Jahve (JHVH)

Sefardisk bibel fra 1385
JHVH
Sefardisk bibel fra 1385
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Eyeh asher eheh (Jeg er den jeg er).
2. Mosebok 3,14.
Eyeh asher eheh (Jeg er den jeg er).
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Jahve er en mulig uttale av de fire hebraiske konsonantene yod-heh-vav-heh (JHVH), et av Guds navn i Den hebraiske bibelen (Tanakh). Jahve omtales også som tetragrammaton som betyr «De fire bokstaver». Betydningen og uttalen er omstridt. En vanlig tolkning i jødisk tradisjon erå knytte det til Guds svar til Moses i 2. Mosebok: «Ehyeh asher ehyeh», oversatt med «Jeg er den jeg er», eller «Jeg er hva jeg er».(2, Mosebok 3,14.)

Faktaboks

Uttale
jahvˈe (på norsk)

Ifølge Talmud ble dette gudsnavnet tidlig betraktet som så hellig at det kun ble uttalt av ypperstepresten i tempelet på forsoningsdagen (yom kippur). Etter tempelets fall i år 70 evt. ble uttalen etter hvert ukjent blant jøder. Formen Jahve brukes aldri innenfor jødisk tradisjon. I dagligtale brukes oftest betegnelsen Gud, Elohim eller Adonaj (Herre, min herre). Ortodokse jøder omtaler Gud gjerne som ha-Shem («navnet») i vanlig tale.

Adonaj

Allerede fra 200-tallet fvt. skal navnet JHVH være blitt erstattet av Adonaj ved lesing fra bibelteksten. For å minne leseren på dette er vokalene fra Adonaj markert i den hebraiske teksten (se kere), noe som førte til at uttalen Jehovah oppstod blant kristne teologer i middelalderen. Den opprinnelige uttalen av JHVH kan være blitt bevart hos samaritanerne, og av dem overlevert til kirkefedrene. I moderne norske bibeloversettelser gjengis dette gudsnavnet med Herren. I faglitteraturen brukes Jahve (engelsk Yahweh).

Andre versjoner

Dette gudsnavnet forekommer også i sammensetningen JHVH sebaot (hærskarenes Jahve), opprinnelig en betegnelse for krigsguden; senere ble uttrykket satt i forbindelse med de himmelske hærskarer (englene, stjernene). En forkortelse av Jahve lyder Jahu (Jehu) eller Jah (Yo), og disse finnes også på epigrafiske tekster skrevet av vanlige mennesker i Det gamle Israel.

Disse formene forekommer også i den liturgiske formelen halleluja (lovpris Jah, det vil si Jahve) og i teofore personnavn (personnavn som inneholder et gudsnavn) som Elijahu («Jahu er min Gud») og Netanjahu («Jahu har gitt»). Slike navn er fremdeles populære i dag.

Gamle tekster

Ifølge rabbinsk tradisjon må enhver tekst som inneholder Guds hellige navn bevares for alle tider. Dette er ett av syv slike gudsnavn. I tidligere tider ble gamle og utslitte manuskripter oppbevart i spesielle rom, noe som har ført til bevaring av mange gamle religiøse tekster. Det kjente Damaskusskriftet ble på slutten av 1800-tallet funnet i et slikt lagerrom (geniza) i det gamle Kairo. Hellige jødiske tekster kan også begraves rituelt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev David Olsen

I den norske Wikipedia-artikkelen står det at navnet ble gjengitt med IAHO eller IAHU i noen papyri fra Egypt. Det står også at navnet uttales Jihve av noen innen Karaittisk Jødedom. Det hevdes at formen Jahve først og fremst bygger på Samaritiansk uttale.

skrev Bente Groth

I papyri fra Elefantineøya nevnes israelittenes gud bl.a. i forbindelse med gudinnen Anat. Navnet ble skrevet med de tre konsonantene vi på norske gjerne transskriberer som j-h-v, og som vi antar ble uttalt Jahu. Hebraisk bruker konsonanten jod (yod) for å markere lydene i, j og y. Konsonanten vav benyttes også for å markere de vokalene vi på norsk uttaler u og o. Tidlig hebraisk kjente ikke det nåværende vokaliseringssytemet (med små tegner under, i og over teksten.) Det er derfor ikke mulig å vite sikkert hvordan dette "navnet" engang ble uttalt. Forskjellige grupper kan derfor både ha hatt, og ha, ulik lesemåte.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth
Cand. Philol. Religionshistoriker