Dødsdriket er er en vanlig betegnelse for stedet der de døde bor. Forestillingen om at de døde fortsetter et slags liv et annet sted, i et dødsrike, finnes i mange kulturer. Det har vært en utbredt oppfatning at dette riket måtte ligge under jordoverflaten (man tenkte seg jorden som en flat skive, med himmelen over og underverdenen eller dødsriket under), men det finnes også andre tenkte plasseringer. 

I de gamle mytene blir dødsriket styrt av en eller flere guder og gudinner (Hades, Ereshkigal). De døde har oftest en trist tilværelse, i mørke og omgitt av jord og støv. I mange kulturer måtte den døde ha hjelp av guder for å finne frem til inngangen til dødsriket, eller ha hjelp til å komme over en smal bro eller farlig elv (fergemannen Kharon i gresk mytologi).

Dødsriket kan være et felles oppholdssted for alle døde, uavhengig av tidligere handlinger eller sosial status. Slik fremstilles det i de fleste tekstene i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente og i gresk mytologi. Men etter hvert utviklet mange religioner forestillinger om at dødsriket kunne være et sted der de skyldige, onde eller ulydige døde blir pint og straffet, enten i all evighet eller inntil en endelig dom og evig liv. Slike steder kalles oftest helvete eller Gehenna.

I de eldste bibeltekstene brukes flere ulike ord som betegnelse på en underverden eller et dødsrike. Det mest vanlige er sheol, som beskrives som et oppholdssted for alle døde. Her er det ingen sortering av gode og onde mennesker. Dette er et mørkt sted, «helt nederst», der de døde lever en slags skyggetilværelse. Noen tekster tyder likevel på at det var mulig å oppnå kontakt med de døde (1. Samuelsbok 28). Enkelte tekster tyder også på at dødsriket også kunne være knyttet til ild og straff (5. Mosebok 32, 21–22).

Først i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse utviklet jødedommen, kanskje under påvirkning fra persisk (zoroastrisk) og gresk kultur,  en forestilling om dom og oppstandelse. De skyldige og ugudelige må da gjennomgå en tidsbegrenset straff eller renselse i et område kalt Gehenna, før de kan komme til "Den neste verden". Jødedommen har ikke utviklet noen fast lære om hvor eller hvordan disse stedene kan tenkes å være. 

Det finnes noen henvisninger til dødsriket eller helvete i Det nye testamente (Matteus 5,28 og  10,28), men ingen egen lære om det. Viktigere innen tidlig kristen tankegang var troen på at Jesu oppstandelse også varslet de dødes oppstandelse. Derfor var spørsmålet om et tilholdssted for de døde mindre sentral. 

I den apostoliske trosbekjennelsen står det at Jesus «fór ned til dødsriket». Jesu død tolkes forstås som at hans steg ned til dødsriket for å forkynne for åndene i fangenskap. Slik forklarer man den kristne oppfatningen om at de allerede døde fikk samme mulighet til oppstandelse som de levende og de kommende menneskene.

Forholdet mellom dødsriket og helvete er uklart i kristen teologi. Først i middelalderen ble den katolske forestillingen om en mellomtilstand, skjærsilden, utviklet. Noen ganger er dødsriket det midlertidige oppholdssted for alle døde som venter på oppstandelsen. Andre ganger tar beskrivelser av dødsriket farge av forestillinger om helvete eller Gehenna. Forestillingen om helvete er fremdeles viktig innenfor en del vekkelsesbevegesler. 

Med utgangspunkt i Koranen lærte sunni-islamske lærde som levde på 700-tallet at sjel og kropp dør, men at Gud deretter kaller mennesket til live igjen i graven. Dette temaet utdypes i den religiøse litteraturen; den enkeltes skjebne i graven avgjøres etter et forhør av dødsenglene Munkar og Nakir. De onde straffes allerede i graven mens de gode slipper gravstraffen og venter i ro på oppstandelsen.

Enkelte religiøse tenkere innen islam avviste imidlertid tanken om livet i graven, og hevder at de troendes sjeler kalles direkte til Gud og lever i Hans nærvær frem til oppstandelsen. Etter dommedag og oppstandelsen gjenforenes alle sjeler med sine kropper; de utvalgte går inn i paradiset, mens Guds fiender straffes i helvete.  

I Det gamle Egypt oppsto det en forestilling om at solen beveger seg gjennom dødsriket om natten, og gir mulighet for de døde til å leve et liv som ikke er så ulikt det de hadde mens de levde. Dette er årsaken til at mat og redskaper ble lagt i gravene og at overklassens graver ble rikt utsmykket. I tillegg fikk den avdøde ofte med seg en tekstsamling som omhandlet døden, Dødeboken. For å ta del i dette nye livet måtte den døde imidlertid stå til ansvar for sitt liv og sine handlinger foran en dødedomstol, der hjerte ble veiet, og motvekten var en fjær. Osiris hersket i dødsriket.

I mesopotamisk kosmologi lå de dødes oppholdssted under jorden og ble betegnet med ulike navn: arallu, lammu, ganzer eller ersetu. Her hersket ulike guder under ledelse av underverdenens gudinne, Ereskigal. Fra graven måtte de døde legge ut på en farefull og anstrengende reise før underverdenens fergemann førte dem over elven Hubur til det siste oppholdssted. Herfra kunne ikke noe menneske vende tilbake. (Men det var annerledes for guder. Flere av dem, som Inanna og Dumuzi, besøkte underverdenen og kom opp igjen.) Dødsriket hadde preg av å være en mørk og skitten hule der livet var trist. De døde, som var nakne eller kledd i fuglefjær, tørstet konstant etter vann og hadde bare støv å spise. Derfor var det viktig at de etterlatte brakte matoffer.

I ugarittiske tekster blir det brukt flere betegnelser på underverdenen, blant annet ars, 'jorden'. Dødsriket befant seg dypt under jordoverflaten og ble forbundet med slim, gjørme, støv og skitt. Her hersket underverdenens gud, Mot - 'død' - som hadde en glupende appetitt på alle levende.

I gammel hetittisk religion fører de døde en skyggelignende eksistens i underverdenen. Imidlertid stiger kongene etter en tid opp fra dødsriket til himmelen, der de tar sete blant gudene. Det var viktig at de døde fikk regelmessige matoffer, ellers kunne de komme opp på jorden for å plage de levende. De onde døde lever et liv uten fred og må spise ekskrementer.

I gresk mytologi finner vi forestillingen om et dødsrike, der guden Hades er hersker. Mange myter forteller om hvordan den døde kommer frem til dødsriket og hva som venter der. De døde fikk hjelp av guden Hermes til å finne veien, og fergemannen Kharon satte dem over elven som skiller de levendes og de dødes verden. Den trehodede hunden Kerberos voktet inngangen, og ikke noe menneske fikk slippe ut av dødsriket. (Men også her var det annerledes for guder. Persefone fikk komme opp til jorden om våren.) De døde levde, også her, i et slags skyggeland, uten lys og glede. Men det fantes også greske forestillinger om et lyst og vakkert dødsrike. Fra eposet Odysseen kjenner vi ideen om «den elysiske slette» (Elysion), og Hesiod beskriver «de saliges øyer».

I nordisk mytologi er det sannsynlig at forestillingen om ættegraven har ledet til tanken om et felles dødsrike for alle, Hel'det skjulende', eller Niflhel, 'det mørke Hel'. Veien dit het helvegr og førte på Gjallarbru over elva Gjǫll. Forestillingen om dødsrikets herskerinne, den personifiserte Hel, og troen på at Hel var et straffested, kom senere. Ved siden av Hel finner man troen på en verden av døde, násheimr i nord.

I vikingtiden utviklet man forestillingen om Valhall. Det kan forstås som et produkt av tidens kampideal. Valhall var ikke et underjordisk, men et himmelsk dødsrike, med 540 dører, der einherjene drog ut til kamp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.