Døsdriket er forestillingen om et felles oppholdssted for alle døde. Forestillingen har sannsynligvis oppstått etter at man begynte å begrave døde, der man så for seg at gravene til sammen dannet et veldig underjordisk rom; et dødsrike. Se også helvete.

I Det gamle testamente brukes flere ulike ord som betegnelse på en underverden. Det mest vanlige er sheol, som beskrives som et oppholdssted for alle døde. Her er det ingen sortering av gode og onde mennesker. Dette er et mørkt sted, «helt nederst», der de døde fører en trist tilværelse. I sheol finnes også noen gudelignende vesener som kalles refaim.

Det finnes noen henvisninger til dødsriket i Det nye testamente, men ingen egen lære om det. Viktigere innen kristen religion var troen på at Jesu oppstandelse også varslet de dødes oppstandelse. Derfor var spørsmålet om et tilholdssted for de døde mindre sentral. Først i middelalderen ble forestillingen om en mellomtilstand, skjærsilden, utviklet.

I den apostoliske trosbekjennelsen står det at Jesus «fór ned til dødsriket». Jesu død tolkes forstås som at hans steg ned til dødsriket, som kalles descensus ad inferos på latin, for å forkynne for åndene i fangenskap. Slik forklares hvordan de allerede døde fikk samme mulighet til oppstandelse som de levende og de kommende menneskene.

I den kristne tradisjon finnes en viss spenning mellom det historiske, lineære perspektiv om de døde som venter på den kommende oppstandelsens dag, og et mer individuelt perspektiv der den døde umiddelbart blir tatt hjem til Guds herlighet eller må møte sin dom.

Med utgangspunkt i Koranen lærte sunni-islamske lærde som levde på 700-tallet at sjel og kropp dør, men at Gud deretter kaller mennesket til live igjen i graven. Dette temaet utdypes i den religiøse litteraturen; den enkeltes skjebne i graven avgjøres etter et forhør av dødsenglene Munkar og Nakir. De onde straffes allerede i graven mens de gode slipper gravstraffen og venter i ro på oppstandelsen.

Enkelte religiøse tenkere innen islam avviste imidlertid tanken om livet i graven, og hevder at de troendes sjeler kalles direkte til Gud og lever i Hans nærvær frem til oppstandelsen. Etter dommedag og oppstandelsen gjenforenes alle sjeler med sine kropper; de utvalgte går inn i paradiset, mens Guds fiender straffes i helvete.

På grunn av læren om gjenfødsel og karma er ikke dødsriket et evigvarende oppholdssted for de døde verken i hinduismen eller i buddhismen. Dødsriket er dels (innen buddhismen) en kortvarig mellomtilstand (bardo) mellom død og gjenfødsel, men forstås også som et sted der de døde pines i lang tid (både innen hinduismen og buddhismen) . I den folkelige forkynnelsen av buddhismen er beskrivelsen av slike pinesteder et svært viktig element. Ofte tenkes det at den døde dømmes av dødsrikets konge, Yama. I buddhismen fremstilles han gjerne med et speil, der den dødes handlinger ubønnhørlig kommer til syne.

I kinesisk buddhisme har forestillingen om et helvete med tidsbegrenset varighet for den preget av mønsteret i det konfusianske statsbyråkratiet. Her er det tilsvarende systematisk organisert, med embetsmenn som fører protokoller og assisteres av sekretærer og tjenere.

I mesopotamisk kosmologi lå de dødes oppholdssted under jorden og ble betegnet med ulike navn: arallu, lammu, ganzer eller ersetu. Her hersket ulike guder under ledelse av underverdenens gudinne, Ereskigal. Fra graven måtte de døde legge ut på en farefull og anstrengende reise før underverdenens fergemann førte dem over elven Hubur til det siste oppholdssted. Herfra kunne ingen vende tilbake. Dødsriket hadde preg av å være en mørk og skitten hule der livet var trist. De døde, som var nakne eller kledd i fuglefjær, tørstet konstant etter vann og hadde bare støv å spise. Derfor var det viktig at de etterlatte brakte matoffer.

I ugarittiske tekster blir det brukt flere betegnelser på underverdenen, blant annet ars, 'jorden'. Dødsriket befant seg dypt under jordoverflaten og ble forbundet med slim, gjørme, støv og skitt. Her hersket underverdenens gud, Mot - 'død' - som hadde en glupende appetitt på alle levende.

I gammel hetittisk religion fører de døde en skyggelignende eksistens i underverdenen. Imidlertid stiger kongene etter en tid opp fra dødsriket til himmelen, der de tar sete blant gudene. Det var viktig at de døde fikk regelmessige matoffer, ellers kunne de komme opp på jorden for å plage de levende. De onde døde lever et liv uten fred og må spise ekskrementer.

I det gamle Egypt var man svært opptatt av dødsriket, og dødsrikeforestillingene var kompliserte. Troen på at de døde levde videre i graven på samme måten som i det jordiske liv var viktig. Dette er årsaken til at mat og redskaper ble lagt i gravene og at overklassegravene ble rikt utsmykket, i tillegg til at den avdøde ofte fikk med seg en tekstsamling som omhandlet døden, Dødeboken. Bare kongene forlot sine graver og levde videre i himmelen.

I nordisk mytologi er det sannsynlig at forestillingen om ættegraven har ledet til tanken om et felles dødsrike for alle, Hel'det skjulende', eller Niflhel, 'det mørke Hel'. Veien dit het helvegr og førte på Gjallarbru over elva Gjǫll. Forestillingen om dødsrikets herskerinne, den personifiserte Hel, og troen på at Hel var et straffested, kom senere. Ved siden av Hel finner man troen på en verden av døde, násheimr i nord.

I vikingtiden utviklet man forestillingen om Valhall. Det kan forstås som et produkt av tidens kampideal. Valhall var ikke et underjordisk, men et himmelsk dødsrike, med 540 dører, der einherjene drog ut til kamp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.