underverdenen

Attisk amphora (krukke) fra cirka 470 fvt. Louvre, Paris.
Persephone og Hades. av /Wikimedia Commons. CC BY 3.0

Underverdenen, et tenkt underjordisk dødsrike. Ifølge mange gamle myter er underverdenen et skremmende, trist og mørkt sted som blir styrt av en eller flere guddommer, der de døde lever i en slags skyggetilværelse.

Mange kulturer har hatt forestillinger om at man kan hjelpe sine døde gjennom å legge bruksgjenstander i gravene og sende mat og drikke ned til dem gjennom åpninger i gravene. Noen har også sett for seg at man kan oppnå en slags kontakt med de døde.

Slike forestillinger var utbredt i både Mesopotamia, der underverdenen kaltes Arallu, i Det gamle Israel der den kaltes Sheol og i Hellas der Hades ifølge gresk mytologi var dødsrikets hersker. I Det gamle Egypt hadde man en oppfatning om at solen lyste opp i underverdenen om natten, og at de døde våknet til et slags liv så lenge solen lyste. Underverdenen hadde derfor ikke samme skremmende preg, men det ble enda viktigere å sørge for at den døde hadde alt nødvendig utstyr med seg i graven.

I mange kulturer er underverdenen et annet navn på dødsriket, men det finnes også kulturer der dødsriket ikke må ligge rett under der de levende bor, men kan ligge langt borte, eller på den andre siden av en elv eller avgrunn, som i zoroastrismen. De gamle nordboere tenkte seg at veien til Hel gikk «nord og ned». Innenfor andre gamle kulturer, som den greske, hadde man både forestillingen om Hades, en underverden dypt nede under jorden, der de døde hadde en trist tilværelse (Iliaden) og et vidunderlig dødsrike som lå på den andre siden av havet, Elysion.

I Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet kalles underverdenen Sheol, og er oppholdssted for alle døde, uavhengig av sosial status og livsførsel. Det kan likevel synes som om man forestilte seg at Gud også kunne sende de levende ned til dødsriket som straff (fjerde Mosebok kapittel 16, vers 30–33).

Straff

Etter hvert oppsto forestillinger om at de døde kunne bli dømt og straffet i underverdenen. I det greske eposet Odysseen nevnes enkelte «syndere» som lider evig straff i underverdenen Tartaros (blant annet Sisyfos), men forestillingen om en dom i underverdenen med detaljerte beskrivelser av «helveteskvaler», dukket først opp senere. Innenfor noen av vår tids levende religioner, som kristendom og islam, ble den gamle forestillingen om underverdenen videreutviklet til å bli et pinested, et helvete. Også i hinduismen og buddhismen forestiller man seg en underverden der de onde blir straffet og pint før de kan bli gjenfødt.

Gudene

Menneskene skulle forbli i underverdenen, men dette var ikke nødvendigvis tilfelle med gudene. Mange myter forteller om guder som begir seg ned til underverdenen, enten av fri vilje eller som straff for noe de har gjort, men som får komme tilbake til overflaten, permanent eller i perioder. Mest kjent er kanskje de mesopotamiske mytene: Inannas nedstigning til underverdenen, Inanna og Dumuzi og den greske myten om Persephone og Hades. Disse mytene knytter gudenes oppstigning fra underverdenen til fruktbarhet og nytt liv. Når guden/gudinnen er i underverdenen dør all vegetasjon, når han eller hun kommer tilbake våkner naturen til nytt liv.

Les mer i store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg