Dødsriket, forestillingen om et felles oppholdssted for alle døde. Forestillingen er sannsynligvis oppstått etter at man begynte å begrave døde; gravene til sammen dannet et veldig underjordisk rom, dødsriket. Se også helvete.

I Det gamle testamente brukes flere ulike ord som betegnelse på underverdenen. Det mest vanlige er sheol, som tilsynelatende er oppholdssted for alle døde; det er ingen sortering av gode og onde mennesker. Dette er et mørkt sted, «helt nederst», der de døde fører en trist tilværelse. I sheol finnes også noen gudelignende vesener, refaim.

Det finnes noen henvisninger til dødsriket i Det nye testamente, men ingen egen lære om det. Den kristne hovedsak var troen på at Jesu oppstandelse varslet de dødes oppstandelse, og derfor var spørsmålet om et tilholdssted for de døde mindre viktig. Først i middelalderen ble forestillingen om en mellomtilstand, skjærsilden, utviklet.

Kristi død tolkes som hans nedstigning til dødsriket (descensus ad inferos) for å forkynne for åndene i fangenskap, jfr. leddet «fór ned til dødsriket» i den apostoliske trosbekjennelsen. Slik forklares hvordan de døde av tidligere slekter fikk samme mulighet til oppstandelse som de levende og kommende.

I den kristne tradisjon finnes en viss spenning mellom det historiske, lineære perspektiv om de døde som venter på den kommende oppstandelsens dag, og et mer individuelt perspektiv der den døde umiddelbart blir tatt hjem til Guds herlighet eller må møte sin dom.

Med utgangspunkt i Koranen lærte sunni-islamske lærde (700-tallet) at sjel og kropp dør, men at Gud deretter kaller mennesket til live igjen i graven. Dette temaet utdypes i den religiøse litteraturen; den enkeltes skjebne i graven avgjøres etter et forhør av dødsenglene Munkar og Nakir. De onde straffes alt i graven, de gode slipper gravstraffen og venter i ro på oppstandelsen.

Enkelte religiøse tenkere avviste imidlertid tanken om livet i graven, og hevder at de troendes sjeler kalles direkte til Gud og lever i Hans nærvær frem til oppstandelsen. Etter dommedag og oppstandelsen gjenforenes alle sjeler med sine kropper; de utvalgte går inn i paradiset, Guds fiender straffes i helvete.

Pga. læren om gjenfødsel og karma er ikke dødsriket et evigvarende oppholdssted for de døde verken i hinduismen eller i buddhismen. Dødsriket er dels (i buddhismen) en kortvarig mellomtilstand (bardo) mellom død og gjenfødsel, dels (både i hinduismen og buddhismen) et sted der de døde pines i lang tid. I den folkelige forkynnelsen av buddhismen er beskrivelsen av slike pinesteder et svært viktig element. Ofte tenkes det at den døde dømmes av dødsrikets konge, Yama. I buddhismen fremstilles han gjerne med et speil, der den dødes handlinger ubønnhørlig kommer til syne.

I kinesisk buddhisme har forestillingen om et helvete med tidsbegrenset varighet for den enkelte tatt det konfusianske statsbyråkratiet som mønster, og er tilsvarende systematisk organisert, med embetsmenn som fører protokoller og assisteres av sekretærer og tjenere.

I mesopotamisk kosmologi lå de dødes oppholdssted under jorden og ble betegnet med ulike navn: arallu, lammu, ganzer eller ersetu ('jorden'). Her hersket ulike guder under ledelse av underverdenens gudinne, Ereskigal. Fra graven måtte de døde legge ut på en farefull og anstrengende reise før underverdenens fergemann førte dem over elven Hubur til det siste oppholdssted. Herfra kunne ingen vende tilbake. Dødsriket hadde preg av å være en mørk og skitten hule der livet var trist. De døde, som var nakne eller kledd i fuglefjær, tørstet konstant etter vann og hadde bare støv å spise. Derfor var det viktig at de etterlatte brakte matoffer.

I ugarittiske tekster blir det brukt flere betegnelser på underverdenen, bl.a. ars ('jorden'). Dødsriket befant seg dypt under jordoverflaten og ble forbundet med slim, gjørme, støv og skitt. Her hersket underverdenens gud Mot ('død'), som hadde en glupende appetitt på alle levende.

I gammel hetittisk religion fører de døde en skyggelignende eksistens i underverdenen. Imidlertid stiger kongene etter en tid opp fra dødsriket til himmelen, der de tar sete blant gudene. Det var viktig at de døde fikk regelmessige matoffer, ellers kunne de komme opp på jorden for å plage de levende. De onde døde lever et liv uten fred og må spise ekskrementer.

I det gamle Egypt var man svært opptatt av dødsriket, og dødsrikeforestillingene var kompliserte. Troen på at de døde levde videre i graven på samme måten som i det jordiske liv var viktig. Dette er årsaken til at mat og redskaper ble lagt i gravene og at overklassegravene ble rikt utsmykket. Bare kongene forlot sine graver og levde videre i himmelen. Se også Dødeboken.

I nordisk mytologi er det sannsynlig at forestillingen om ættegraven har ledet til tanken om et felles dødsrike for alle, Hel ('det skjulende') eller Niflhel ('det mørke Hel'). Veien dit het helvegr og førte på Gjallarbru over elva Gjǫll. Forestillingen om dødsrikets herskerinne, den personifiserte Hel, og troen på at Hel var et straffested, kom senere. Ved siden av Hel finner man troen på en verden av døde, násheimr i nord.

I vikingtiden utviklet man forestillingen om Valhall, et produkt av tidens kampideal, ikke et underjordisk, men et himmelsk dødsrike, med 540 dører, der einherjene drog ut til kamp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.