fruktbarhetskult

Relieff av ziguraten Etemenanki.
Fra Esagila-komplekset i Babylon.
Relieff av ziguraten Etemenanki.
Av .
Små offeraltere til husbruk.
Ishtar-tempelet i Assur. 3. årtusen fvt.
Små offeraltere til husbruk.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artikkelstart

Fruktbarhetskult er rituelle handlinger som har som formål å sikre jordens, menneskenes og husdyrenes fruktbarhet. Ritualene bygger på en forestilling om at alle naturfenomener og alt liv på jorden skyldes guders eller andre overjordiske eller underjordiske veseners vilje og inngripen. Innenfor mange kulturer har det oppstått myter som beskriver disse maktenes vesen, ønsker og krav, men ikke alle ritualer kan forklares gjennom kjente myter.

Relasjonen mellom guder og mennesker oppfattes i mange kulturer som et gjensidig forhold, der gudene sørger for liv og fruktbarhet, men hvor de også trenger menneskenes tilbedelse og ofringer. Tekster fra det gamle Mesopotamia forteller for eksempel at gudene samler seg rundt røyken fra offerbålene. Når gudene har hørt bønnene og ønskene er gått i oppfyllelse, forventer de gjerne både takkeritualer og takkebønner. Høsttakkefest, der man takker sin gud for årets avling, er også et eksempel på dette.

Fruktbarhetskulten kan være både offisiell og statlig, ledet av religiøse spesialiser (prester) eller konger og statsledere, eller mer lokal, folkelig og privat. Kulten har ofte vært knyttet til de store templene eller andre hellige steder, men små husaltere viet gudene har også vært en viktig bestanddel i mange hjem rundt om i verden opp gjennom historien. Omfattende og faste fruktbarhetsritualer har vært mest utbredt i jordbrukskulturer, men elementer av fruktbarhetskult kan spores i de fleste kjente religioner gjennom tidene og helt frem til i dag.

Fruktbarhetsritualer kan bestå av mange ulike handlinger. Det kan være offisielle eller private dyreofringer (såkalte brennoffer), ofringer av røkelse, mat og drikke (vin, haoma), deler av årets avlinger (førstegrøden). Handlingene kan også være rituelle foreninger mellom en gud og en gudinne, som akitu-festen i det gamle Mesopotamia, eller innvielse i mysterier som elevsinske mysterier i Den greske antikken. Ved dyreofring er tanken oftest at guden eller gudene skulle ha blodet og fettet, men at menneskene kunne spise kjøttet i et rituelt festmåltid. I dag er dyreofringer gjerne erstattet med gaver (røkelse, mat, blomster, penger) og bønner rettet til én eller flere guder eller hellige personer (helgener).

Kilder

Steinalderen

Venus fra Willendorf, steinalderfigur fra omkring 20 000 fvt., funnet i Østerrike. Naturhistorisches Museum, Wien.

Av /KF-arkiv ※.

Vi vet ikke mye om myter og kult fra førhistorisk tid. Mange forskere antar at de små og fyldige kvinnefigurene, som den såkalte Venus fra Willendorf, fra steinalderen (nyere paleolittisk tid) kan ha vært knyttet til en form for fruktbarhetskult. Gudinnestatuetter fra Çatal Hüyük i Lilleasia (6000–5000 fvt.) tyder på en tilknytning til graviditet, ekteskap og jakt. Også fra andre skriftløse kulturer har vi bilder og gjenstander som kan gi informasjon om guder og ritualer, for eksempel aztekerne i Mexico.

Likevel er det bare skriftlige beretninger om religiøse forestillinger og handlinger som kan gi mer konkrete opplysninger om mytologien og kulten. De tidligste mer utfyllende kildene vi har er kileskrifttavler fra Sumer i Mesopotamia og hieroglyftekster fra Det gamle Egypt. De indiske vedaene ble nedskrevet rundt 1500–500 fvt. og fra første årtusen fvt. har vi tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh. Alle disse tekstene er imidlertid skrevet av samfunnets utdannede overklasse, og gir oss ikke særlig innsikt i hva som ble praktisert i landsbyene og i hjemmene. Her må vi søke til relieffer, statuer og ikke minst til småkunsten som amuletter, små figurer, stempler, innskrifter og smykker. Men heller ikke disse kan gi konkrete opplysninger om hvilken religiøs betydning de kan ha hatt eller akkurat hvordan en eventuell kult kan ha foregått. Fra det gamle Hellas har vi også eposer, tragedier, dikt og ikke minst krukker og vaser som viser gudene og deres handlinger og også gir opplysning er om hvordan de ble tilbedt. Romerske forfattere som Cato den eldre (234–149 fvt.) har beskrevet hvordan fruktbarhetskult ble gjennomført.

