Pesach seder
Pesach seder
Av /NTB Scanpix.
Haggada
Haggada fra 1300-tallet. Befinner seg nå på Ungarns vitenskapelige bibliotek i Budapest
Av .
Populært motiv blant jøder i Ukraina (1800-tallet).
Pesach seder
Populært motiv blant jøder i Ukraina (1800-tallet).
Av .
Israelsk spesialutgave for barn.

Moderne haggada

Israelsk spesialutgave for barn.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Pesach er en jødisk fest. Den har sin bakgrunn i fortellingene om hvordan israelittene, ved Guds (JHVHs) hjelp, ble frigjort fra et liv som slaver i Egypt og ble et fritt jødisk folk. Beretningene om disse hendelsene finnes i 2. Mosebok i Det gamle testamentet og Tanakh. Selve ordet pesach betyr å gå forbi, og skal minne om at da Gud ville slå ihjel alle førstefødte i landet Egypt, gikk han forbi israelittene hus.

Faktaboks

Etymologi
av hebraisk ‘gå forbi’

I henhold til 2. Mosebok kapittel 12, vers 14–20 er det Gud selv som har påbudt å feire pesach i syv dager. Festen begynner den 15. nisan i den jødiske kalenderen og faller i mars–april i den gregorianske kalenderen.

  • I 2023 begynner pesach ved solnedgang den 5. april og slutter ved solnedgang 12. april.
  • I 2024 begynner pesach ved solnedgang den 22. april og slutter ved solnedgang den 29. april
  • I 2025 begynner pesach ved solnedgang den 12. april og slutter ved solnedgang den 19. april

Feiringen varer i syv dager i Israel og blant reformjøder, og åtte dager blant ortodokse og konservative jøder i diasporaen. Den første og siste dagen er fulle helligdager (i diasporaen de to første og to siste). Dagene imellom er halvhelligdager da nødvendig arbeid kan utføres.

I norsk språkbruk kalles pesach ofte «jødisk påske». Dette er fordi ordet påske er avledet av ordet pesach, og fordi festene feires på omtrent samme tid. De to festenes innhold er imidlertid forskjellig. Jødene feirer befrielsen fra Egypt, basert på fortellingene i 2. Mosebok, mens kristne minnes Jesu død, og feirer hans oppstandelse, basert på fortellingene i evangeliene i Det nye testamentet.

Fortellingen

2. Mosebok begynner med å fortelle at israelittene er gjort til slaver i Egypt. Israelittenes gud (JHVH/Jahve) ønsker å befri dem og viser seg for Moses i en brennende busk og ber ham konfrontere farao. Men denne nekter å frigi israelittene, og gjør livet deres enda vanskeligere enn før (2. Mosebok, kapittel 5). Gud lar derfor ti landeplager komme over Egypt for å tvinge farao til å tillate israelittene å forlate landet (2. Mosebok, kapittel 7–11). Da ingenting nytter, og farao ikke vil høre, kunngjør Gud at som en siste straff vil han drepe alle egypternes førstefødte, både barn og husdyr. Bare israelittenes førstefødte skal spares. For å kunne vite hvor det bor israelitter, befaler Gud dem å slakte et lam før flukten og smøre litt av blodet fra lammet på dørstolpene sine. Slik skal Gud kunne se hvor det bor israelitter, og gå forbi disse husene (2. Mosebok kapittel 12, vers 27)

Navn

Pesach er også en av de gamle pilegrimshøytidene, da folket skulle komme opp til Jerusalem og ofre av årets første byggkorn. Festen har også flere andre navn, som hag ha-matzot (De usyrede brøds høytid), basert på skriftstedet der israelittene blir pålagt å spise usyret (ugjæret) brød, matza, i sju dager (2. Mosebok kapittel 12, vers 15). Andre navn er hag ha-aviv (vårfesten) og zeman herutenu (frihetstiden), for å minne om da israelittene ble et fritt folk. Religionshistorikere har lenge hevdet at dette opprinnelig dreide seg om forskjellige fester, som senere smeltet sammen til én.

