Den prekolumbiske arkitektur i Mexico er del av et mesoamerikansk kulturområde som strakte seg fra Rio Panuco–Rio Lerma–Rio Sinalo i Mexico i nord til Rio Ulua i Honduras og Rio Jiboia i El Salvador i sør, og som omfatter en stor del av dagens Mexico. Den mesoamerikanske kultur var preget av ulike folkestammer og kan deles i tre hovedperioder: den preklassiske perioden ca. 2000 f.Kr.–300 e.Kr., den klassiske perioden ca. 300–900 og den postklassiske perioden ca. 900–1520. Fra den mesoamerikanske kultur er det bevart deler av en rik arkitektur. En viktig del av denne er trappe-pyramider med templer eller altere på en øvre plattform. Et særtrekk ved de mesoamerikanske pyramider var at de med visse mellomrom ble dekket med en ny hellig konstruksjon. En annen viktig del er store anlegg for religiøst pregete ballspill i form av nedsenket bane som ofte var forbundet med en pyramide. Når det gjelder muligheten for en forbindelse mellom den mesoamerikanske og andre kulturer, er bl.a. Egypt blitt trukket frem, men dette er stadig et uløst problem.

En av de eldste daterte bygninger i Mexico er den sirkulære pyramiden i Cuicuilco (ca. 300 f.Kr.). Opprinnelig har den vært ca. 20 m høy og med diameter ca. 134 m. Et viktig senter for aztekerne var Teotihuacán, ca. 60 km nord-vest for hovedstaden Ciudad de México. Blant monumentene er Solpyramiden (200-tallet), som er det største kjente bygningsprosjekt fra den mesoamerikanske kultur med en grunnflate på ca. 232 x 224 m og høyde ca. 62 m. Til anlegget i Teotihuacán hører også det rikt utsmykkede Store tempel (ca. 200–300-tallet) som trolig var viet til regnguden Tlaloc. En annen viktig pyramide fra den klassiske perioden er i El Tajan (600-tallet).

Et viktig senter for zapotek-kulturen var Monte Albán i høylandet Oaxaca, der rester av et stort tempelanlegg med pyramider og arenaer for ballspill er bevart (500–800-tallet). Monte Albán ble senere forlatt og et nytt sentrum for zapotek-kulturen oppstod i Mitla, bl.a. Søylepalasset (1400-tallet). Teotihuacán ble ødelagt av brann tidlig på 800-tallet. Hendelsen henger sammen med at toltek-folket inntok den meksikanske høysletta. Deres hovedsete var i Tula, der slangeguden Quetzalcaotl ble dyrket. Blant de bevarte monumenter er Morgenstjernens tempel (ca. 900). Til anlegget i Tula hører også to ballspill-arenaer. Mellom 1200 og 1300 ble de første pyramider bygd i Tenayuca, som var senter for chichimecs-folket. Blant disse er St. Cecilia-pyramiden (1300–1400-tallet), som 1507 ble omgitt av en lav brystning med 138 slanger av stein.

I den postklassiske perioden nådde også maya-arkitekturen et høydepunkt på den nordlige delen av Yucatánhalvøya. Viktige sentra var Chichen Itzá med det store Kriger-tempelet, ballbane og flere pyramider (1000- og 1100-tallet), Kabáh med det rikt dekorerte Maskepalasset (900- og 1000-tallet) og Uxmal med det imponerende Guvernør-palasset (900- og 1000-tallet).

Den første spanske bosetningen var i stor grad basert på lokal byggeskikk og byplanlegging. Et eksempel er gjenoppbyggingen av aztekernes hovedstad Tenochtitlán som hovedstad for den spanske visekongen. Den spanske monumentalarkitekturen i Mexico var i den første perioden preget av gotikk eller renessanse.

Fra midten av 1500-tallet ble arkitekturen preget av barokk. Meksikansk arkitektur avviker i forhold til den spanske i form av et sterkere maurisk preg på dekorasjonene, innflytelse av tradisjonell, lokal byggestil og en tendens til å føre de spanske stiler ut i det ekstreme. Et uttrykk for det siste er den barokke churrigueresque-stilen, som i første rekke satte sitt preg utenfor de store sentra. Et eksempel er vestfronten på katedralen i Zacatecas (1729–52), der Domingo Ziménez Hernández blir regnet som arkitekt. Katedralene i større byer som den i Ciudad de México (1563–1813) av Claudio de Arciniega, Juan Miguel de Agüero o.a., og den i Puebla (1551–1664), ble utformet mer i tråd med europeisk barokk. Den mauriske påvirkningen er bl.a. merkbar i bruken av kupler som er kronet med oktagonale lanterner. Et eksempel er fransiskaner-klosteret Capilla Real i Cholula (anlagt på 1500-tallet). Et annet eksempel er pilegrimskirken El Pocito i Guadalupe (1700-tallet).

Neoklassisismen mot slutten av 1700-tallet førte til et betydelig stilskifte. Tidlige eksempler er Colegio de Minas (1792) og det nyetablerte Real Academia de las Nobles Artes de San Carlos (1783) i Ciudad de México. Den mest fremtredende eksponent for stilen var skulptøren Manuel Tolsá, som også virket som arkitekt for bl.a. Palacio de Mineria (1797–1813) i Ciudad de México.

