Pesach er en jødisk fest som begynner den 15. nisan (mars-april). Den har sin bakgrunn i 2. Moseboks fortellinger om hvordan Moses, med Guds hjelp, klarte å befri israelittene fra slavetilværelsen i Egypt. I følge tradisjon førte dette til dannelsen av et fritt jødisk folk. I henhold til Mosebok 12,14–20 er det Gud selv som har innstiftet pesach.

I norsk språkbruk kalles pesach ofte jødisk påske. Dette fordi ordet påske er avledet av ordet pesach, og fordi festene feires på omtrent samme tid. De to festenes innhold er imidlertid forskjellig. Jødene feirer befrielsen fra Egypt, basert på fortellingene i 2. Mosebok, men kristne minnes Jesu død, og feirer hans oppstandelse, basert på fortellingene i evangeliene i Det nye testamente.

Navnet

Men pesach er også en av de gamle pilegrimshøytidene, da folket skulle komme opp til Jerusalem og ofre av årets første byggkorn. Festen har også flere andre navn, som hag ha-matzot (De usyrede brøds høytid), basert på skriftstedet der israelittene blir pålagt å spise usyret (ugjæret) brød, matza, i sju dager (2. Mosebok 12,15). Andre navn er hag ha-aviv (vårfesten) og zeman herutenu (frihetstiden), for å minne om da israelittene ble et fritt folk. Religionshistorikere har lenge hevdet at dette opprinnelig dreide seg om forskjellige fester, som senere smeltet sammen til én.

I bibeltekstene blir betegnelsen pesach bare knyttet til ofringen av offerlammet (påskelammet), som hver familie ble pålagt å slakte før flukten (2. Mosebok 12). Ordet pesach skal minne om at dødsengelen «gikk forbi» de husene hvor påskeofferets blod var smurt på dørstolpene (2. Mosebok 12,27). Resten av uken omtales som hag ha-matzot. I vanlig språkbruk bruker man likevel betegnelsen pesach om hele festuken.

Ritualene

2. Mosebok 12,14–28 gir detaljerte forordninger om hvorfor og hvordan pesach skal feires. Vi vet likevel lite om hvordan, og i hvilken grad, disse ble overholdt i de mange hjem i tiden før eksilet i Babylon. Vi vet heller ikke mye om hva som foregikk i hjemmene i tiden etter hjemkomsten, som når det ble vanlig å holde en form for rituelt måltid i hjemmene. I tempelet i Jerusalem ble det ofret påskelam, men etter år 70 evt., da tempelet ble brent av romerne, opphørte offerkulten. Forpliktelsen til å spise usyret brød, og til å minnes hendelsene i forbindelse med flukten fra Egypt, ble opprettholdt.

Nye ritualer måtte skapes, uten tempel og uten offerkult.  Rabbinerne utviklet etter hvert et omfattende rituale, seder, som kunne gjennomføres i hvert enkelt hjem og overalt i verden. Det er dette ritualet som, med lokale variasjoner, ennå gjennomføres av jøder verden over i dag.

Festen varer syv dager i Israel og blant reformjøder, og åtte dager ellers i diasporaen. Den første og siste dagen er fulle helligdager (i diasporaen de to første og to siste). Dagene imellom er halvhelligdager da nødvendig arbeid kan utføres. 

Praksis i dag

Pesach feires fremdeles av de aller fleste jøder, i en eller annen form. Det er en jødisk høytid der hjemmet er sentrum for feiringen, og familie fra fjern og nær møtes til et rituelt måltid. Hvor strengt man holder seg til de gamle tradisjonene er avhengig av hvilken retning innenfor dagens jødedom man tilhører, men også av ens egen families tradisjoner.

Noen holder seg strengt til påbudet i 2. Mosebok 12,15 og spiser bare tillatt mat hele uken, andre spiser bare matzot (flertall av matza) i forbindelse med det innledende festmåltidet, og vanlig mat i resten av uken. Noen holder de to foreskrevne festmåltidene (i diasporaen), andre nøyer seg kanskje med bare ett. 

I ortodokse familier begynner forberedelsene flere uker i forveien. Forbudet mot å spise syret brød omfatter også all annen mat som kan gjære. Absolutt alt som kan gjære eller heve seg må derfor fjernes fra hjemmet, som kosmetikk, mel, pasta, kaker, suppeposer, øl, samt vin til bruk i resten av året. Alt som ikke er tillatt å spise eller bruke under pesach (hametz) må kastes, fjernes, gis bort eller selges til en ikke-jøde. 

Sefardiske og askenasiske jøder har litt forskjellige tradisjoner når det gjelder hva som er tillatt å spise i denne tiden. Sefardiske jøder tillater for eksempel ris og bønner, mens askenasiske jøder ikke gjør det. Foruten å være kosher, må alt som skal spises under pesach også være "kosher for pesach", det vil si laget spesielt for det inneværende års pesach. Et spesielt stempel garanterer dette.

Siden brød og bakverk beregnet til å spises under pesach må være uhevet, må det spesielle brødet, matza, bakes svært fort, og av mel spesielt beregnet på dette. Matzot likner kjeks og selges i pakker med opplysning om at de er "kosher for pesach", plus årstall. I enkelte kretser må også dette brødet være laget på en helt spesiell rask og kontrollert måte, dette kalles matza shemura. 

Vin som er beregnet til å drikkes resten av året må fjernes og erstattes med vin laget spesielt for årets pesachfeiring. De fleste ortodokse hjem har også egne serviser og duker for pesach. I mange hjem har man derfor fire servicer og sett med kjøkkenredskaper. Ett til melkemat og ett til kjøttmat til vanlig bruk, og det samme for pesach. Alle skap, klær etc. må rengjøres grundig. Et omfattende rituale må gjennomføres for å gjøre blant annet kjøkkenredskaper og komfyr klar for bruk under pesach.

Den tradisjonelle pesachuken overholdes fremdeles innenfor alle menigheter som praktiserer ortodoks jødedom og de aller fleste konservative menigheter. Andre jødiske retninger, som reformjødedom, rekonstruksjonistisk jødedom og humanistisk jødedom praktiserer de gamle tradisjonene i ulik grad.

Innenfor alle jødiske retninger markeres festens begynnelse med et rituelt kveldsmåltid, en seder (hebr. 'orden'), som inkluderer forskjellige symbolske retter som skal minne om det harde livet i Egypt og om lammet som ble ofret i tempelet i Jerusalem. (Utenfor Israel holdes slike måltider to kvelder på rad.)

Måltidets andre viktige bestanddeler er det spesiell brødet, matzot, og fire glass vin til hver. Det er også en utbredt skikk å sette frem et glass til profeten Elia, som ifølge gammel jødisk tradisjon skal komme for å kunngjøre Messias' komme. Dette mener man skal skje i forbindelse med en pesachfeiring.

En seder består av to deler, den rituelle delen og det etterfølgende måltidet. Etter innledende velsignelser, stiller det yngste tilstedeværende barnet «De fire spørsmålene», som dreier seg om hva som skiller denne natten fra alle andre netter. (Tidligere var det kun den yngste gutten som gjorde dette.)

Deretter leses og synges det fra boken Haggada, en rikt illustrert bok som gjennom velsignelser, takksigelser, sang og prosa forteller om flukten fra Egypt og besvarer alle de stilte spørsmålene.

Det påfølgende festlige hovedmåltidet kan være svært forskjellig, avhengig av hvor i verden ens forfedre kommer fra. Men over alt er det tradisjon at det er de samme rettene som serveres hvert år. Disse har oftest vært brukt i samme familie i generasjon etter generasjon.

En seder er et festmåltid preget av både alvor og glede. Hensikten med både selve sederen og den påfølgende uken er at enhver jøde, til alle tider, skal betrakte seg selv som en som er unnsluppet fra Egypt.

Synagogen

Pesach er en av de jødiske festene der hjemmet er sentrum for markering og feiring. På de dagene som regnes som fulle helligdager følger bønnene i synagogen mønsteret for helligdager generelt. I løpet av uken leses både fortellingen om utvandringen fra Egypt, og ferden over Rødehavet, slik disse hendelsene er beskrevet i 2. Mosebok 13–15. I tillegg leses Salomos høysang fra en pergamentrull (Festrullene).

Dagen etter – Mimuna

Blant jøder med opprinnelse i Nord-Afrika og enkelte land i Midtøsten er det tradisjon å feire en fest for familien dagen etter pesach. I staten Israel er dette blitt en populær festdag, der man møtes utendørs til grilling, folkemusikk og dans.

Les mer i Store norske leksikon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.