Islandsk, språk som hører til de nordgermanske eller nordiske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med norsk og færøysk danner islandsk en vestnordisk gren innen de nordiske språkene. Islandsk er offisielt språk i Island.

Islandsk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene til de første innvandrerne fra Norge. Allerede på 1000-tallet begynte landnåmsmennenes språk å skille seg fra norsk. Islandsk har bevart lydforbindelsene hl, hn og hr i fremlyd, mens h falt bort i disse stillingene i norsk, f.eks. islandsk hlutr, hnefi, hrafn mot norsk lutr, nefi, rafn. Fra 1200-tallet går utviklingen i Norge og Island enda mer hver sin vei. Islandsk beholdt det gamle preget. Det er ingen merkbar svekkelse av endestavelsene, og bøyningsverket er den dag i dag lite forandret.

Fra 1100-tallet begynner en rekke særislandske lydoverganger som tydeligere skiller islandsk ut som eget språk. Kort ǫ faller sammen med kort ø: norrønt bǫrn, nyislandsk börn; lang ø (ø´) faller sammen med æ, og æ blir senere diftongert til ai: norrønt bø´n, uttales [bø:n], nyislandsk bæn, uttales [bain], norrønt mæla, nyislandsk mæla, uttales [maila]. Kort og lang y faller sammen med i: nyislandsk lyst, lýsa, uttales [list], [li:sa]; øy faller sammen med ei: Reykjavík, uttales [reikjavi:k]. Lang a (á) blir diftongert til ao: mál, uttales [maol]; lang e (é) blir diftongert til je: fé, uttales [fje:]. Mellom konsonant og utlydende r innskytes en u (svarabhaktivokal): norrønt hestr, nyislandsk hestur; ll blir dl: fall, uttales [fadl]; nn etter lang vokal blir dn: fínn, uttales [fidn]. rl og rn blir (r)dl og (r)dn: karl, barn, uttales [ka(r)dl], [ba(r)dn]. Alle lukkelyder er i nyislandsk ustemte.

I slutten av middelalderen ble de gamle kvantitetsforholdene forlatt i islandsk som i norsk; alle trykksterke stavelser ble lange. Fra midten av 1500-tallet taler vi om nyislandsk.

Som skriftspråk kjenner vi islandsk fra 1100-tallet. Skrifttradisjonen har holdt seg ubrutt, og den gamle litteraturen ble lest, skrevet av og utviklet helt ned til forrige århundre. Ordforråd, setningsbygning og stilslag har også holdt seg levende i skriftspråket, og det skiller seg ofte markant fra det muntlige på disse områdene. Den litterære tradisjonen kan være en av grunnene til at islandsk har få og ubetydelige dialektforskjeller.

Fra 1400- til 1700-tallet ble mange lånord fra dansk, tysk og latin tatt opp i litteraturen, men på 1800-tallet ble denne innflytelsen møtt av sterk purisme. Den fortsetter i våre dager. I islandsk blir moderne internasjonale fremmedord derfor gjerne oversatt ut fra det eksisterende ordforrådet, slik at et ord som mobiltelefon på islandsk blir farsimi ('reisetråd'), geologi blir jarðfræði ('jordkunnskap'), teater blir leikhús og elektrisitet blir rafmagn ('ravkraft'). Språkets struktur gjør det mulig å uttrykke nye begreper ved sammensetninger og avledninger av gamle grunnord.

Purismen trenger ikke like godt inn i talemålet som i skriftspråket, og talemålet har derfor lånord som ikke er allment godtatt i skrift. Det kan være ord fra dansk, som blondína, elegant og servíetta, og, spesielt i ungdomsslang, fra engelsk, som meika ('greie, klare')  ('wow') og sörfa ('surfe'). Talemålet gjenspeiler heller ikke skriftspråket i uttale på samme måte som før; ord som nefnilega ('nemlig') og náttúrulega ('naturligvis') kan i uformell tale bli trekt kraftig sammen (neppla, náttla). I mer formelle sammenhenger er dette trekket ikke like fremtredende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.