El, det mest vanlige semittiske ordet for «gud», opprinnelsen er usikker. Det forekommer i alle semittiske språk unntatt etiopisk, og er rikt belagt i teofore (gudebærende) personnavn over hele det gamle Midtøsten. Navnet ble brukt som gudsbetegnelse både for israelittenes gud og for en kanaaneisk gud. Det har vært antatt at den israelittiske Jahve-kulten og den kanaaneiske El-kulten smeltet sammen i tidlig jernalder (etter 1200 f.v.t.).

I Den hebraiske bibel (Det gamle testamente) forekommer en rekke sammensatte gudenavn med El; El-Betel (Betels gud), El-Berit (paktens gud), El-Elion (den høyeste), El-Olam (verdens gud), El-Shaddai (den mektige). Dette kan opprinnelig ha vært lokale guder, som i ettertid ble identifisert med Jahve. I mesopotamisk religion forekommer ilu som appellativ. I ugarittisk religion kalles høyguden El. I fønikiske, puniske og arameiske innskrifter er betegnelsen mest brukt som appellativ, men den forekommer også som egennavn på hovedguden. Også det hebraiske gudsnavnet Eloah representerer mest sannsynlig en sekundær form av det protosemittiske ēl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.