guder i Det gamle Egypt

Det har vært mange forsøk på å klassifisere den gammelegyptiske gudsforståelsen, men et enkelt begrep som fanger inn hele mangfoldet i den 3500 år gamle tradisjonen har vist seg umulig å komme fram til.

Billedlige fremstillinger av de egyptiske gudene var en viktig del av kulten til alle tider. Bildene var viktig for kommunikasjonen mellom mennesker og guder. Hvordan gudene ble fremstilt varierte gjennom historien. I de eldste kildene ble de fremstilt som emblemer som forestiller naturlige og menneskelagde objekter. Mot slutten av den predynastiske periode ble det mer og mer vanlig å fremstille gudene i dyreskikkelse. Først i tidlig dynastisk tid begynner gudene å ta menneskelig form. I tråd med den mangfoldige tilnærming til det hellige som er så typisk for gammelegyptisk religion, ble alle de tre fremstillingsformene videreført og kanonisert i faraonisk tid. De fleste egyptiske guder kan derfor fremstå i dyreskikkelse, menneskeskikkelse eller en blanding av de to, og har gjerne et  emblem som bæres som en krone og brukes til å skrive gudens navn.

I templene ble både to- og tredimensjonale bilder av gudene tilbedt. Et viktig aspekt ved tempelkulten var at gudebildet skulle være tildekket. Kultstatuen befant seg innerst inne i tempelet, i det trangeste og mørkeste rommet, skjermet både av arkitekturen og et naos, et alter formet som et skap. Ofte ble et mindre naos i tre plassert inni et større av stein, slik at tildekkingen av guden ble doblet. Nyere forskning viser at også de todimensjonale bildene av guder i templene, gjerne hugget som relieff i steinveggene, også var tildekket av tekstiler. Bare i forbindelse med spesielle høytider ble gudebildene båret ut av templene på spesielle bærestoler. Også disse var tildekt.

Et begrep som er nærliggende å bruke på grunn av de mange gudene i det gammelegyptiske panteonet er polyteisme. Gudene og deres handlinger ga grunnlaget for omfattende mytologier, et viktig kjennetrekk ved polyteistiske religioner. Typisk for slike mytologier, som vi også finner i Mesopotamia og senere i Hellas, er at gudene fremstilles som en slags overmennesker. De har overnaturlige evner, men er på ingen måte feilfrie eller allmektige. De viser menneskelige følelser som sinne, sjalusi og begjær, og kan være hevngjerrige, urimelige og smålige.

Den gammelegyptiske religionen var til alle tider polyteistisk. Vi kjenner navnene på nesten 1500 guder og gudinner fra Det gamle Egypt. Likevel er ikke begrepet helt dekkende. I noen faser av utviklingen finner man nemlig tekster hvor det understrekes at ‘de mange’ i bunn og grunn bare er ulike manifestasjoner av ‘den ene’ sol – og skaperguden, som med Ra i Det gamle riket, Amon-Ra i Det nye riket, Aten i Amarna-perioden og Netjer-aa (‘Den store guden’) særlig i det 21. dynasti. Atenismen under Amarna-perioden medførte til og med et forsøk på å slette de øvrige guder fra panteonet. Tilbedelse av Aten, guden som manifesterte seg i solskiven, skulle være nok. Atenismen regnes som historiens eldste dokumenterte eksempel på monoteisme.

Det var slike kilder som fikk 1800-tallets egyptologer og religionsforskere, sterkt påvirket av kristen teologi, til å påvise en urmonoteisme i den gammelegyptiske religionen. Denne ideen ble utfordret og diskutert hyppig i tiden rundt forrige århundreskifte. Norske egyptologer og religionshistorikere, som Jens Lieblein, William Brede Kristensen og Johann Friedrich Schencke var viktige bidragsytere i diskusjonen. Den tyske egyptologen Erik Hornung oppsummerte dette ordskiftet og tok et endelig oppgjør med urmonoteismen i sin bok Der Eine und die Vielen fra 1971 (i engelsk utgave fra 1982). Kun unntaksvis er det snakk om noen ren monoteisme ifølge Hornung, og det kan ikke påvises at disse tankene var eldre eller mer genuine enn den polyteistiske religionsforståelsen. Hornung tilbakeviste også den evolusjonistiske tankegangen i tidligere studier, der polyteisme ble betraktet som et kjennetegn på «primitive» religioner, og et nødvendig stadium i utviklingen mot en mer sofistikert og "høyverdig" monoteisme.

