Krishna

Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0
Indisk maleri fra 1800-tallet. Krishna og Radha med drager.
Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0
Krishna har stjålet gopienes tøy og sitter i et tre.
Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0

Krishna er en av hinduismens mest sentrale guder. For mange hinduer som tilber Krishna, er han den høyeste guddom, en gud som overstiger til og med det upersonlige absolutte, nirguna brahman. Han blir også i hinduismen sett på som en av guden Vishnus viktigste «nedstigninger» (avatara) på jorden.

Faktaboks

etymologi:
sanskrit ‘den Mørke’

Han er hovedpersonen i teksten Bhagavadgita, der han forkynner en frelseslære til krigerhelten Arjuna, og i Bhagavatapurana, der hans barndom og ungdom blir fortalt.

Framstilling

Krishna-skikkelsen kan inneholde elementer av en historisk personlighet, men han er i det vesentlige en mytisk figur. Vi finner ham omtalt i det store indiske eposet Mahabharata, inkludert Bhagavadgita, som en ung prins som støtter det rette (dharma) og forkynner verdien av uselviske handlinger.

Senere, spesielt i verket Bhagavatapurana, er det hans barndom og ungdom som står i fokus. Han blir født i byen Mathura i nord i India, og området Vrindavan nord for Mathura er hans hellige landskap. Før han blir født, advares en konge i en spådom at det lille barnet en dag vil bli hans bane. Alle guttebarn blir drept på kongens befaling, men Krishna reddes ut av byen og vokser opp blant gjeterne i skogen i Vrindavan. Mathura og Vrindavan er i dag viktige hinduiske pilegrimssteder. Særlig Vrindavan har vært sentralt de siste århundrene for utviklingen av Krishna-tilbedelsen.

Som lite barn er Krishna full av skøyeraktige innfall, blant annet stjeler han smør fra kvinnene i landsbyen. Disse innfallene viser hans guddommelighet og illustrerer det guddommelige prinsippet lila, guddommelig lek. Guddommelig lek har intet formål, men er som et barns formålsløse lek. Leken gleder barnet, men har intet formål utover det. Krishna bryter ikke dharma, men overstiger dharma, samfunnets regler, fordi han er guddommelig. Han bryter derfor ikke regler, reglene gjelder ikke for han, bare for mennesker, og han illustrerer guddommelig frihet. Han viser også sin guddommelige natur ved å bekjempe ulike demoniske vesener.

Senere blir han en ung mann som fullstendig vinner hjertene til gjeternes hustruer (gopi), og de forlater landsbyen for å danse med Krishna i skogen i månelyse netter, lokket ut av sine hjem av tonene fra Krishnas fløyte. Vrindavan fremstilles som en landlig idyll der naturen ikke har noen negative sider og kjærlighet og seksualitet ingen uønskede konsekvenser. Fløyten er naturens musikk, altså skogens eller jungelens lyder, og kjærlighet er egentlig sjelens lengten etter det guddommelige. Teologene som forfattet disse forestillingene om naturen, hadde bakgrunn i den privilegerte urbane eliten i Bengal og Gujarat (i det sekstende og syttende århundret), og de romantiserte livet på landet som kontrast til det de oppfattet som bylivets farer.

Krishnas forhold til gudinnen Radha skildres ofte i litteraturen (for eksempel Jayadevas Gitagovinda) i erotiske bilder, og oppfattes som uttrykk for tilbederens lengsel etter forening med gud.

Betydning

For alle hinduer er Krishna et bilde på guddommelig kjærlighet og skjønnhet. Hengivenheten (bhakti) til gudebarnet Krishna står helt sentralt i mange hinduers religiøse liv. Hans nære tilknytning til kuer er en viktig forutsetning for hinduenes hengivne forhold til kua. Han har inspirert tallrike diktere (for eksempel Surdas) og kunstnere (spesielt miniatyrmalere fra 1600-tallet av) og feires med store festivaler og skuespill.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg