Kybele

Romersk skulptur av Kybele fra 200-tallet evt.
.

Kybele er en morgudinne med opprinnelse i Anatolia (Lilleasia). Hennes kult spredte seg etter hvert også til de greske områdene i Lilleasia, deler av Balkan (Thrakia) og til resten av Hellas. I år 204 fvt. ble hun introdusert i Roma, der hun etter hvert også ble dyrket sammen med Attis, en yngre halvgud som ulike myter fremstiller som hennes sønn, hennes elsker eller begge. I den romerske keisertiden (27 fvt.–476 evt.) ble denne kulten spredt til hele det store Romerriket.

Faktaboks

uttale:
kˈybele
også kjent som:

Magna Mater

Bakgrunn

Museum of Anatolian Art, Ankara.
Kybele. Statue fra Bogazköy (500-tallet fvt.)
Av .
Lisens: Brukerspesifisert

Mange forskere ser Kybele som en versjon av en opprinnelig morgudinne som skal ha vært kjent over et stort område. Slik kan hun da føres tilbake til den yngre steinalderen og de tidligste jordbrukskulturene (cirka 10 000–6000 fvt.). Andre mener hun kan knyttes til en gudinne ved navn Kubaba (Kumbaba/Kubabat) som nevnes allerede i innskrifter fra cirka 1900 fvt. fra byen Karkemish ved elven Eufrat. På 1200-tallet fvt. skal så hennes kult ha spredt seg seg vestover.

På 700- tallet ble hun den eneste, eller viktigste, gudinnen i Frygia i Lilleasia, der hun ble kalt Matar Kubile (Mor Kybele). Kybele var både dyrenes beskytter og ansvarlig for jordens fruktbarhet. Hun var spesielt knyttet til Ida-fjellet og hadde sin egen helligdom i Pessinus, syd-vest for dagens Ankara, der hun ble dyrket i form av en svart meteorittstein.

Grekerne assosierte henne med flere av sine egne gudinner, som ur- og morgudinnen Gaia, Demeter og Zevs' mor Rhea. Hun hadde sitt eget tempel i Athen allerede på 500-tallet fvt., men vi vet lite om hennes kult fra denne tidlige tiden.

Kilder

Vi har både statuer av Kybele og rester etter hennes templer, men ingen hellige tekster skrevet av hennes tilbedere. Vi vet derfor ikke hvilken betydning hun kan ha hatt for den enkelte eller i hvilken grad de ulike mytene var allment kjent. Det vi vet om Kybele-kulten stammer hovedsakelig fra antikkens greske og romerske forfattere, som delvis var kristne. Fremstillingene kan derfor i mange tilfeller gi et fordreid bilde av både ritualene og betydningen. Også beskrivelsene av den romerske Kybele-kulten er derfor rekonstruksjoner basert på ulike forfattere, rester etter templer, statuer og friser.

Kybele i Roma

Funnet i Ostia antica (Romas gamle havenby). Museo Ostiense.
Øverstepresten ofrer til Kybele.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ifølge tradisjonen ble Kybele bragt til Roma i forbindelse med den andre puniske krig, fordi den karthagiske hærføreren, Hannibal, var kommet over Alpene og truet Roma. Romerne søkte derfor råde i gamle spådomsbøker (de sibyllinske bøker) og fant en gåtefull tekst som måtte tolkes av orakelet i Delphi. Svaret ble oppfattet som at byen manglet «Moren», og man mente dette måtte dreie seg om morgudinnen Kybele.

I Roma ble Kybele kjent som Magna Mater (Den store mor) og steinen ble innfelt i en statue av sølv. Hun ble identifisert med ulike romerske gudinner, ikke minst med Ceres, romernes Demeter. Kybele var nå både en morgudinne som kunne gi beskyttelse mot farer og ulykker, men hun var også ansvarlig for jordens fruktbarhet og kunne gi både sykdom og helbredelse. I en bønn fra 2. eller 3. århundre evt. kalles hun jordens og naturens mor.

Den vanligste oppfatningen blant romerne var at Kybele hadde sin opprinnelse i Frygia. Men det fantes også en tradisjon som gikk ut på at hun også hadde vært morgudinne i Troja. Slik knyttet de Kybele til fortiden og sin egen myte om at romerne nedstammet fra helten Aeneas.

