Underverdenen, de dødes oppholdssted, som i mange trosforestillinger ligger dypt under jorden. Forestillingen er nært knyttet til dyrkelse av de døde, til begravelsesformer og til geografiske forhold. I Egypt lå dødsriket vest for Nilen (se Egypt (religion)), i sumerisk-babylonsk religion enten i stepper og fjell vest for den syriske ørken eller i jordens dyp (se Babylonia (religion)). Om israelittiske og kristne forestillinger, se helvete. De gamle nordboere tenkte seg at veien til Hel gikk «nord og ned».

I gammel gresk litteratur blir underverdenforestillinger utformet på forskjellig vis. Ifølge Iliaden ligger dødsriket dypt nede, iOdysseen sies det å ligge på den andre siden av det jordomsluttende oseanet. Nedgangen til underverdenen ble lokalisert til mange steder. Hermes førte de dødes sjeler til den store flod som fergemannen Kharon satte dem over, hvis han fikk sin fergelønn; derfor gav man den døde en mynt i munnen. Den trehodede hunden Kerberos voktet inngangen, og ingen fikk slippe ut. I underverdenen fløt elvene Styx, Akheron, Kokytos og Pyriflegethon, dessuten Lethe, «glemselsfloden». Over de døde hersket Hades. I skyggeriket var det trist og øde; alt var blekt og gustent; de døde levde et slags avbleket jordeliv uten gleder. Men Odysseen kjenner også «den elysiske slette» (se Elysion), og Hesiod beskriver «de saliges øyer». I Odysseen nevnes enkelte «syndere» som lider evig straff i underverdenen Tartaros (bl.a. Sisyfos), men forestillingen om en dom i underverdenen, med utmaling av «helveteskvaler», dukket først opp senere med orfisismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.