I mange tilfeller kan også templers utforming og plassering gi opplysninger om kulten som foregikk der. Eksempler på dette er soltemplene i Egypt og zigguraten i Babylon. Dette gjelder også de store tempelområdene i Mellom-Amerika, der en stor mengde fresker og statuer, samt bildeskrift, har gitt oss et innblikk i kulten.

I dag kan både hellige tekster, bøker, bilder, film og direkte observasjon gi et bilde av vår tids fruktbarhetsritualer og takkefester. Siden fruktbarhetsritualer er en del av svært mange kulturer er det bare mulig å nevne noen få av de mer kjente gudene og ritualene i denne artikkelen.

Guder og symboler

Fruktbarhetskulten og de mytologiske forestillingene som ligger bak kan ofte ha et svært konkret seksuelt preg, der det kvinnelige og det mannlige element må forenes for å skape liv (akitu-festen). Med få unntak (Geb i Egypt) blir jorden gjerne ansett som «Moder jord».

Fallosen

Linga-yoni
Fra Cat Tien Helligdommen i Lam Don, Vietnam.
Linga-yoni
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Dønna-fallosen fra Dønna på Helgeland
Fra 400-tallet fvt.
Dønna-fallosen fra Dønna på Helgeland
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I flere land, som Hellas, Romerriket, India og mange andre land i Asia, blir det maskuline prinsippet representert gjennom fallos, det vil si en gjengivelse av det erigerte mannlige kjønnsorganet. Mange ulike guder og underlige blandingsvesener som satyrer og fauner fremstilles billedlig med erigert penis. Eksempler er Min i Egypt, Dionysos og satyrer i gresk og romersk mytologi. Innenfor hinduismen blir guden Shiva symbolisert gjennom en fallos Shiva linga eller ved yoni linga, en fallos knyttet sammen med det kvinnelige kjønnsorgan. Også innenfor buddhismen, og spesielt innenfor tibetansk buddhisme og tantrismen, er Shiva lingam et utbredt symbol og finnes i mange ulike templer. Både tekster og funn av steinfalloser tyder på at fallosen også har vært et utbredt symbol i Norden, ikke minst i Norge. Fallosen inngår også i vår tiders ritualer, som i den japanske Hōnen matsuri-festen.

Fruktbarhetsgudinnene

Inanna- Ishtar
Vase utstilt i Louvre, Paris.
Inanna- Ishtar
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Fruktbarhetsgudinnene blir symbolisert gjennom ulike dyr og fugler som løver, antiloper og duer, og små kvinnefigurer. De blir også symbolisert gjennom livets tre/fruktbarhetstrær og stiliserte kjønnsorganer, venusberg og vagina. Slike symboler er funnet i mange hjem og graver over store områder og fra alle tider. De såkalte fruktbarhetsgudinnene har ofte farlige eller krigerske aspekter, ikke minst i Det gamle Midtøsten og Middelhavsområdet. De er hverken spesielt sensuelle eller «moderlige». Eksempler på dette er Ishtar, Hathor, Kybele, Astarte og Atargatis. Også den indiske guden Shivas trofaste hustru, Parvati, kan fremstå som både den selvstendige Durga eller som den skremmende Kali.

Både gudenes rolle, navn, utseende, symboler og kult kunne endre seg gjennom tidene eller når et lands guder ble overtatt av andre kulturer enn den opprinnelige. Afrodite ble Venus i Romerriket og den sumeriske Dumuzi ble kalt Tammuz av babylonerne og bibelforfatterne. Esekiels bok (kapittel 8, vers 14) forteller om kvinner i Jerusalem som «gråter over Tammuz» ved tempelets nordre port. Romerne overtok mange av grekernes guder, men ga dem gjerne nye navn og delvis nye oppgaver. Også blant aztekerne og mayaene i Mellom-Amerika ble guder ofte overtatt fra den ene kulturen til den etterfølgende.

Mange forestillinger gjenfinnes i ulike områder i Midtøsten og Middelhavsområdet, blant disse er en forestilling om at etter innhøstningen døde vegetasjonsguden, og ble i underverdenen helt til han eller hun gjenoppsto og skapte nytt liv og nye avlinger. Best kjent er nok Mesopotamias Dumuzi/Tammuz og grekernes Demeter og hennes datter Persefone (Kore). Men også egypternes Osiris hadde en viktig rolle som var knyttet til kornet og naturens oppvåkning. Ulike ritualer skulle sikre at gudene vendte tilbake og at det ble et godt landbruksår.

Midtøsten

Både den greske historieskriveren Herodot (cirka 484–425 fvt.) og tidlige religionsforskere hadde en oppfatning om at det foregikk en utstrakt fruktbarhetskult i form av tempelprostitusjon i templene i Midtøsten. Fantasifulle beskrivelser av slike tempelritualer finnes både i populærlitteraturen og forskningslitteraturen. I dag har forskningen et mer nyansert bilde, både av kvinners oppgaver innenfor templene i ulike kulturer og av omfanget av seksuelle ritualer.

Mesopotamia

Inanna og Dumuzi
Del av bilde av terracotta, 15 cm høyde, fra ca. 2000–1600 fvt. I dag i Louvre, Paris.
Inanna og Dumuzi
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den første kulturen som har etterlatt seg skriftlige kilder er den sumeriske. For sumererne ble både alle naturfenomener og alle sosiale og kulturelle anliggender styrt av gudene. De nye bysamfunnene var avhengige av regelmessig matproduksjon, og dette var et landskap der flom og sandstormer kunne true menneskene og ødelegge resultatet av deres tunge slit. Å be gudene om beskyttelse og gode avlinger var derfor nødvendig for å overleve.

Akitu-festen

Den kulten vi kjenner best var knyttet til gudinnen Inanna og hennes partner, gjeterguden Dumuzi. I de tidligste mytene er Inanna tett forbundet med fruktbarhet gjennom daddelpalmen, og til erotikk gjennom sitt ømme kjærlighetsforhold til elskeren Dumuzi. Både mytene og ritualene hadde et konkret seksuelt innhold. Ritene var hovedsakelig knyttet til nyttårsfesten, akitu-festen. En av Inannas viktigste sosiale roller var en symbolsk forening med kongen i et bryllupsritual kalt hieros gamos.

Inannas rolle ble inntatt av tempelets øverste prestinne, dronningen eller av en statue av gudinnen, mens Dumuzi ble representert gjennom kongen. Dette var et offentlig og statlig ritual som skulle sikre både kongedømmet og landets fruktbarhet. I ulike former ble akitu-festen overtatt av babylonerne og assyrerne. Inanna kalles nå Ishtar, er blitt mer krigersk og er blitt en viktig skikkelse, også i Assyria. Babylons hovedgud, Marduk, har overtatt Dumuzis tidlige rolle. I de beskrivelsene vi har fra Babylon foregikk kulten i den lille tempelbygningen som sto på toppen av hovedtempelet (zigguraten). Akitu-fester ble feiret i Mesopotamia gjennom 3000 år.

Det gamle Egypt

Hathor

Hathor. Haremheb, den siste egyptiske konge i det 18. dynasti, foran gudinnen Hathor. Freske i kongegraven i Theben.

Av /KF-arkiv ※.

Både den egyptiske gudeverdenen og kulten er uoversiktlig og endret seg gjennom Det gamle Egypts mer enn tre tusen års historie. Men fra de første tider var både kulturen og selve livet avhengig av både kongens (faraos) velbefinnende og av Nilens regelmessige årlige oversvømmelse om sommeren. Nilen ble derfor ansett som en fruktbarhetsgud (Hapi). Når flomvannet omgjorde landskapet til noe som liknet urvannet (Nun) var man tilbake til skapelsen og de først tider, og nytt liv kunne oppstå.

Å sikre denne årlige hendelsen var derfor en viktig del av den offisielle kulten. En av de mest kjente religiøse festene var Opet, som skulle styrke både Amon Ras og faraos fruktbarhet. Denne tradisjonen kan spores helt tilbake til Det midtre riket (cirka 1980–1760) fvt.) Dette var en fest der statuene av gudene Amon Re, hans kone Mut og sønnen Khonsu ble fraktet på praktflåter fra Karnak på Nilens vestre bredd til Theben (Luxor) på dens østre bredd. Gjennom et rituelt gudebryllup ble farao «gjenfødt», noe som ville sikre landets fruktbarhet. Folket kunne observere prosesjonene fra sidelinjen, og det ble delt ut både mat og drikke til tilskuerne.

Osiris var en av Egypts viktigste guder gjennom alle tider. Han hersket i underverdenen og var ansvarlig for alt som lever, dør og gjenoppstår. Han hadde makt over både mennesker, naturen og selve kosmos. En av de mest kjente festene var Sokar-festen som fant sted i oversvømmelsens fjerde måned, da vannet begynte å trekke seg tilbake, og nytt liv i jorden kunne frembringe nye avlinger. Festen bygget på myten om Isis og Osiris og eksisterte i mer enn 2500 år.

Gudinnen Hathor hadde både et livgivende og et farlig aspekt, som løvinnen Sekhmet. Hun var ansvarlig for både Nilens regelmessige oversvømmelse og for menneskenes fruktbarhet, og hadde flere egne religiøse fester. Den mest kjente er Hathor-festivalen i Dendera, som er kjent allerede fra Det gamle riket. Hennes statuer ble båret fra Dendera til tempelet i Edfu der den oppholdt seg i 13 dager. Hensikten var at hun skulle sørge for at nilvannet kunne befrukte jorden hvert år.

Vi vet mindre om hjemmets kult i Egypt, men å få mange barn var viktig siden barnedødeligheten var høy, og barn var også nødvendig for å passe foreldrenes graver og sørge for deres velbefinnende i dødsriket. Fødsler var farlige, og spesielle mindre guder var ansvarlige for at alt gikk bra. Mest kjent er den rare lille skikkelsen Bes, som det er funnet små statuetter av over hele Egypt og store deler av området helt opp til Syria, inkludert dagens Israel.

Syria, Fønikia, Libanon

Baal
Statue fra Ugarit (Ras Shamra) som viser guden Baal. Den er laget av bronse og gull og er datert til det 14. århundre før vår tidsregning. Statuen befinner seg i Musée du Louvre i Paris.
Av /Shutterstock editorial/NTB.

Tekstene fra det gamle Ugarit i Syria har gitt oss innsikt i religionen i hele dette området i andre årtusen fvt. Tekstene sier imidlertid lite om selve kulten, og lite om hva vanlige folk trodde og tenkte. Men svært mange av gudene hadde sine egne templer, og utgravninger har kunnet bekrefte at det ble ofret både fugler, lam, kje og værbukker. Et slikt takkeritual skal ha funnet sted i forbindelse med vininnhøstingen om høsten.

Regn- og stormguden Baal, som ofte ble sammenblandet med storm- og regnguden Hadad, var her ansvarlig for landets fruktbarhet, noe som er naturlig i et område der det ikke regner hele sommeren. Utgravninger viser at det ble foretatt en utstrakt offerkult i templene. Flere gudinner regnes som Baals (Hadads) partnere, men hverken hans søster og hovedpartner, Anat, eller gudinnen Astarte regnes i dag som typiske fruktbarhetsgudinner. Rollen som gudenes mor og ansvarlig for menneskenes fruktbarhet hadde Ashera, som ble regnet for å være himmelguden, Els, hustru og skal ha født en mengde barn som hun imidlertid ikke tok seg av. Gudinnesymboler knyttet til fruktbarhet, som fruktbarhetstreet og bilde av stiliserte kjønnsorganer, er funnet i både hjem, graver og templer over store deler av Midtøsten, men vi vet lite konkret om hvordan en spesifikk fruktbarhetskult foregikk.

Det gamle Israel

Søylefigurer
Søylefigurer fra ca. 700–500 fvt. funnet i Juda. Utstilt i Israel Museum, Jerusalem. Foto: Chamberi, tilgjengelig som CC BY 3.0.
Søylefigurer
Av .
Lisens: fri

Ashera nevnes både i akkadiske, hettittiske, ugarittiske og hebraiske innskrifter og i Det gamle testamente og Tanakh). I bibeltekstene knyttes Ashera til Baal, og det oppfordres til å rive ned offerstedene deres og fjerne alle gjenstandene knyttet til dem fra tempelet i Jerusalem. Blant de forbudt gjenstandene skal det ha vært såkalte Ashera-pæler (kanskje statuer). (Dommerne 6,28; første Kongebok 16,13; andre Kongebok 23, 4–7). En tekst nevner også at kvinner vevet telt til Ashera i eller ved tempelet (andre Kongebok 23,7). I dag mener mange arkeologer og religionsvitere at Ashera også kan ha blitt tilbedt som Jahves hustru i den israelittiske kongetiden (cirka 1000–586 fvt.), både i folkereligion og innenfor kongehusene. Små kvinnefigurer som det er funnet i mange hjem fra 700-tallet fvt., knyttes av mange forskere til en form for hjemmets kult for Ashera.

Flere av de gamle bibelske helligdagene var også knyttet til landbruket ved siden av å markere viktige hendelser i israelittenes historie. Pesach markerte begynnelsen på innhøstningen av byggkornet, shavuot kalles også «de første frukters dag» og markerer slutten på bygginnhøstningen og begynnelsen av hveteinnhøstningen. Sukkot markerer innhøstningen av vindruene. Dagen etter sukkot (Shemeni azeret) er dagen da bønn om regn blir en del av det daglige faste bønneritualet (Lulav). Alle disse tre festene var pilegrimsfester da folket (hovedsakelig menn) dro opp til tempelet i Jerusalem med takkofringer til Jahve. Etter tempelets fall i år 70 evt. feires disse festene gjennom symbolske ritualer.

Europa

Hellas

Eleusis
Oversikt over ruinene av oldtidens Eleusis.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Demeter. Gresk marmorstatue fra Knidos, ca. 340–320 f.Kr. British Museum, London.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den greske gudeverdenen omfattet et stort antall guder og gudinner, som ofte hadde et nærmest «menneskelig» forhold til hverandre. Enkelte guder hadde også seksuelle forhold med mennesker. De tidligste skriftlige opplysningene stammer fra Homers eposer Iliaden og Odysseen, gresk mytologi, samt de såkalte homeriske hymner.

