Islandsk forfatter, ved siden av Gunnar Gunnarsson og Halldór Kiljan Laxness den internasjonalt mest kjente islandske forfatter i sin generasjon, spesielt i Norden og Tyskland, og er nest etter Laxness den mest oversatte islandske 1900-tallsforfatter, til i alt 36 språk.

Kristmann Guðmundsson debuterte i 1922 med diktsamlingen Rökkursöngvar (Skumringssanger) og gav siden ut over tretti romaner samt et dusin novelle- og diktsamlinger.

Han bodde i tidsrommet 1924–38 i Norge. Sine viktigste bøker skrev han på norsk under oppholdet her, først novellesamlingen Islandsk kjærlighet, etterfulgt av elleve romaner. Samtlige ble solgt i store opplag, og Guðmundsson ble i løpet av kort tid en suksessforfatter og fremstående medlem i Den norske Forfatterforening. Ikke bare gjennom sitt skjønnlitterære forfatterskap, men også som flittig avisskribent og oversetter, bl.a. av Sigrid Undsets romaner og essays til islandsk og av Sigurður Nordals fortelling Hel til norsk, virket han som mellomkrigstidens viktigste kulturformidler mellom Island og Norge.

Allerede i debutboken på norsk anslås gjennomgangstonen i et forfatterskap som ofte dreier seg om kjærlighet, sjalusi og strabasiøs heltedåd. Bøkene er skrevet i en lett og flytende, om enn noe knudret stil; personbeskrivelsene er nyanserte, undertiden dog ganske flate – personene er enten helter eller skurker. Flere av bøkene har triviallitterære særtrekk med overflatisk psykologi, melodramatikk, intrigespill og misforståelser.

Bøkene kjennetegnes for øvrig av samtidens vitalisme fremstilt i en lyrisk prosa, preget av romantisk og naturmystisk grunnholdning, med bred plass for sanselig kjærlighet. Medfølelse for samfunnets ulykkelige og utstøtte er også et fremtredende trekk.

Kristmann Guðmundsson dyrket to hovedgenre, kjærlighetshistorien og den historiske roman – gjerne i kombinasjon – med lidenskap og besettelse, hat og angst som sentrale motiver. De fleste bøkene utspiller seg på Island. De historiske romanene er henlagt til vikingtiden, men reflekterer samtidig kritisk stillingtagen til aktuelle politiske forhold i forfatterens samtid.

Av romanene fikk Livets morgen (1929) størst utbredelse og anses som hans beste fra den norske perioden. Hovedtema er forsmådd kjærlighet og dens såvel mentale som fysiske følger. Boken er også Guðmundssons eneste som er blitt filmatisert, av det tyske selskap Greven Film i 1955.

I 1939 bosatte Guðmundsson seg igjen på Island, hvor han oversatte sine norske bøker og fortsatte forfatterskapet på islandsk. Sentrale verk i denne perioden er tobindsromanen Þokan rauða (1950–52, Den røde tåke), men også dikt, fortellinger og en selvbiografi i fire bind (1959–62).

Med fortellingene Ævintýri í himingeimnum (Eventyr i himmelrommet, 1959), Ferðin til stjarnanna (Reisen til stjernene, 1959) og Stjörnuskipið (Stjerneskipet) introduserte Guðmundsson  science fiction-genren i islandsk litteratur.

  • 1926 Islandsk kjærlighet
  • 1927 Brudekjolen
  • 1928 Armann og Vildis
  • 1929 Livets morgen
  • 1930 Sigmar
  • 1931 Den blaa kyst
  • 1932 Det hellige fjell
  • 1933 Den første vaar
  • 1934 Hvite netter
  • 1935 Jordens barn
  • 1936 Lampen
  • 1938 Gudinden og oksen
  • Den blå strandi (Stöndin blá)
  • Vokenatt (Andvökunótt)
  • Barneaugo (Augu barnsins)
  • Til minne om sonen min (Sonarminni)
  • Dirrdri som valdar sorg (Dirrdrí sorgvaldandi)

  • I: Islandske dikt frå vårt hundreår. Norsk omdikting ved Ivar Orgland. Oslo 1975, s. 123–128

     Henvisninger

  •  Kristinn E. Einarsson: Det moderna Islands litteratur 1918–1948. Stockholm: Kooperativa förbundets bokförlag 1955.
  •  Guðmundur Andri Thorsson (red): Íslensk bókmenntasaga IV. Reykjavík: Mál og menning 2006. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.