Islandsk litteratur 1970–2000

Islandsk diktning i tidsrommet 1970–2000 er overveiende tradisjonsbevisst, selv når den søker å imøtekomme sin samtid, og forfatterne oppgir bare unntaksvis dialogen med folkelige, muntlige former. Det gjelder blant annet Halldór Laxness, som i 1970-årene avslutter sitt forfatterskap med erindringspregede romaner og essays.

Etter 1970 preges litteraturen først av sosialrealismen, mens det omkring 1980 fremstod en gruppe forfattere som skrev alt fra samfunnskritikk til magisk-fantastisk prosa i roman- og novelleform. En tilsvarende utvikling fant sted i lyrikken, både i åpne, fortellende former og i dunklere, fortettede vers. Fremtredende eksponenter for det åpne og lett tilgjengelige er prosaister og dramatikere som Vésteinn Lúðvíksson, Guðlaugur Arason og Ólafur Haukur Símonarson.

En hovedskikkelse i perioden er prosaforfatteren Thor Vilhjálmsson, i hvis eksperimentelle romaner handlingen ofte er underordnet selve den kaotiske livsfølelsen; hans lyrisk pregede prosakunst avspeiler det moderne menneskes ensomhet og splittethet. Han fikk i 1988 Nordisk Råds litteraturpris for romanen Grámosinn glóir (Gråmosen gløder). Andre viktige prosaforfattere i samme generasjon er Svava Jakobsdóttir og Guðbergur Bergsson.

Overgangen til episk magi markeres især av Einar Már Guðmundsson, Einar Kárason, Þórarinn Eldjárn, Vigdís Grímsdóttir og Gyrðir Elíasson. Også Pétur Gunnarsson, Steinunn Sigurðardóttir og Sigurður Pálsson, som alle skriver både prosa og lyrikk, gjør seg sterkt gjeldende i denne perioden. Det samme gjør Ólafur Gunnarsson med sine episke romaner. Einar Már Guðmundsson mottok i 1995 som fremste representant for sin generasjon Nordisk Råds litteraturpris for romanen Englar alheimsins (Universets engler).

Forfattere som Fríða Á. Sigurðardóttir og Álfrún Gunnlaugsdóttir søker forbilder i historiens og sagnenes verden. Fríða fikk i 1992 Nordisk Råds litteraturpris for romanen Meðan nóttin líður (I nattens løp). Øvrige fremtredende kvinnelige forfattere er lyrikere som Vilborg Dagbjartsdóttir, Nína Björk Árnadóttir (også prosa) og Ingibjörg Haraldsdóttir. Sentrale prosaforfattere er også Þórunn Valdimarsdóttir og Guðrún Helgadóttir, sistnevnte er periodens ledende barnebokforfatter.

Viktige eldre lyrikere i perioden er Hannes Pétursson, Matthías Johannessen, Þorsteinn frá Hamri og Jóhann Hjálmarsson.

Ved årtusenskiftet slo kriminalromanen igjennom som dominerende genre på Island, representert fortrinnsvis av Arnaldur Indriðason, en av Nordens fremste spenningsforfattere.

Guðmundur Andri Thorsson (red.): Íslensk bókmenntasaga V. Mál og menning. Reykjavík 2006.

Jürg Glauser: Island – Eine Literaturgeschichte. Verlag J. B. Metzler Stuttgart – Weimar 2011.

Knut Ødegård: Moderne islandske dikt. Det Norske Samlaget. Oslo 1990.

bokmenntir.is