Gudinnen Demeter, som kan bety «Moder jord» var gudinne for kornet og jordens fruktbarhet og gjenfødelse. Hun var søster av hovedguden Zevs. Demeter ble tilbedt over hele det greske området. Ifølge mytene sendte hun sin sønn Triptolemos rundt i landet for å lære befolkningen å dyrke korn. Et av hennes symboler var et kornaks.

Demeters viktigste kultsted var i Eleusis, sør for Athen. Om høsten feiret man her de elevsinske mysteriene, som handlet om død, gjenfødelse og naturens oppvåkning. Mytene forteller om hvordan Demeters datter Persefone (også kalt Kore) måtte bli hos dødsguden Hades i underverdenen en tredjedel av året. Hennes gjenkomst til jorden brakte ny fruktbarhet.

Dette var en svært gammel kult som ble stadig viktigere fra 500-tallet fvt. Ifølge hymnen var det gudinnen selv som hadde innstiftet kulten. Både menn, kvinner og barn kunne delta. Å vie seg til Demeter skulle gi fruktbarhet, forutsatt at det hele foregikk i hemmelighet. Det er derfor ingen overleverte samtidige beskrivelser av akkurat hva som foregikk i forbindelse med innvielseskulten. Men det er en vanlig oppfatning blant forskere at den omfattet både renselsesseremonier, nattlige forestillinger og dyreofringer (sannsynligvis griser). Mysteriekulten ble praktisert helt opp i tidlig kristen tid.

Dionysos var guden for vin, dans og fest. Hans kult hadde også et seksuelt preg, og en fallos ble ofte brukt som symbol på maskulinitet og mannlig skaperkraft og fruktbarhet. Både han selv og hans ledsagere, satyrene, kunne fremstilles med erigerte peniser. Også hans sønn, fruktbarhetsguden Priapos fremstilles ofte slik.

Den anatoliske morgudinnen Kybele fikk etter hvert innpass i de greske områdene av Lilleasia, og siden også i selve Hellas og på Balkan. Hun avbildes både på en frise i tempelområdet i Delfi fra 500-tallet fvt. og i frisen fra Athenes tempel i Pergamon (nå i Pergamonmuseet i Berlin). I Hellas ble hun assosiert både med ur- og morgudinnen Gaia, med Rhea og med Demeter.

Romerne

Den hellige Isidore (bonden)
Fra kirke i Cuecal, Filippinene
Den hellige Isidore (bonden)
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Romersk skulptur av Kybele fra 200-tallet evt.
.

Romerne hadde både egne guder og guder de hadde overtatt fra grekerne. Mange av dem ble knyttet til landbruket og fruktbarhet, ofte ved siden av sine andre oppgaver. Romerske tekster viser at også hovedguden Jupiter var ansett som ansvarlig for både naturfenomener og fruktbarhet. Ofringer til gudene var en viktig del av kulten. Den romerske forfatteren Cato den eldre forteller at åkrene ble renset gjennom å ofre en gris, en sau eller en okse som skulle ledes rundt åkeren. Deretter skulle dyret slaktes mens det ble fremsagt bønner til gudene, i dette tilfelle til guden Mars, som opprinnelig var en gammel fruktbarhetsgud.

Ceres var romernes gudinne for kornavl og åkerbruk. Hun hadde mange likheter med grekernes Demeter, men det var ingen mysteriekult til ære for Ceres i Roma. Ceres ble feiret i sju dager i andre halvdel av april. Den 23. april smakte man på fjorårets vin til ære for Jupiter og Venus, og den 19. august feiret man en slags høsttakkefest i forbindelse med innhøstningen og pressingen av årets druer.

Dionysos fikk navnet Bacchus og overtok mange av den tidligere romerske vin- og fruktbarhetsguden Libers oppgaver og hadde sin egen kult i Roma. Kulten dreide seg imidlertid mer om vin og vindrikking enn om å frembringe alminnelig fruktbarhet.

I år 204 fvt. ble Kybele introdusert i Roma, der hun etter hvert også ble dyrket sammen med Attis, en yngre halvgud som ulike myter fremstiller som hennes sønn, hennes elsker eller begge. Hun ble identifisert med ulike romerske gudinner, ikke minst med Ceres, romernes Demeter. Kybele var nå både en morgudinne som kunne gi beskyttelse mot farer og ulykker, men hun var også ansvarlig for jordens fruktbarhet og kunne gi både sykdom og helbredelse. I en bønn fra andre eller tredje århundre evt. kalles hun jordens og naturens mor.