Amarna-tiden, som varte bare et par tiår, er det eneste eksemplet vi kjenner til hvor mangfoldet av guder ble forsøkt benektet. Likevel kan det til tider synes som om enkeltpersoner primært forholdt seg til én guddom i sine bønner og kult også i andre perioder. Henoteisme er et begrep som har vært anvendt for å beskrive en religion der folk hovedsakelig tilba én guddom, uten å fornekte eksistensen av andre. Moderne hinduisme, som også ofte nevnes som eksempel på henoteisme, har mange strukturelle likheter med gammelegyptisk religion.

Mange av gudene i det gammelegyptiske panteonet representerte et naturfenomen eller en naturkraft (se for eksempel Ra, Nut, Kheperi, Hapi eller Osiris), og de mytologiske dramaene kan ofte tolkes som krefter i naturen. For eksempel kan Osiris' død og gjenoppstandelse knyttes til jordbruket og kornets livssyklus. Når gudene lar landet oversvømmes av okerfarget øl for å stanse Sekhmets massakre av menneskeheten i myten om den himmelske ku, kan det forstås som et bilde på den årlige Nilflommen som var grunnlaget for jordbruket.

Fascinasjonen over naturen og livets evne til å fornye seg selv gjennomsyrer den gammelegyptiske religionen. Ofte får man inntrykk av at det er denne regenererende kraften som er den egentlige gjenstand for tilbedelse, og at gudene bare er ulike manifestasjoner av denne kraften. Tilbedelsen av en upersonlig naturkraft som gjennomsyrer tilværelsen kalles panteisme. Det panteistiske innslaget i den gammelegyptiske religionen er særlig tydelig fra slutten av det nye riket, med vektleggingen av guden Netjer-aa, «Den store guden». Mens begrepet Netjer-aa tidligere var blitt forstått som en gruppe individuelle guder (Baines 1983), ble det nå i økende grad forstått som en fellesbetegnelse på sol- og skapergudens mange manifestasjoner. Netjer-aa var også en personifisering av Osiris-Ra konjunksjonen, foreningen av Osiris og Ra i underverdenen midt på natten som muliggjorde en fornyelse av solgudens daglige syklus mellom himmel og jord.

I det 21. dynasti blir denne foreningen betraktet som mer eller mindre permanent og personifisert som en egen guddom. Netjer-aa beskrives som en gud med «mange navn, mange ansikter og mange former». Omvendt kunne nesten hvilken som helst gud eller gudinne ta tilnavnet Netjer-aa. Mennesker som hadde gjort seg fortjent til et salig etterliv i underverdenen etter sin død, ble også del av Netjer-aa.

I forbindelse med de henoteistiske strømningene i egyptisk religion har det også vært påvist en viss grad av personlig fromhet, et bånd mellom individet og dets gud preget av den fortrolighet og kjærlighet vi også kan skimte i Det gamle testamente, men som ellers var fraværende i religionene i Midtøsten i tidlig historisk tid. Forholdet mellom mennesker og guder i disse religionene, også den egyptiske, var hovedsakelig preget av en gjensidig avhengighet (resiprositet): Gudene var farlige og ukontrollerbare krefter i kosmos uten noen spesiell interesse for menneskene, men gjennom offerkulten kunne de blidgjøres slik at de tok mer hensyn til menneskenes eksistensielle behov.

I likhet med flommytene i Mesopotamia og beretningen om syndefloden i Det gamle testamente, understreker den egyptiske myten om den himmelske ku avhengighetsforholdet mellom mennesker og guder. Vanlige folk forholdt seg til sine guder omtrent som de forholdt seg til sin konge. Kongen derimot, kunne tillate seg et langt mer personlig forhold til gudene, som ofte omtales som kjære familiemedlemmer. «Sønn av Ra» ble en fast del av kongens titulatur fra 5. dynasti (ca. 2435-2306 fvt.) Nære bånd mellom farao og gudene ble også uttrykt i den religiøse ikonografien, hvor kongen kunne fremstille seg selv ammet av en gudinne som barn, eller omfavnet av sin far solguden eller Osiris. Hymnene fra Det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.) viser med all tydelighet at kongen ikke bare fryktet men også elsket sine guder. Det beste eksemplet er kanskje Akhenatens solhymne fra omtrent 1340 fvt.