I bibeltekstene blir betegnelsen pesach bare knyttet til ofringen av offerlammet (i kristen tradisjon kalt påskelammet), som hver familie ble pålagt å slakte før flukten. Resten av uken omtales som hag ha-matzot. I vanlig språkbruk bruker man likevel betegnelsen pesach om hele festuken.

Ritualene

2. Mosebok kapittel 12, vers 14–28 gir detaljerte forordninger om hvorfor og hvordan pesach skal feires. Vi vet likevel lite om hvordan, og i hvilken grad, disse ble overholdt i de mange hjem i tiden før eksilet i Babylon. Vi vet heller ikke mye om hva som foregikk i hjemmene i tiden etter hjemkomsten, som når det ble vanlig å holde en form for rituelt måltid i hjemmene. I tempelet i Jerusalem ble det ofret påskelam, men etter år 70 evt., da tempelet ble brent av romerne, opphørte offerkulten. Forpliktelsen til å spise usyret brød, og til å minnes hendelsene i forbindelse med flukten fra Egypt, ble opprettholdt.

Nye ritualer måtte skapes, som kunne gjennomføres i hvert enkelt hjem, overalt i verden og til alle tider. Festen skulle innledes med et felles rituelt måltid, seder. Det er dette ritualet som, med lokale variasjoner, ennå gjennomføres av jøder verden over i dag.

Praksis i dag

Pesach seder
Usyret (ugjæret) brød, matza.

Pesach feires fremdeles av de aller fleste jøder, i en eller annen form, også av mange ikke-religiøse. Det er en jødisk høytid der hjemmet er sentrum for feiringen, og familie fra fjern og nær møtes til et rituelt måltid. Hvor strengt man holder seg til de gamle tradisjonene er avhengig av hvilken retning innenfor dagens jødedom man tilhører, men også av ens egen families tradisjoner.

Mange holder seg strengt til påbudet i 2. Mosebok kapittel 12, vers 15 og spiser bare tillatt mat hele uken, andre spiser bare matzot (flertall av matza) i forbindelse med det innledende festmåltidet, og vanlig mat i resten av uken. Noen jøder utenfor Israel holder de to foreskrevne festmåltidene (seder), andre nøyer seg kanskje med bare ett.

Ulike retninger

I ortodokse familier begynner forberedelsene flere uker i forveien. Forbudet mot å spise syret brød omfatter også all annen mat som kan gjære. Absolutt alt som kan gjære eller heve seg må derfor fjernes fra hjemmet, som kosmetikk, mel, pasta, kaker, suppeposer, øl, samt vin til bruk i resten av året. Alt som ikke er tillatt å spise eller bruke under pesach (hametz) må kastes, fjernes, gis bort eller selges til en ikke-jøde.

Sefardiske og askenasiske jøder har litt forskjellige tradisjoner når det gjelder hva som er tillatt å spise i denne tiden. Sefardiske jøder tillater for eksempel ris, humus (kikerter) og bønner, mens askenasiske jøder har hatt forbud mot dette siden middelalderen. Først i de senere år har rabbinere som tilhører konservativ jødedom eller reformjødedom tillatt disse matvarene, kalt kitniyot, også for askenaser. En av grunnene er at dette ikke handler om et bibelsk forbud, og at blandete ekteskap (sefarder med askenaser) blir stadig vanligere. For ortdodokse gjelder forbudet fremdeles.

Foruten å være kosher, må alt som skal spises under pesach også være «kosher for pesach», det vil si laget spesielt for det inneværende års pesach. Dette for at produktet ikke skal ha hatt tid til å kunne gjære. Et spesielt stempel garanterer dette.

Siden brød og bakverk beregnet til å spises under pesach må være uhevet, må det spesielle brødet, matza, bakes svært fort, og av mel spesielt beregnet på dette. Matzot likner kjeks og selges i pakker med opplysning om at de er «kosher for pesach», pluss årstall. I enkelte ultraortodokse kretser må også dette brødet være laget på en helt spesiell rask og kontrollert måte, dette kalles matza shemura.

