfunnets ulykkelige og utstøtte er også et fremtredende trekk.
Guðmundsson dyrket to hovedgenre: kjærlighetshistorien og den historiske roman – gjerne i kombinasjon – med lidenskap og besettelse, hat og angst som sentrale motiver. De fleste bøkene utspiller seg på Island. De historiske romanene er henlagt til vikingtiden, men reflekterer samtidig kritisk stillingtagen til aktuelle politiske forhold i forfatterens samtid.
Av romanene fikk Livets morgen (1929) størst utbredelse og anses som hans beste fra den norske perioden. Hovedtema er forsmådd kjærlighet og dens såvel mentale som fysiske følger. Boken er også Guðmundssons eneste som er blitt filmatisert, av det tyske selskapet Greven Film i 1955.
I 1939 bosatte Guðmundsson seg igjen på Island, hvor han oversatte sine norske bøker og fortsatte forfatterskapet på islandsk. Sentrale verk i denne perioden er tobindsromanen Þokan rauða (1950–1952, Den røde tåke), men også dikt, fortellinger og en selvbiografi i fire bind (1959–1962).
Med fortellingene Ævintýri í himingeimnum (Eventyr i himmelrommet, 1959), Ferðin til stjarnanna (Reisen til stjernene, 1959) og Stjörnuskipið (Stjerneskipet) introduserte Guðmundsson science fiction-genren i islandsk litteratur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.