I den romerske keisertiden (27 fvt.–476 evt.) ble denne kulten spredt til hele det store Romerriket, der Kybele ble kjent som Magna Mater (Den store mor). Vi har både statuer av Kybele og rester etter hennes templer, men ingen hellige tekster skrevet av hennes tilbedere. Hennes kult besto både av store offentlige fester og hemmelige innvielsesritualer som skulle sikre renselse, gjenfødelse, fruktbarhet og nytt liv.

Den opprinnelig nordsyriske gudinnen Atargatis var opprinnelig knyttet til regnguden Hadad, og hun har mye til felles med de tre kanaaneiske gudinnene Anat, Ashera og Astarte, og senere også til Kybele, Artemis og Hera. I Syria lå hennes viktigste tempel i byen Hierapolis. Romerne kalte henne Dea Syria (den syriske gudinnen) og ga henne et sterkere fruktbarhetsaspekt enn tidligere. Vi vet ikke om hun hadde en egen kult i Roma.

Da kristendommen etter hvert overtok som statsreligion i Romerriket ble de tidligere fruktbarhetsgudenes roller overtatt av ulike helgener, som Isidore (bonden). Sistnevnte har merkedag den 15. mai og regnes som beskytter av landbruket. Spesielle bønner rettet til helgenen skal sikre gode avlinger. Men bønner med ønsker om fruktbarhet rettes også til både Jesus og Maria.

Norden

Frøy
Frøy rir på Gyllenbuste. Illustrasjon i Manual of Mythology : Greek and Roman, Norse, and Old German, Hindoo and Egyptian Mythology, Murray, Alexander (1874)
Av .

Vi har lite samtidig informasjon om norrøn religion før kristningen av Skandinavia. De gamle sagnene i Den eldre Edda ble nedskrevet av kristne på 1100–1200-tallet. Også Snorres Edda bærer preg av kristen tankegang. Ifølge mytene var guden Frøy og hans søster Frøya ansvarlige for erotikk, kjærlighet og fruktbarhet. Både griser og hester ble ofret til Frøy.

Av tekstene fremgår det at blot var en viktig del av fruktbarhetskulten i norrøn tid. Slike ritualer foregikk sent om høsten som takkoffer, og midtvinters (jul) for ønske om et godt år. Sagaen om Olav den hellige forteller at bøndene ofret både storfe og hester, og at gudestøttene ble blodige. Hensikten var å styrke gudene. Gudene skulle ha blodet, men kjøttet ble, også her, tilberedt som et festmåltid for deltagerne i blotet. Ofringene kunne foregå både hjemme på gårdene, på horg eller hov og i hellige lunder, men også på store sentrale kultsteder som Uppsala i Sverige og Mære i Trøndelag. Den tyske historikeren Adam av Bremen, som skrev om Uppsala-blotet cirka 1070, har etterlatt beskrivelser der det fremgår at det også ble ofret mennesker. Han skriver også at Tor var ansvarlig for både lyn og torden, vind, regn og årsveksten.

Volsetåtten

Vårblot fra vår tid.
Åsatru i Sverige (2010).
Vårblot fra vår tid.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Fallosen var et viktig fruktbarhetssymbol i Norden i førkristen tid. I et islandsk manuskript fra 1300-tallet (Flatøyboken) beskrives et gårdsritual som finner sted etter slaktingen om høsten. Husfruen er her den som utfører selve ritualet. Hun har oppbevart den slaktede hestens kjønnsorgan, har pakket det inn i lin og løk og gjemt det i sin kiste. Under ritualet som beskrives blir fallosen sendt fra hånd til hånd blant alle de tilstedeværende mens det synges seksuelt pregede vers, avbrutt av en urgammel offerformel. Det er bred enighet om at selve fallosen representerer fruktbarhetsguden Frøy.

Helt opp mot vår egen tid har det også vært ulike folkelige forestillinger knyttet til skikkelser som nissen. Skikken med å sette ut grøt til nissen på julekvelden bærer preg av en gammel fruktbarhetsrite fra førkristen tid, da man ga mat og drikke til haugbonden for å sikre velstand, fruktbarhet og gode avlinger.

I våre dager finnes det her i Norden også foreninger og såkalte åsatrufellesskap som ønsker å fremme kunnskap om skikker fra førkristen tid. De arrangerer også moderne former for ofringer (blot) til de nørrøne gudene.