Vin som er beregnet til å drikkes resten av året må fjernes og erstattes med vin laget spesielt for årets pesachfeiring. De fleste ortodokse hjem har også egne serviser og duker for pesach. I mange hjem har man derfor fire serviser og sett med kjøkkenredskaper. Ett til melkemat og ett til kjøttmat til vanlig bruk, og det samme for pesach. Alle skap, klær og så videre må rengjøres grundig. Et omfattende ritual må gjennomføres for å gjøre blant annet kjøkkenredskaper og komfyr klar for bruk under pesach.

Den tradisjonelle pesachuken overholdes fremdeles innenfor alle menigheter som praktiserer ortodoks jødedom og de aller fleste konservative menigheter. Andre jødiske retninger, som reformjødedom, rekonstruksjonistisk jødedom og humanistisk jødedom praktiserer de gamle tradisjonene i ulik grad.

Seder

Pesach-tallerken
Pesach-tallerken. Böhmen tidlig 1900-tallet. Jødisk museum, Wien.
Pesach-tallerken
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Innenfor alle jødiske retninger markeres festens begynnelse med et rituelt kveldsmåltid, en seder (hebraisk 'orden'), som inkluderer forskjellige symbolske retter som skal minne om det harde livet i Egypt og om lammet som ble ofret i tempelet i Jerusalem. Disse tingene legges gjerne på en spesiell tallerken, og slike utgjør en viktig del av jødisk kunsthåndverk.

Måltidets andre viktige bestanddeler er det spesiell brødet, matzot, og fire glass vin til hver. Det er også en utbredt skikk å sette frem et glass til profeten Elia, som ifølge gammel jødisk tradisjon skal komme for å kunngjøre Messias' komme. Dette mener man kan skje i forbindelse med en pesachfeiring. Av samme grunn er det også tradisjon å sette ytterdøren på gløtt i løpet var sederen, noe som i vanskelige tider må ha vært en sikkerhetsrisiko.

En seder består av to deler, den rituelle delen og det etterfølgende måltidet. Etter innledende velsignelser, stiller det yngste tilstedeværende barnet «De fire spørsmålene», som dreier seg om hva som skiller denne natten fra alle andre netter. Tidligere var det kun den yngste gutten som gjorde dette.

Deretter leses og synges det fra boken Haggada, en rikt illustrert bok som gjennom velsignelser, takksigelser, sang og prosa forteller om flukten fra Egypt og besvarer alle de stilte spørsmålene.

Det påfølgende festlige hovedmåltidet kan være svært forskjellig, avhengig av hvor i verden ens forfedre kommer fra. Men over alt er det tradisjon at det er de samme rettene som serveres hvert år. Disse har oftest vært brukt i samme familie i generasjon etter generasjon.

En seder er et festmåltid preget av både alvor og glede. Hensikten med både selve sederen og den påfølgende uken er at enhver jøde, til alle tider, skal betrakte seg selv som en som er unnsluppet fra Egypt. Blant ortodokse utenfor Israel holdes slike måltider to kvelder på rad.

Synagogen

Pesach er en av de jødiske festene der hjemmet er sentrum for markering og feiring. På de dagene som regnes som fulle helligdager følger bønnene i synagogen mønsteret for helligdager generelt. I løpet av uken leses både fortellingen om utvandringen fra Egypt, og ferden over Rødehavet, slik disse hendelsene er beskrevet i 2. Mosebok kapittel 13–15. I tillegg leses Salomos høysang fra en pergamentrull (Festrullene).

Dagen etter – Mimuna

Blant jøder med opprinnelse i Nord-Afrika og enkelte land i Midtøsten er det tradisjon å feire Mimuna, en fest for familien dagen etter pesach. I staten Israel er dette blitt en populær festdag, der man møtes utendørs til grilling, folkemusikk og dans.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg