Islandsk før 1350 blir kalla fornmál ‘fornmål’, frå 1350 til 1600 miðmál ‘midmål’ og seinare nýmál ‘nymål’. Viktig litteratur på fornmál er Landnámabók (1100-talet), Snorra-Edda (1220-åra), Heimskringla (1220-åra) og Íslendingasögur (1200–1350). Dei eldste eksisterande islandske tekstane er frå kring 1100.
Islandsk har utvikla seg frå dei sørvestnorske dialektane som dei første innvandrarane frå Noreg snakka. Allereie på 1000-talet byrja språket til landnåmmennene å skilje seg frå norsk. Islandsk har framleis lydsambanda hl, hn og hr i framlyd, medan h fall bort i desse stillingane i gammalnorsk, til dømes islandsk hlutr, hnefi, hrafn mot gammalnorsk lutre, nefi, rafn. Frå 1200-talet utvikla språket i Noreg og på Island seg endå meir frå kvarandre. Islandsk beheldt det gamle preget. Det er inga merkbar svekking av endestavingane, og bøyingsverket er den dag i dag lite forandra.
Frå 1100-talet byrjar ei rekkje særislandske lydovergangar som tydelegare skilde islandsk ut som eige språk. Nokre døme på endringar:
- Kort ǫ fell saman med kort ø: norrønt bǫrn blir på nyislandsk börn (nynorsk born)
- lang ø (ø´) fell saman med æ, og æ blir seinare diftongert til ai: norrønt bǿn (/bø:n/) er på nyislandsk bæn (/bain/), og norrønt mæla blir på nyislandsk uttalt /maila/.
- Kort og lang y fell saman med i: nyislandsk lyst og lýsa blir uttalt /list/ og /li:sa/.
- øy fell saman med ei: Reykjavík blir uttalt på nyislandsk /reikjavi:k/.
- Lang a (á) blir diftongert til ao: mál blir uttalt /maol/.
- Lang e (é) blir diftongert til je: fé blir uttalt /fje:/.
- Mellom konsonant og utlydande r vart det skote inn ein u (svarabhaktivokal): norrønt hestr blir på nyislandsk hestur.
- ll blir tl: fall får uttalen /fatle/.
- nn etter lang vokal blir tn: fínn får uttalen /fitn/.
- rl og rn blir (r)tl og (r)tn: karl og barn får uttalen /ka(r)tl/ og /bad(r)tn/.
- Alle lukkelydar er ustemte på nyislandsk.
I slutten av mellomalderen vart dei gamle kvantitetsforholda – lengdene på stavingane – forlate i islandsk som i norsk; alle trykksterke stavingar vart lange.
Islendingane låner sjeldan ord frå andre språk, men lagar heller sine eigne. Nokre døme: alnæmi ‘aids’ («allsårnæme»), knéfiðla ‘cello’ («knefele»), rafmagn ‘elektrisitet’ («ravkraft»), smjörlíki ‘margarin’ («smørlike»).
Kommentarer (4)
skrev Gabriel Thorarinsson
Hvordan fungerer islandsk kasus?
svarte Erik Bolstad
Beklager at det har tatt tid å svare på denne kommentaren.
Islandske kasus fungerer på samme måte som i norsk (bare at islandsk har flere kasus enn norsk) og tysk.
Artikelen snl.no/kasus gir en grei oversikt over hvordan kasus fungerer.
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Tatt i betraktning at det rett over står forklart at í uttales /iː/, er det da riktig at «fínn» uttales /fidn/ og ikke /fiːdn/? Hvis så, bør det også nevnes at de innskutte lydene forkorter ellers lang vokal.
Lydskrift bør stå mellom skråstrek når man omtaler generell uttale; klammer er helst reservert til fonemisk uttale. For øvrig bør det brukes korrekte, norske hermetegn: «/».
svarte Børge Nordbø
Jeg skal revidere hele dette avsnittet, for uttalen av f.eks. «nn» er /tn/, ikke /dn/. Vokalkvaliteten er som ved «í», ikke «i», som ligger noe lavere. Jeg tror ikke vi trenger å gå inn på kvantitet her.
Du har rett i at det bør være skråstrek; klammene er en levning fra papirleksikonet, etter det jeg kan skjønne. Her transkriberes uttalen fonemisk. Ved fonetisk transkripsjon bruker vi imidlertid gjerne klammer.
I fagtekster er det korrekt å bruke enkle hermetegn i ordforklaringer.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.