Astarte, vestsemittisk krigs- og fruktbarhetsgudinne, kjent fra Ugarit-tekstene og Den hebraiske bibel, men som også nevnes  i tekster fra Fønikia og Mesopotamia

I Egypt, der hun opptrer  i flere myter og mange billedlige fremstillinger, er det hennes krigerske aspekt som ser ut til å ha vært mest fremtredende. I tidligere bibelforskning ble hun betraktet som en typisk "kjærlighetsgudinne" og også knyttet til fruktbarhetsriter som hieros gamos (det hellige bryllup). Dette finnes det imidlertid lite dekning for, og innenfor moderne forskning blir hun derfor ikke lenger hovedsakelig knyttet til fruktbarhet og seksualitet. 

Navnets opprinnelse og betydning (etymologien) er uklar, det kan være en avledning av det mesopotamiske Ishtar. Skrivemåten og uttalen var noe forskjellig i de ulike kulturene. Astartes popularitet spente over et stort område, og over et langt tidsrom. Hennes karakter behøver ikke å ha vært nøyaktig den samme i de forskjellige samfunn. Vi kan altså ikke si at Astarte i Ugarit var presis den samme som Astarte i Egypt, og den gudinnen israelittene refererer til kan igjen ha hatt andre aspekter.

Ugarit-tekstene nevner Astarte (Athartu) mer enn førti ganger, men hennes rolle i mytologien kan ikke sammenliknes med for eksempel Anat, til tross for at forbindelsen mellom disse to synes å ha vært tett. Billedmaterialet viser begge med egyptiske atefkroner og med like våpen. Astarte hadde et slags forhold til Baal, men hun var ikke hans partner på linje med Anat.

I Keret-eposet kalles hun "Baals ansikt" eller "Baals navn", men det dreier seg om truende forbannelser, ikke om en beskrivelse av et romantisk kjærlighetsforhold. Det finnes også tekster der hun koples sammen med guden El, men heller ikke her er kjærlighetsaspektet fremtredende. 

Astarte (Ashtart) er kjent fra fønikiske innskrifter allerede i 2. årtusen f.v.t. I siste halvdel av første årtusen f.v.t. synes Astarte å ha vært Fønikias viktigste gudinne, men vi har ikke mange tekster eller bilder fra denne tiden. Hun nevnes imidlertid i en sarkofaginnskrift fra Sidon fra. 6. århundre f.v.t., der kongen beskriver seg selv som prest for Astarte.

Mye tyder på at Astarte på denne tiden ble betraktet som Sidons bygudinne. Hennes navn finnes også på flere stempler fra dette området. Den tette forbindelsen mellom Anat og Astarte førte etter hvert til en sammensmelting av disse to gudinnene. Den «nye» gudinnen, Atargatis, ble av rommerne kallt Dea Syria og hadde nå fått et sterkere fruktbarhetsaspekt enn tidligere.

I den hebraiske bibelen kalles hun Ashtoret. Masoretene (masoreter) som utformet den endelige hebraiske bibelteksten, skal ha valgt å utstyre navnet med vokalene fra ordet «skam» (boshet), for å markere sin avsky. De betraktet henne som en fønikisk gudinne.

Navnet Astarte, i entall (1. Kongebok 11, 5) eller i navnets tilsynelatende flertallsform Ashtarot (som i 1. Samuelsbok 7,4), nevnes ni ganger i den hebraiske bibelteksten, oftest sammen med guden Baal, eller dennes flertallsform Ba´alim. (Norske bibeloversettelser oversetter Ashtarot med «Astarte-bildene».)

Innenfor moderne forskning er man imidlertid uenig om hvorvidt formen Ashtarot virkelig markerer et flertall, og det er blitt hevdet at Ashtarot er navnets riktige hebraiske form. Navnet forekommer også i stedsnavn fra før-israelittisk tid, som Ashtarot Karnaim (1. Mosebok 14,5).