Kulten

Kybele-helligdom i Lyon, Frankrike.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Marmor, cirka 56 cm høy. Staatliche Museeen, Berlin (Antikensammlung).
Den sittende Kybele, altertavle fra cirka 380/370 fvt. Antatt funnsted er Pireus.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kybele fikk sitt første tempel på Palatiner-høyden allerede i 191 fvt. der hun var omgitt av sine egne evnukk-prester, kallt galli, som var kledd i vide, flagrende kvinneklær. Kastrering var imidlertid lenge forbudt etter romersk lov, og uklar kjønnsidentitet var ikke velsett blant romerne. Kybele-prestene kom derfor fra andre land og snakket gresk.

Kybeles kult inkluderte trommer, prosesjoner, hesteveddeløp, teaterforestillinger og store private fester. Kulten ble av mange ansett som umoralsk, uromersk og motarbeidet av myndighetene, men ble til slutt anerkjent av keiser Claudius (regjerte 41–54 evt.) som en del av den offisielle kulten. Den omfattet både offentlig tilgjengelige fester og innvielse i hemmelige mysterier for de utvalgte.

Megalensia

Kybele fikk tidlig sine egne festdager, som ludi megalensis (megalensia), som varte fra 4.–10. april. Under festdagene ble det foretatt ofringer ved hennes symbol og statue, arrangert hesteveddeløp i Circus Maximus og holdt teaterforestillinger og prosesjoner. Det skal også ha vært vanlig å holde store festmåltider til hennes ære.

Tauroboliet

Attis og Kybele og tauroboliet. Athens arkeologiske museum.

Gresk altertavle fra 300-tallet evt.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Taurobolium er en betegnelse på et ritual der man drepte en okse. Hensikten skal ha vært å oppnå både renselse, gjenfødelse og noe av oksens kraft. Ritualet er nevnt i mange innskrifter fra romersk keisertid og det er funnet mange slike offeraltere. Akkurat hvordan offeret ble gjennomført er usikkert. En vanlig oppfatning er at en okse ble ofret på en gjennomhullet plattform mens en prest, prestinne eller en som skulle innvies til mysteriene sto under plattformen og derfor ble dynket i oksens blod. Den mest kjente beskrivelsen av dette ritualet stammer imidlertid fra en kristen forfatter (Prudentius) fra 300-tallet evt., og kan derfor være upålitelig, enten fordi han ønsket å femstille en fremmed og eksotisk kult eller av manglende kunnskap om ritualene.

Vårfesten

Arkeologisk museum, Napoli.

Marmorstatue ev Attis fra Pompeii (før 79 evt.)
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Etter hvert oppsto en større vårfest der Kybele ble knyttet til sin sønn (eller elsker) Attis. Ifølge ulike myter og fortellinger var dette en ung halvgud som kastrerte seg selv og døde. Kybeles rolle i handlingen varierer, men et fellestrekk er at hun sørger over hans død. Festen skal ha begynt 15. mars og ha vart i to uker. Den skal ha omfattet flere ulike ritualer og ha begynt med en feiring av Attis' fødsel.

Det finnes ingen nøyaktig beskrivelse av de ulike bestanddelene, men forskere har forsøkt å rekonstruere festens forløp og kommet frem til en omtrentlig beskrivelse:

Et nyhugget pinjetre båret gjennom byen til Magna Maters tempel på Palatin-høyden 22. mars. Treet skal ha symbolisert Attis’ død og dette var derfor en slags dødsprosesjon. To dager senere nådde sørgingen over Attis’ død sitt høydepunkt, og prestene både pisket seg selv og skar seg selv med kniver så blodet rant. Noen mener dette var dagen da nye prester kunne innvies og kastrere seg selv (dette var lenge forbudt i Roma). Etter disse sørgeritene fulgte en gledesdag, da man frydet seg over at Attis nå skulle være gjenoppstått i en bedre tilværelse. Festlighetene endte den 27. mars, med at statuen av gudinnen fraktet med en vogn til i elven Almo der hun ble badet. Blomster og sang preget hennes vei tilbake til tempelet.

Alle disse ritualene var offentlige og tilgjengelige for publikum, men kulten av Kybele og Attis omfattet også innvielsesritualer. Disse skal ha foregått den 28. mars som en avslutning på vårfesten. Både ritualet og betydningen var hemmelige og er omstridt. Det vi vet stammer fra kristne forfattere. Det er en vanlig oppfatning at deltagerne (mystene) identifiserte seg med den døende Attis, og søkte overgangen til et nytt liv. Noen av de innvidde valgte øyensynlig å tjene Kybele og Attis på heltid, andre fortsatte sitt vanlige liv ved siden av deltakelse i feiringene.

