Islandsk er et språk som hører til de nordgermanske eller nordiske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med norsk og færøysk danner islandsk en vestnordisk gren innen de nordiske språkene. Islandsk er offisielt språk på Island.
Islandsk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene som de første innvandrerne fra Norge snakket. Allerede på 1000-tallet begynte landnåmsmennenes språk å skille seg fra norsk. Islandsk har bevart lydforbindelsene hl, hn og hr i framlyd, mens h falt bort i disse stillingene i gammelnorsk, for eksempel islandsk hlutr, hnefi, hrafn mot gammelnorsk lutr, nefi, rafn. Fra 1200-tallet utviklet språket i Norge og på Island seg enda mer fra hverandre. Islandsk beholdt det gamle preget. Det er ingen merkbar svekkelse av endestavelsene, og bøyningsverket er den dag i dag lite forandret.
Fra 1100-tallet begynner en rekke særislandske lydoverganger som tydeligere skiller islandsk ut som eget språk. Kort ǫ faller sammen med kort ø: norrønt bǫrn blir på nyislandsk börn (nynorsk born); lang ø (ø´) faller sammen med æ, og æ blir senere diftongert til ai: norrønt bø´n (/bø:n/) er på nyislandsk bæn (/bain/), og norrønt mæla blir på nyislandsk uttalt /maila/. Kort og lang y faller sammen med i: nyislandsk lyst og lýsa uttales /list/ og /li:sa/. øy faller sammen med ei: Reykjavík uttales på nyislandsk /reikjavi:k/. Lang a (á) blir diftongert til ao: mál uttales /maol/. Lang e (é) blir diftongert til je: fé uttales /fje:/. Mellom konsonant og utlydende r innskytes en u (svarabhaktivokal): norrønt hestr blir på nyislandsk hestur. ll blir tl: fall får uttalen /fatl/. nn etter lang vokal blir tn: fínn får uttalen /fitn/. rl og rn blir (r)tl og (r)tn: karl og barn får uttalen /ka(r)tl/ og /ba(r)tn/. Alle lukkelyder er ustemte på nyislandsk.
I slutten av middelalderen ble de gamle kvantitetsforholdene – lengdene på stavelsene – forlatt i islandsk som i norsk; alle trykksterke stavelser ble lange. Fra midten av 1500-tallet taler vi om nyislandsk.
Som skriftspråk kjenner vi islandsk fra 1100-tallet. Skrifttradisjonen har holdt seg ubrutt, og den gamle litteraturen ble lest, skrevet av og utviklet helt ned til forrige århundre. Ordforråd, setningsbygning og stilslag har også holdt seg levende i skriftspråket, og det skiller seg ofte markant fra det muntlige på disse områdene. Den litterære tradisjonen kan være en av grunnene til at islandsk har få og ubetydelige dialektforskjeller.
Fra 1400- til 1700-tallet ble mange lånord fra dansk, tysk og latin tatt opp i litteraturen, men på 1800-tallet ble denne innflytelsen møtt av sterk purisme. Den fortsetter i våre dager. I islandsk blir moderne internasjonale fremmedord derfor gjerne oversatt ut fra det eksisterende ordforrådet, slik at et ord som mobiltelefon på islandsk blir farsimi ('reisetråd'), geologi blir jarðfræði ('jordkunnskap'), teater blir leikhús og elektrisitet blir rafmagn ('ravkraft'). Språkets struktur gjør det mulig å uttrykke nye begreper ved sammensetninger og avledninger av gamle grunnord.
Purismen trenger ikke like godt inn i talemålet som i skriftspråket, og talemålet har derfor lånord som ikke er allment godtatt i skrift. Det kan være ord fra dansk, som blondína, elegant og servíetta, og, spesielt i slang, fra engelsk, som meika ('greie, klare') vá ('wow') og sörfa ('surfe'). Talemålet gjenspeiler heller ikke skriftspråket i uttale på samme måte som før; ord som nefnilega ('nemlig') og náttúrulega ('naturligvis') kan i uformell tale bli trekt kraftig sammen (/neppla/ og /naottla/). I mer formelle sammenhenger er dette trekket ikke like fremtredende.
Store norske leksikon
Kommentarer (4)
skrev Gabriel Thorarinsson
Hvordan fungerer islandsk kasus?
svarte Erik Bolstad
Beklager at det har tatt tid å svare på denne kommentaren.
Islandske kasus fungerer på samme måte som i norsk (bare at islandsk har flere kasus enn norsk) og tysk.
Artikelen snl.no/kasus gir en grei oversikt over hvordan kasus fungerer.
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Tatt i betraktning at det rett over står forklart at í uttales /iː/, er det da riktig at «fínn» uttales /fidn/ og ikke /fiːdn/? Hvis så, bør det også nevnes at de innskutte lydene forkorter ellers lang vokal.
Lydskrift bør stå mellom skråstrek når man omtaler generell uttale; klammer er helst reservert til fonemisk uttale. For øvrig bør det brukes korrekte, norske hermetegn: «/».
svarte Børge Nordbø
Jeg skal revidere hele dette avsnittet, for uttalen av f.eks. «nn» er /tn/, ikke /dn/. Vokalkvaliteten er som ved «í», ikke «i», som ligger noe lavere. Jeg tror ikke vi trenger å gå inn på kvantitet her.
Du har rett i at det bør være skråstrek; klammene er en levning fra papirleksikonet, etter det jeg kan skjønne. Her transkriberes uttalen fonemisk. Ved fonetisk transkripsjon bruker vi imidlertid gjerne klammer.
I fagtekster er det korrekt å bruke enkle hermetegn i ordforklaringer.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.