Det er mange tegn på at Astarte og Ashera var utbyttbare for senere oversettere. Dette kan skyldes påvirkning fra Septuaginta, i tillegg til at forskningen først på 1950-tallet ble klar over at Ashera var navnet på en kanaaneisk gudinne. Mange norske  bibeloversettelser, skriver "Baal og Astarte-bildene", mens den hebraiske teksten har Baal og Ashera/ashera, f. eks. i Dommerne 2,13 og 3,7. (Hebraisk har ikke store og små bokstaver.)

I følge bibelforfatterne/redaktørene var tilbedelsen av Baal og Astarte en vederstyggelig kult som var importert til Jerusalem fra fønikerne, og som fordømmes på det aller sterkeste. I 1. Samuelsbok kan vi lese at kong Salomo ble forledet av sine koner til å tilbe fremmede guder, deriblant Astarte, men vi vet ikke hvorvidt Astarte var en viktig gudinne innenfor den tidlige israelittiske folkereligion. 

I henhold til de senere tiårs forskning, og en stor mengde arkeologiske funn, ser det ut som om det hovedsakelig var Ashera som ble dyrket i mange judeiske hjem. Det er også blitt en stadig vanligere oppfatning at Ashera i perioder og i visse deler av folket kan være blitt ansett som Jahves hustru og at hun også kan ha fått innpass i den mer offisielle kulten.

Det er blitt foreslått at den såkalte Himmeldronningen (Jeremia 7,17–20 og) kan være et annet navn på Astarte, mens andre mener Himmeldronningen mer sannsynlig var en synkretistisk gudinne, som forenet både Astartes og Ishtars egenskaper. Teksten forteller at kvinnene knar deig for å bake kaker til Himmeldronningen, men vi kjenner ikke noen beskrivelse av kakebaking for Astarte. Kaker (kawwanim) neves derimot i forbindelse med Ishtar i flere nybaylonske tekster.

Jeremia gir tilbedelsen av Himmeldronningen skylden for Juda rikets fall og truer med at også de overlevende, som var flyktet til Egypt, ville gå under fordi deres hustruer hadde brent røkelse for andre guder og for Himmeldronningen (Jeremia 44, 26–27). Folket selv mente at det var tvert imot. Så lenge de tilba Himmeldronningen sto alt vel til i landet  (Jeremia 44, 15–19).

Både under Hyksos og i senbronsealderen (1550–1200 f.v.t.) fikk vestsemittiske guder og gudinner innpass i egyptisk mytologi, samtidig som egyptiske guder og gudesymbolikk ble kjent i Vest-Asia. I den såkalte Astarte-papyrusen fremstilles Astarte som datter av guden Ptah, og blir giftet bort til havguden Jamm (ANET s. 17–18). I en versjon av fortellingen om kampen mellom Horus og Seth, blir de vestsemittiske gudinnene Astarte og Anat giftet bort til den egyptiske guden Seth, og her fremstilles begge som guden Ras døtre (ANET, s. 15).

Disse avvikende versjonene av kjente myter  tjente til å knytte den egyptiske gudeverdenen til den vestsemittiske, i en tid da Egypt søkte å legge store områder langs det østlige Middelhav under egyptisk styre.

På bildene opptrer Astarte gjerne i krigersk posisjon, ofte sammen med Anat. Begge omtales som både hestenes og stridsvognenes mester og beskytter (ANET, s. 250, note 16), og begge avbildes ofte til hest og bevæpnet. Men i likhet med både Anat, Ashera og Kudshu, fremstilles hun også naken, ofte stående på en løve. Både Anat og Astarte omtales også som "gudinner som blir svangre, men ikke føder". Det kan derfor være vanskelig å skille mellom billedlige fremstillinger av disse gudinnene.

  • Dever, William: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel.  Grand Rapids, Michigan/Cambridge 2005: William B. Erdmans Publishing Company.
  • Keel, Othmar og Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis: Fortress.
  • Pritchard, Jamess B, (Red.): Ancient Near Eastern Texts. Relating to the Old Testament. (ANET) Princeton 1969.
  • Wyatt, N.: Astarte, i: Karel van der Torn; Pob Becking; Pieter van der Horst (Red.): Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leiden 1995: Brill.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.