Kybele-kulten fortsatte å være en viktig del av det offentlige religiøse livet i Romerriket helt frem til kristendommen ble den eneste tillatte religionen i slutten av 300–tallet. Men hennes templer ble lenge stående, og kulten forsvant neppe før langt senere. Keiseren og filosofen Julian (regjerte 361-63 evt.), som ønsket å reversere kristningen av Romerriket, beskriver for eksempel Kybele som de intellektuelle og kreative gudenes mor og Zevs’ hustru.

Myter

Laget av Franscisco Gutierettz, Roberto Michel & Miguel Ximenez 1777–1788.
Kybele-fontenen (Fuente Cibeles) i Madrid.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den greske forfatteren Pausanias (cirka 110–180 evt.), som skrev en lengre reiseberetning fra det gamle Hellas, gjengir flere myter om Kybeles opphav og forbindelse med Attis. Disse beskriver to guder med uklar kjønnsidentitet.

Ifølge én versjon skal Kybele ha oppstått da Zevs spilte sin sæd på bakken. Sæden blandet seg med jorden og det oppsto det en tvekjønnet vesen (demon), som fikk navnet Agdistis etter fjellet ved samme navn. Gudene fryktet imidlertid dette mektige vesenet og kuttet bort de ytre kjønnsdelene, slik at «vesenet» ble forvandlet til gudinnen Kybele.

Fra de avkuttete delene vokse det frem et mandel- eller granatepletre, og dette ga etter hvert frukt. Vannnymfen Nana ble gravid med et frø fra treet og fødte så barnet Attis. Hennes far ble rasende over at hun som ugift fikk et barn og lot barnet sette ut i sivet, der det ble funnet av en geitebukk. Som voksen skal Attis ha blitt så vakker at Kybele forelsket seg i ham. Da han ville gifte seg med en kvinne ble hun så rasende at hun sørget for at Attis ble gal og deretter kastrerte seg selv, og døde. Den romerske forfatteren Catull (1. århundre fvt.) forteller om kastreringen og bruker hankjønnsform i diktets første del og betegnelsen «den uekte kvinnen» og pronomenet «hun» etter handlingen.

Attis ble begravet ved Agdistis-fjellet. Men Kybele angret over sin handling og sørget. Så ba hun Zevs om å la ham gjenoppstå, men det ville Zevs ikke. Han skal likevel ha sørget for at legemet ikke gikk i oppløsning. Det finnes ulike oppfatninger og beretninger om hvorvidt Attis likevel gjenoppsto på en eller annen måte. Den romerske dikteren Ovid (43 fvt.– 17 evt.) skriver at han gjenoppsto som et pinjetre.

Ifølge en annen versjon var Attis sønn av en fryger og født som evnukk. Da han ble voksen dro han til Lydia (i Lilleasia) og deltok i orgier til ære for morgudinnen Kybele. Men de olympiske gudene ble sjalu på det tette forholdet mellom de to og sendte en et villsvin for å drepe Attis og ødelegge landet.

Bilder

Det er funnet mange små og store statuer av Kybele fra mange ulike områder, både fra Lilleasia og fra store deler av det som engang var Romerriket. Som svært mange andre gudinner fra det østre Middelhavsområdet (Ashera, Anat, Astarte, Kudshu) og minoiske gudinner fra Kreta, ble også Kybele ansett som dyrenes beskytter og hun ble knyttet til ulike ville dyr, og spesielt til løven. Hun fremstilles både stående på en løve, med løver ved sin side og i vogner trukket av løver. Statuer og friser viser henne gjerne som en alvorlig kvinne som kjører i en vogn trukket av løver, oftest med en murkrone som skulle vise hennes rolle som byens beskytter. Også senere tids kunstnere har laget statuer og bilder av Kybele.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beard, Mary: S.P.Q.R. Det gamle Romas historie, Cappelen Damm, Oslo 2019.
  • Gilhus, Ingvild S. & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • Roller, Lynn E.: In Search of God the Mother. The Cult of the Anatolian Cybele. Berkeley, California: Unviersity of California Press 1999.
  • Undheim, Sissel (red.): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2010.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg