islandsk

Islandsk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene som de første innvandrerne fra Norge snakket. Allerede på 1000-tallet begynte landnåmsmennenes språk å skille seg fra norsk. Islandsk har bevart lydforbindelsene hl, hn og hr i framlyd, mens h falt bort i disse stillingene i gammelnorsk, for eksempel islandsk hlutr, hnefi, hrafn mot gammelnorsk lutr, nefi, rafn. Fra 1200-tallet utviklet språket i Norge og på Island seg enda mer fra hverandre. Islandsk beholdt det gamle preget. Det er ingen merkbar svekkelse av endestavelsene, og bøyningsverket er den dag i dag lite forandret.

Fra 1100-tallet begynner en rekke særislandske lydoverganger som tydeligere skiller islandsk ut som eget språk. Kort ǫ faller sammen med kort ø: norrønt bǫrn blir på nyislandsk börn (nynorsk born); lang ø (ø´) faller sammen med æ, og æ blir senere diftongert til ai: norrønt bø´n (/bø:n/) er på nyislandsk bæn (/bain/), og norrønt mæla blir på nyislandsk uttalt /maila/. Kort og lang y faller sammen med i: nyislandsk lyst og lýsa uttales /list/ og /li:sa/. øy faller sammen med ei: Reykjavík uttales på nyislandsk /reikjavi:k/. Lang a (á) blir diftongert til ao: mál uttales /maol/. Lang e (é) blir diftongert til je: fé uttales /fje:/. Mellom konsonant og utlydende r innskytes en u (svarabhaktivokal): norrønt hestr blir på nyislandsk hestur. ll blir tl: fall får uttalen /fatl/. nn etter lang vokal blir tn: fínn får uttalen /fitn/. rl og rn blir (r)tl og (r)tn: karl og barn får uttalen /ka(r)tl/ og /ba(r)tn/. Alle lukkelyder er ustemte på nyislandsk.

I slutten av middelalderen ble de gamle kvantitetsforholdene – lengdene på stavelsene – forlatt i islandsk som i norsk; alle trykksterke stavelser ble lange. Fra midten av 1500-tallet taler vi om nyislandsk.

Som skriftspråk kjenner vi islandsk fra 1100-tallet. Skrifttradisjonen har holdt seg ubrutt, og den gamle litteraturen ble lest, skrevet av og utviklet helt ned til forrige århundre. Ordforråd, setningsbygning og stilslag har også holdt seg levende i skriftspråket, og det skiller seg ofte markant fra det muntlige på disse områdene. Den litterære tradisjonen kan være en av grunnene til at islandsk har få og ubetydelige dialektforskjeller.

Fra 1400- til 1700-tallet ble mange lånord fra dansk, tysk og latin tatt opp i litteraturen, men på 1800-tallet ble denne innflytelsen møtt av sterk purisme. Den fortsetter i våre dager. I islandsk blir moderne internasjonale fremmedord derfor gjerne oversatt ut fra det eksisterende ordforrådet, slik at et ord som mobiltelefon på islandsk blir farsimi ('reisetråd'), geologi blir jarðfræði ('jordkunnskap'), teater blir leikhús og elektrisitet blir rafmagn ('ravkraft'). Språkets struktur gjør det mulig å uttrykke nye begreper ved sammensetninger og avledninger av gamle grunnord.

Purismen trenger ikke like godt inn i talemålet som i skriftspråket, og talemålet har derfor lånord som ikke er allment godtatt i skrift. Det kan være ord fra dansk, som blondína, elegant og servíetta, og, spesielt i slang, fra engelsk, som meika ('greie, klare') vá ('wow') og sörfa ('surfe'). Talemålet gjenspeiler heller ikke skriftspråket i uttale på samme måte som før; ord som nefnilega ('nemlig') og náttúrulega ('naturligvis') kan i uformell tale bli trekt kraftig sammen (/neppla/ og /naottla/). I mer formelle sammenhenger er dette trekket ikke like fremtredende.

• Island
• nordiske språkene
• indoeuropeiske språk