Mellom-Amerika

Menneskeofring i Aztekernes hovedtempel.
Fra Codex Magliabechiano, 1500-tallet.
Menneskeofring i Aztekernes hovedtempel.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Blant aztekerne og mayaene i Mellom-Amerika var mais hovednæringsmiddelet, og befolkningen var avhengig av både sol og regn. Mange ulike ofringer skulle styrke samfunnet og fruktbarheten og hindre tørke og uår. Blod ble ansett som nødvendig føde for gudene, og ritualene var derfor svært blodige. Det ble ofret store mengder ulike dyr og fugler. I de store pyramidetemplene ble det med jevne mellomrom også foretatt menneskeofringer for å sikre solens gang, regn og naturens fruktbarhet. Hjertet ble ansett som den viktigste delen av mennesket og ble oftest skåret ut mens personene ennå var i live. Blodoffer kunne også gis gjennom selvskading, der blodet ble gitt til gudene.

Mayaene

Mayatempel i Chaccoben, Mexico.

Et av mange templer i jungelen.

Mayatempel i Chaccoben, Mexico.
Lisens: CC BY SA 3.0

I motsetning til andre amerikanske urfolk, hadde mayaene utviklet en fargerik billedskrift og har etterlatt seg et stort antall innskrifter og tekster. Noen ble også nedskrevet med latinske bokstaver allerede på 1500-tallet (Popul Vuh). Ixchel var gudinnen for kjærlighet, fruktbarhet og død. Nun Nal Yeh var maisguden. Han blir ofte avbildet sammen med ballspillere, og hans roller beskrives i eposet. Det fremgår at ballspill kunne være en del av mayaenes religiøse ritualer, ikke minst slike som skulle sikre maisavlingene. Gudene levde av blod, og det var menneskenes oppgave å gi dem det gjennom ulike ofringer. Dette skulle sikre regn og fruktbarhet, verden og samfunnet.

Offerkulten ble ledet av prester eller konger og foregikk i de store templene. Menneskeofringer ble ansett som nødvendige for å sikre fruktbarheten og samfunnet. Det kunne dreie seg om å skaffe blod ved å skjære i ofrenes kropp og samle inn blodet. Men det kunne også dreie seg om halshugginger og fjerning av hjertet. Kroppene ble så kastet nedover pyramidetrappene. Blant mayaene ofret man helst høystatus-fanger, mens vanlige krigsfanger ble satt til å arbeide på markene. Utgravninger i tempelområdene har også vist at barn ble kastet ned i vannfylte grotter for å sikre at regnguden Chaac ville gi regn og fruktbarhet.

Aztekerne

Hodetårn
Fra Tovars codex 1587.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Aztekerne har etterlatt seg en stor mengde bilder som viser både gudenes utseende og oppgaver. Menneskeofringer var en viktig del av kulten og fant sted ved mange ulike anledninger. Ofrene kunne være både krigsfanger og folk fra egen befolking, også barn. Ved noen ofringer kunne det dreie seg om et veldig stort antall mennesker ved hver offerfest. Hodene ble hugget av og renset, og hodeskallene satt på stolper i tempelområdet. Store mengder hodeskaller er gravet frem av arkeologer.

Guden Tlaloc var ansvarlig for å bringe regn til maisavlingene. Han hadde et eget tempel på toppen av den store pyramiden Templo Mayor i hovedstaden Tenochtitlan. Den viktigste offerfesten til ære for Tlaloc fant sted ved slutten av tørkeperioden i mars–april. Barneofringer skal ha vært en viktig del av denne festen, siden barns tårer ble ansett som gunstige for å bringe regn. Arkeologer har funnet rester etter mer enn 40 barn på tempelområdet.

Asia

India

Varanasi

Varanasi ved Ganges. Mange hinduer kommer daglig hit for å få et rituelt bad i den hellige elven og for å be og meditere på trappene foran templer langs elven. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Shiva
Statue i Murudeshwar.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

Dette store kontinentet omfatter et enormt mangfold av folkegrupper, guder, religioner og tradisjoner. Klimaet er ulikt i nord og i syd og fester knyttet til landbruket feires derfor ikke på samme tid over alt. Mange ritualer og guder har et fruktbarhetsaspekt ved siden av andre formål. Det kan også være stor forskjell på prestenes (brahmanenes) undervisning og lære og det vi kaller landsbyhinduisme. Overgangsritualer har overlevd fra vedisk tid og er hovedsakelig knyttet til hjemmet. Mange fester har familien som hovedmotiv og feirer ulike stadier i kvinners liv, som pubertet, ekteskap og fruktbarhet.

Templene har oftest et stort antall gudestatuer, mens Shiva er til stede gjennomen Shivas erigerte lem (Shiva lingam) forenet med et kvinnelig kjønnsorgan (yoni) som symboliserer gudinnen. Symbolet kalles derfor linga-yoni. Fallosen symboliserer både Shivas skapende kraft og universets enhet, men også fruktbarhet og fornyelse. Men den kan også symbolisere askese, og skal derfor ikke oppfattes som et moderne sexsymbol. Ofringer til Shiva-lingam er en del av mange ulike ritualer. Slike Shiva-symboler finnes over store deler av Asia, fra Nepal til Kambodsja.