Etter ca. 1870 var arkitekturen preget av nye byggeoppgaver som ble utformet i et historisk formspråk. Et eksempel er Teatro Nacional (nå Palacio de Bella Artes, 1904–34) i Ciudad de México av Adamo Boari.

Mexico, 1920-årene var preget av en sterk fokusering på landets koloniale fortid. Bl.a. ble det gitt skattefritak for bygninger som ble oppført i hva som ble oppfattet som en tradisjonell kolonial stil. Fornyelsen av meksikansk arkitektur markeres av to bygninger: et sykehus i Huipulco (1929) av José Villagrán García og boligen til kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo (1930), tegnet av Juan O'Gorman, Villagrán Garcías elev. Disse to bygningene illustrerer det som siden er blitt hovedlinjen i meksikansk arkitektur, ønsket om å tilpasse seg toneangivende internasjonale tendenser og samtidig hente inspirasjon fra landets førkolumbiske indianerkulturer. Den øvrige mellomkrigsarkitekturen er ellers preget av den hvite funksjonalismen, bl.a. gjelder det de tidligste arbeidene til Luis Barragán, som siden skulle bli landets mest fremtredende og særegne arkitekt.

Den bygningen som er blitt stående som symbolet på sammensmeltingen av vestlig modernisme og førcolumbiansk tradisjon, er biblioteket ved universitetet i Ciudad de México (1952), tegnet av O'Gorman. Med sin enkle monumentalitet og Diego Riveras fasademosaikker vekker bygningen klare assosiasjoner til de utgravde seremonibyene i Mexicodalen. I det antropologiske museet i Ciudad de México (1964), tegnet av Pedro Ramírez Vázquez, er det ikke fasadens dekor, men organiseringen av bygningsvolumene i en lukket firkant og bruken av store terrasserte platåer som knytter forbindelsen bakover. Nevnes bør også Abraham Zabludovsky og Teodoro Gonzáles de Léons auditorium i Chapultepecparken, også det i Ciudad de México.

1950-årene var ellers preget av forsøket på å mestre den enorme veksten i Ciudad de México. Tidlig i 1950-årene ble hele universitetsområdet bygd ut etter en plan av Mario Pani og E. Moral, og det ble reist en serie større boligblokker, bl.a. av Pani, som prøvde ut de ideer som Le Corbusier hadde introdusert med boligkomplekset Unité d'habitation i Marseilles. Også arkitekter som Richard Neutra og Frank Lloyd Wright har øvd en viss innflytelse, bl.a. på F. Artigas, som tar i bruk den lokale lavasteinen for å skape kontrast til de store glassflatene og for å gi bygningene plastisitet og regional forankring.

Den spanskfødte Félix Candela utviklet sin strukturelle arkitektur med tynne skallkonstruksjoner i betong, først i mindre kirker og kapeller og siden i store prosjekter som sportspalasset som ble bygd til de olympiske sommerleker i Mexico i 1968.

Etter den annen verdenskrig arbeidet Barragán både som landskapsarkitekt og som planlegger og laget bebyggelsesplan for Pedegral de San Angel (1946–50) sør for Ciudad de México. Mot slutten av 1950-årene gikk han videre i forenklingen av sitt arkitektoniske formspråk, og bygningene ble redusert til sammenstillinger av rene flater og plan. Men samtidig innførte han det som skulle bli hans særmerke, bruken av klare, kraftige farger. Kulminasjonen i denne prosessen representeres av de to stallanleggene Los Clubes (1963–69) og San Christobal (1967–68).

Ricardo Legorreta hadde tidligere samarbeidet med Villagrán García, men allerede hans første selvstendige arbeider, som hans eget kontor (1966) og Camino Real Hotel (1968), begge i Ciudad de México, viser også slektskapet med Barragán med sine enkle flater og klare skinnende farger. I motsetning til Barragán har Legorreta også fått muligheten til å arbeide med større oppgaver som Museet for samtidskunst (1993) og biblioteket (1995) i Monterrey.

Tildelingen av Pritzkerprisen til Barragán i 1980 medførte en revitalisering av meksikansk arkitektur. Mens denne de foregående tiår var preget av en pompøs monumentalitet og av reisingen av en serie skyskrapere i et internasjonalt modernistisk formspråk i sentrum av Ciudad de México, ønsket yngre meksikanske arkitekter å legge større vekt på materialriktig detaljering og konstruktiv stringens. Gode eksempler på denne tendensen er Enrique Nortens bygning for Televisaselskapet (sammen med Ove Arup) og Lindavista kultursenter (1990), og boliganleggene til Alberto Kalach (1992) og E. Albin (1992), alle i Ciudad de México. De siste prosjektene er bygd på restarealer i den eksisterende bystrukturen og på tomter som ble liggende brakk etter jordskjelvet i 1985, og illustrerer landets arbeid med å finne arkitektonisk holdbare og økonomisk gjennomførbare løsninger på de problemer som en av verdens raskest voksende byer står overfor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.