I teorien var det bare kongen som kunne kommunisere direkte med gudene, og alle offer og bønner måtte fremsies i hans navn. Gjennom en gradvis profesjonalisering av presteskapet ble rollen som bindeledd mellom mennesker og guder i praksis overført til prestene fram mot Det nye riket. Skriftlige kilder allerede fra Det midtre riket (ca. 1980-1760 fvt.) tyder på at de nære, personlige båndene mellom kongen og gudene fulgte med dette ansvaret. I Ramessidetiden (ca. 1295-1069 fvt.) slår dette ut i en tydelig personlig fromhet, særlig i form av hymner til solguden. Det er delte meninger om hvor vidt disse tekstene er uttrykk for et elitefenomen eller om de er representative for større deler av befolkningen. En mer folkelig type fromhet eller pietet er bedre dokumentert fra sendynastisk tid (ca. 722-332 fvt.).

A-Ha He–Nef Nei–Se Sh–W
Amon Heka Neith Shu
Anubis Horus Neftys Sia
Apis Horus' fire sønner Nekhbet Sobek
Apofis Hu Nun Sokar
Aten Imentet Nut Tatenen
Atum Imhotep Ogodaden Tawret
Bastet Imseti Opet Tefnut
Benu Isis Osiris Thot
Bes Kheperi Ptah Wadjet
Duamutef Khonsu Ra Wepwawet
Enneaden Maat Sekhmet
Geb Min Satis
Hapi Montu Serket
Harpokrates Mut Seshat
Hathor Nefertem Seth
  • Assmann, Jan (2001). The search for god in ancient Egypt. Ithaca & London: Cornell University Press.
  • Baines, J. (1983). "Greatest god or category of gods?" I Göttinger Miszellen 67, 13-28.
  • Brand, P. J. 2007: "Veils, votives, and marginalia: The use of sacred space at Karnak and Luxor". I P. F. Dorman & B. M. Bryan (red.), Sacred space and sacred function in ancient Thebes, 51-83. The Oriental Institute of the University of Chicago.
  • Darnell, J. C. (2004). The enigmatic netherworld books of the Solar-Osirian unity: cryptographic compositions in the tombs of Tutankhamun, Ramesses VI and Ramesses IX. Fribourg: Academic Press.
  • DuQuesne, T. (2006). "The Osiris-Re conjunction with particular reference to the Book of the Dead". I B. Backes, I. Munro & S. Stöhr (Eds.), Totenbuch-Forschungen: Gesammelte Beiträge des 2. Internationalen Totenbuch-Symposiums Bonn, 25. bis 29. September 2005, 23-33. Wiesbaden: Harrassowitz Verlag.
  • Hornung, E. (1982). The one and the many. Conceptions of god in ancient Egypt. Ithaca and New York: Cornell University Press.
  • Naguib, S.-A. (2000). "Lieblein, Kristensen and Schencke and the quest for Egyptian monotheism". I S. Hjelde (Ed.), Man, meaning and mystery: 100 years of history of religions in Norway: the heritage of W. Brede Kristensen, 101-114. Leiden: Brill.
  • Niwinski, A. (1989). "The solar-Osirian unity as principle of the theology of the state of Amun in Thebes in the 21st dynasty". I Jaarbericht van het Vooraziatisch-egyptisch Genootschap Ex Oriente Lux 30, 89-106.
  • Roth, A. M. 2011: "Objects, animals, humans, and hybrids: The evolution of early Egyptian representations of the divine". I D. C. Patch (red.), Dawn of egyptian art, 194-201. New York: Metropolitan Museum of Art.
  • Wilkinson, Richard H. (2003). The complete gods and goddesses of ancient Egypt. London: Thames and Hudson.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. juni 2012 skrev Pål Steiner

Ordet pietisme er litt misvisende da det er tett knyttet til kristne bevegelser. Selv bruker jeg den norske oversettelsen personlig fromhet - som også er det man bruker på tysk. Jeg er også usikker på om det er riktig å si at man ikke hadde personlig fromhet i andre kulturer i Midtøsten. Hvordan man ordlegger seg i hymner til Inanna og andre guder taler vel mot dette?

11. juni 2012 skrev Anders Bettum

Helt enig, var allerede i ferd med å endre det til "pietet", men fromhet er bedre.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.