Anat, vestsemittisk krigs- og fruktbarhetsgudinne, best kjent fra Ugarit-tekstene (Ras Shamra i Syria), men hennes navn forekommer også i både mesopotamiske og egyptiske tekster. 

Anat var datter av den vestsemittiske hovedguden El, og opptrer ofte sammen med guden Baal. Hun omtales som hans søster (aht), en betegnelse som i det gamle Midtøsten også ble brukt om elskerinner eller hustruer. Hun er også kjent som betulat Anat (jomfruen Anat), hvilket kan tyde på at hun ble oppfattet som en vakker, ung og gifteklar kvinne, men ordet betula (jomfru/ung kvinne) innebar dengang ikke nødvendigvis at vedkommende var uten seksuell erfaring.

Anats oppførsel var svært forskjellig fra det som ble forventet av datidens kvinner; hun var både krigersk, blodtørstig og modig, og elsket å dra på jakt med pil og bue. Tekstene forteller at hun også hadde vinger og kunne fly.

På vestsemittisk område er det funnet mange bilder som forestiller gudinnen Anat, på alt fra små stempler og rullesegl, til større steler. Hun ble gjerne fremstilt med hevet arm, skjold og spyd eller lanse, og ofte til hest.

Anat har mange trekk felles med den babylonske Ishtar, som også var både fri og krigersk. Anats betydning ser ut til å ha vært størst i 2. årtusen fvt., og det er på denne tiden hennes makt også spredte seg til Egypt. Men hennes navn finnes også i tekster fra 1. årtusen fvt. I de siste århundrene fvt. ble Anat ofte knyttet til den greske gudinnen Athene, som hun også hadde mange egenskaper til felles med. Til tross for sin jaktglede, finnes tekster som viser at hun også ble regnet som ville dyrs beskytter.

I gudelistene fra Ugarit nevnes ´nt (som ble uttalt Anatu) rett etter hovedgudinnen Ashera, men i mytologien er hun langt mer fremtredende enn denne. Her fremstilles Anat som en ung, selvstendig og egenrådig kvinne, som drar på jakt, lærer andre guder å skyte med pil og bue, og deltar i kamp med stor brutalitet.

Det er blitt hevdet at Anat også hadde en rolle som kjærlighetsgudinne i Ugarit, og at Baal opptrer som hennes elsker, men nyere forskning hevder at det ikke finnes klare tegn på at hun var seksuelt aktiv. Det har også vært hevdet at hun skal ha født barn, blant annet i form av en kalv. Denne oppfatningen er basert på teofore navn som a-na-ti-um-mi, (Anat er min mor), men slike navn kan være ment som metaforer.

Noen tekster beskriver henne også som krigeres og kongeliges amme, uten at dette betyr at hun også fødte dem. Hun er også blitt knyttet til hieros gamos (det hellige bryllup), en fruktbarhetsrite, men senere tiårs forskning viser at hellig prostitusjon nok ikke var så viktig i vestsemittisk religion som tidligere antatt, og at det ikke finnes belegg for å hevde at Anat deltok i slike riter.

I Baal-eposet hører vi om hvordan Anat overtaler guden El og gudinnen Ashera til å gi Baal et eget slott, og når Baal dør etter en kamp mot dødsguden Mot, bidrar hennes innsats og kløkt til at Baal kan gjenoppstå fra de døde. Tekstene beskriver også hvordan Anat frydefullt vasser i blod etter å ha beseiret sjøuhyret Yamm. I Aqhat-eposet hører vi om hvordan hun, med alle midler, forsøker å overtale den unge Aqhat til å gi henne sin flotte bue. Når hverken list eller trusler nytter, lar hun ham drepe, men buen blir kastet i havet.

Gudinnen Anat er ikke direkte nevnt ved navn i Den hebraiske bibelen, men hennes navn finnes i stedsnavn som Anatot (flertall av Anat) i Jeremia 1,1 og Beit Anat (Anats hus) i Josva 19,38 og Dommerne 1,33, samt personnavn som ben Anat (Anats sønn) i Dommerne 3,31). Etternavnet ben Anat forekommer også på et israelittisk stempel, datert til 700 eller 600-tallet fvt. Dette kan tyde på at hun, eller i alle fall navnet, også var kjent blant israelittene i 1. årtusen. Det er imidlertid ingen arkeologiske funn som tyder på at hun ble aktivt dyrket av jøder som bodde i Juda eller Nordriket (Israel). Heller ikke den såkalte "Himmeldronningen" (Jeremia 7,18) blir i dag identifisert med gudinnen Anat.

Fra 400-tallet fvt. har vi papyri funnet på Elefantineøya ved Aswan i Øvre Egypt, som viser at det her eksisterte en velorganisert jødisk militærkoloni på denne tiden. Guden som ble tilbedt var JHVH (Jahve), her kalt Yhw (Jahu). Ved hans side finner vi to mulige gudinnenavn, Anat Jahu (´nt yhw), Jahves Anat, og Beit-Els Anat (´nt byt`l). Forskere er fremdeles uenige om hvorvidt dette dreier seg om selve gudinnen Anat, eller om en slags kvinnelig personifisering av, eller egenskap ved guden Jahu (Jahve).

Kjennskap til den vestsemittiske gudinnen Anat spredte seg også til Egypt, sannsynligvis under Hyksos, som regjerte i rundt to hundre år i midten av 2. årtusen fvt., og som de fleste mener kom fra områdene rundt Ugarit. Men også de dengang utbredte handelsforbindelsene kan ha ført til at guder og gudinner ble kjent utenfor sine opprinnelige "hjemland". Hennes popularitet synes å ha vært størst under Ramses 2., på 1200-tallet fvt., da hun ble sett på som solguden Res datter, guden Seths hustru og faraos beskytter.

Anat ble hovedsakelig oppfattet som en krigsgudinne, som kunne bistå den egyptiske hær i dens erobringer. Det synes for eksempel å ha eksistert et Anat-tempel i Beit Shean (syd for Genesaretsjøen) som dengang huset en egyptisk militærpost. Her fremstår hun likevel som en noe mer fredelig egyptisk gudinne, med Atef-krone, og har også fått tittelen "Himmeldronning". Hun er også avbildet på både granittsteler og veggfresker i selve Egypt, også da som en typisk egyptisk gudinne.

  • Originaltekster oversatt fra ugaritisk av: Børsheim Aaraas, R. A.; Sletta, I.; Omtvedt Berntzen, A., i: Braarvig, J. (red.) i: Baal. Gudenes konge i Ugarit, i: Verdens hellige tekster, Bokklubben 2008.
  • Ackerman, Susan: Under Every Green Tree. Popular Religion in Sixth Century Judah. Atlanta. Scholars Press 1992.
  • Day, J.: Yahweh and the Gods and Goddesses of Canaan. Sheffield. Sheffield. Academic Press 2000.
  • Kapelrud, A.S. (1969): The Violent Goddess: Anat in the Rash Shamra Texts. Oslo 1969.
  • Keel, O; Uehlinger, Ch.: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis. Fortress Press 1998.
  • Day, P.L.: Anat, i: van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P.W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden. Brill 1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.