Devi er Indias store gudinne, og kan fremstå i mange ulike former og med ulike navn. Shivas hustru, Parvati, oppfattes ofte som en manifestasjon av Devi. Parvati kan fremstå både som fruktbarhetsgudinne og hustru, men kan også fremstå som Durga eller den fryktelige Kali.

I den gamle vediske tradisjonen var offerkult i det fri viktig, mens det i dag fokuseres mer på bønner og gaver. Man gir gudene gaver i form av røkelse, frukt eller blomster. I noen retninger (bhakti) kan slike seremonier ledsages av musikk, sang og dans. Puja kan foretas både i templene og i hjemmene. Ulike ritualer feirer også alle stadiene i et menneskets liv, fra unnfangelse til kremering. Fornyelse og fruktbarhet kan også søkes ved å oppsøke den hellige elven Ganges, også kalt Maa Ganga (Mor Ganga), for å oppnå fornyelse og renselse. Både lys og blomster ofres til den hellige elven.

Det finnes også mange ulike innhøstningsfestivaler knyttet til årstidene, og de er ofte lokalisert til bestemte deler av India. En av de mer kjente er høsttakkefesten pongal, som feires i Syd-India og på Sri Lanka til ære for solguden Surya. Festen varer i tre dager. I sentrum for selve kulten står likevel kyrne, som blir badet, får hornene polert og malt og blomsterkranser blir hengt rundt halsen. Kyr er viktige som trekkdyr i landbruket, mens tørket kugjødsel er det viktigste brennmaterialet for matlaging i landsbyene. Festen er også kjent for inntak av spesielle søte retter og generell feststemning. Den kjente festen, Divali (lysfesten), som feires over store deler av Nord-India og Nepal i oktober/november, er knyttet til gudinnen Lakhsmi, som knyttes til fruktbarhet, gode avlinger og velstand. Man feirer også Krishnas beskyttelse av kyrne på festens andre dag.

I Nord-India feirer man også innhøstningsfesten vaisakhi, den 13. eller 14. april. Man ber gudene om god fruktbarhet det kommende året. Renselsesritualer er en viktig del av ritualene, og befolkningen oppsøker de hellige elvene for å foreta rituelle bad. Det holdes store prosesjoner mange steder. Dette er også dagen da gudinnen Ganga steg ned fra himmelen. Millioner av mennesker samler seg hvert år ved den hellige elven Ganges' bredder for å rense seg gjennom bad. Denne festen feires også av sikher og jains. Festen markerer viktige hendelser i sikhismens historie.

I delstaten Kerala feires jordbruksfesten onam til minne om den mytiske kong Mahabali. Festen markerer slutten på den voldsomme regntiden og fremkomsten av ny blomstring og fruktbarhet. Man ber gudene om å få et godt landbruksår, og husene pyntes med blomster.

Japan

Fra festes Hounen Matsuri
Shinto-rituale
Fra festes Hounen Matsuri
Av .

Innenfor den japanske shinto-religionen har man også i dag ritualer som bruker falloser som symbol på fruktbarhet. Ulike fester, med musikk og fest feirer både fruktbarhet og innhøstning eller gir beskyttelse mot sykdommer.

Mest kjent er hounen matsuri, som har sitt viktigste kultsted i Komaki. Festen feires den 15. mars og uttrykker ønsket om gode avlinger og generell fruktbarhet. Her bæres en 2,5 meter høy fallos av tre gjennom gatene fra dens eget tempel til en annen helligdom. Gudene som tilbes er guden Mitoshi og gudinnen Tamahime. Festen markeres gjennom god mat og riskaker, samt mye av den alkoholholdige drikken sake. Prosesjonen ledsages av musikkspillende shinto-prester. I våre dager er denne festivalen blitt en turistattraksjon.

Les mer i store norske leksikon

Litteratur

  • Braarvig, Jens (innledende essay; Furuli, Rolf (oversetter): Gilgamesh og Atrahasis. I serien: Verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene, 2001.
  • Dever, William G.: Did God Have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel. William B. Erdmans Publishing, Grand Rapids, Michigan/Cambridge, U.K. 2005.
  • Herodot: The Histories. Ved Robin Waterford og Carolin Dewald. Oxford 2008.
  • Frost, Tore: Greske myter og mysterier (utvalg og innledende essay): De norske bokklubbene, 2003.
  • Keel, Othmar og Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses, and the Image of God in Ancient Israel. Augsburg Fortress, Minneapolis, 1998.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Pax forlag, 2005.
  • Undheim, Sissel (utvalg og innledende essay): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben, 2010.
  • Ødemark, John innledende essay; Rugstad, Christian (oversetter): Popol Vuh. I serien verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene, 2003.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg