gud

Hanuman av /Norsk Teknisk Museum. CC BY 4.0

Adams skapelse. Detalj av taket i Det sixtinske kapell, Vatikanet, malt av Michelangelo i 1508–1512. Adam ligger på jorden. Gud nærmer seg, båret og støttet av engler og strekker ut hånden mot Adams finger. Denne «berøringen» utgjør midtpunktet i det store takmaleriet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

KF-arkiv. Gjengitt med tillatelse
Jotnen Hyme hindre Tor i å fange Midgardsormen.
Illustrasjon i et Islandsk manuskript fra det 18. århundre. "SÁM 66" oppbevart av Árni Magnússon Institute på Island.
Tor på fisketur Árni Magnússon Institute , Iceland. Falt i det fri (Public domain)

Gud betegner et overmenneskelig vesen som oppfattes som en person eller tilsvarende en person. Forestillinger om guder finnes i alle religioner og alle kjente kulturer. En religion kan omfatte flere guder (polyteisme) eller bare én gud (monoteisme). Gud eller guder kan spille en dominerende rolle i religionen (kristendommen, islam, hinduismen, romersk religion) eller en underordnet rolle (buddhismen, jainismen). Det kan være vanskelig – og vel egentlig mer eller mindre vilkårlig – å trekke en grense mellom guder og andre overmenneskelige vesener i religionene, som lokale ånder, heroer og forfedre.

Faktaboks

Etymologi
Fra norrønt gode, som betyr ‘tilkalle’, altså ‘den du kaller på’

Teorier om gudsbegrepets opprinnelse

En rekke teorier er blitt fremsatt for å forklare oppkomsten av forestillingen om guder. Særlig intens var debatten mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt viktige var forklaringer, inspirert av utviklingslæren, som betonte psykologiske faktorer. Edward Burnett Tylor lanserte begrepet animisme og forutsatte at gudsbegrep var resultatet av en psykologisk (og samtidig historisk) utvikling med utgangspunkt i sjelsforestillinger og deretter tro på ånder; fra åndetro oppstod polyteismen og til slutt monoteismen. Herbert Spencer tenkte seg at guder opprinnelig var åndene til spesielt tilbedte forfedre. James Georg Frazer mente guder var blitt innført som forklaring på at magiske handlinger ofte forble uten resultat. En mer teologisk orientert teori ble formulert av Rudolf Otto i den innflytelsesrike boken Das Heilige fra 1917, der fornemmelsen av en ubestemmelig makt (det numinøse) ble hevdet å være den mest grunnleggende religiøse erfaringen.

En annen teori ble lansert rundt århundreskiftet av Andrew Lang og Wilhelm Schmidt, som tok utgangspunkt i den såkalte urmonoteismen. Ifølge denne teorien skulle menneskenes opprinnelige religion ha bestått i en enkel tro på et høyeste vesen, utstyrt med menneskelige egenskaper og med den synlige himmelen som sitt tilholdssted. Denne religionsformen skulle ha overlevd helt til moderne tid hos enkelte isolerte folkeslag (ildlendere, pygmeer, agta, urbefolkningen på Filipinene). Teorien ble sterkt kritisert av for eksempel den svenske religionshistorikeren Nathan Söderblom.

Det er i dag enighet om at det neppe lar seg gjøre å finne gudsforestillingenes absolutte opprinnelse. Sikkert er det i alle fall at Çatal Hüyük-kulturen i Lilleasia tilbad en gudinne, knyttet både til død og til fruktbarhet, i det sjette årtusen fvt., mens hulemaleriet av «den dansende trollmann» fra Lascaux i Frankrike, ofte tolket som en guddom, kanskje er dobbelt så gammelt.

Utviklingen av bysamfunn, differensiering av arbeidsoppgaver samt statsdannelser på grunnlag av mindre lokalsamfunn (Egypt, Mesopotamia og så videre) førte til en utvikling av polyteistiske systemer. Forholdet mellom gudene i polyteistiske religioner er ofte et speilbilde av samfunnet (for eksempel et sentralisert byråkrati, som i Kina) og kan være uttrykt i fargerike og kompliserte mytologier (Hellas, India, Polynesia). Slike religioner gjør ikke krav på universell gyldighet, men har oftest tilslutning fra alle medlemmene av de samfunnene det gjelder. Endringer i det tradisjonelle samfunnet kan føre til omfattende forfall i troen på de «gamle» gudene og bane vei for innføringen av nye religioner, som i Hellas, eller ved overgangen til kristendommen i Norden.

Ulike gudsbilder

Vekslingene i gudsbildet kan være nesten uendelige. Guddommen kan være fremstilt som et barn (Jesus, Krishna, Horus), en ungdom (Krishna, Attis), en kriger (Indra, Tor), en konge (Zevs), en asket (Shiva), en mor (Isis), en hustru (Parvati), en trollkvinne (Kali), tvekjønnet (Shiva), døende og gjenoppvekket (Tammuz), dyr (Zevs, Ammon) samt forbundet med naturfenomener som himmelen (Anu), solen (Helios), månen (Soma), stormen (Indra), havet (Poseidon) og underjordiske riker (Hades).

Ofte vil en guddom tillegges et stort antall egenskaper og ha mange og varierte funksjoner. Dette er typisk for høyguder – guder som styrer verdensforløpet og menneskenes liv og som eventuelle andre guder må underordne seg. Isis (hellenismen), Vishnu (hinduismen) og Ahura Mazdah (parsismen) er slike høyguder. En guddom kan være vokter av moral og etikk (Vishnu, Allah) eller være hevet over alle normer (Shiva, Krishna). Når en høygud blir ansett for å være den eneste guden som eksisterer, har vi å gjøre med monoteisme, karakteristisk for islam, jødedom, kristendom og sikhismen, eller de andre gudene kan sees som del av en gud som er verdensaltet, som kan kalles kosmologisk monoteisme (Krishna i Bhagavadgita). De andre gudene kan også sees på som tilsynekomster av den ene guddom, som Brahman i hinduismen.

Ulike guddommer

Nordiske

Greske

Romerske

Indiske

  • Agni, ildens gud
  • Brahma, skapergud
  • Devi, (moder)gudinne
  • Durga (Devi), krigsgudinne
  • Ganesha, visdommens gud
  • Hanuman, lærdommens gud
  • Indra, krigsgud og gudekonge
  • Indrani, Indras hustru
  • Kali (Devi), den mørke gudinnen
  • Kalki, Vishnus 10. avatara
  • Kama, kjærlighetens gud
  • Krishna, Vishnus 8. avatara
  • Kubera, rikdommens gud
  • Lakshmi, Vishnus hustru
  • Mithra, paktens gud
  • Parvati (Devi, Uma, Sati), Shivas hustru og shakti
  • Rama, Vishnus 7. avatara
  • Rudra, gud for storm og ødeleggelse
  • Sarasvati, Brahmas hustru
  • Shiva, overgud, kilden til alle bevegelser i universet
  • Skanda, krigsgud
  • Surya, solgud
  • Ushas, morgenrødens gudinne
  • Varuna, hav og regngud
  • Vayu, vind og luftgud
  • Vishnu, verdensordenens opprettholder

Egyptiske (se også egyptiske guder)

  • Amon, stormgud
  • Amon-Ra, hovedgud og solgud
  • Anubis, sjakalguden, dødsgud
  • Apis, avlekraftens gud
  • Aten, solgud
  • Atum, urgud og allskaper
  • Bastet, katte- og kjærlighetsgudinne
  • Geb, jordgud
  • Harpokrates, fruktbarhetsgud
  • Hathor, kjærlighetsgudinne
  • Horus, himmelgud og lysgud
  • Isis, moder- og beskyttelsesgudinne
  • Khonsu, månegud
  • Mut, urgudinne og allmoder
  • Nefertem, salve-, lys- og dødsgud
  • Neftys, døds- og fødselsgudinne
  • Neith, krigsgudinne
  • Nut, himmelgudinne
  • Osiris, dødsrikets gud
  • Ptah, riksgud og skapergud
  • Ra, sol- og skapergud
  • Sekhmet, løvinne- og krigsgudinne
  • Serapis, underverdens- og fruktbarhetsgud
  • Seth, kaosets gud
  • Shu, luft- og lysgud
  • Sobek, krokodille- og vanngud
  • Sokar, døds- og fruktbarhetsgud
  • Tefnut, fuktighetens gudinne
  • Thot, månegud, kunnskaps- og legegud

Sumeriske og babylonsk-assyriske

  • An (akkadisk Anum, Anu), himmelgud, gudenes konge
  • Assur, Assyrias nasjonalgud
  • Baba, sumerisk modergudinne
  • Damgalnunna (akkadisk Damkina), Enkis hustru
  • Dumuzi (akkadisk Tamuz), vegetasjonsgud
  • Enki (akkadisk Ea), visdoms- og skapergud
  • Enlil (akkadisk Ellil), verdensordenens gud
  • Ereskigal (akkadisk Allatu), underverdenens herskerinne
  • Inanna (akkadisk Isjtar), gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og krig
  • Isjkur (akkadisk Adad, Addu, Adda), storm- og regngud
  • Marduk, magiens gud, Babylons bygud
  • Martu (akkadisk Amurru), storm- og nomadegud
  • Nabu, akkadisk gud for skrivekunsten
  • Nammu, urgudinne og gudemoder
  • Namtar, Ereskigals sendebud, dødbringer
  • Nanna (akkadisk Sin), månegud
  • Nerigal (akkadisk Nergal), underverdens- og pestgud
  • Ningal (akkadisk Nikkal), stjernegudinne
  • Ninlil, barmhjertighetsgudinne
  • Ninurta, fruktbarhets- og vegetasjonsgud
  • Nungal, underverdensgudinne
  • Sarpanitu, Marduks hustru
  • Sjerida (akkadisk Aja), Utus hustru
  • Urash (Ki, akkadisk Antum), Ans hustru
  • Utu (akkadisk Sjamasj), solgud og dommergud

For en sammenstilling av et utvalg romerske og greske guddommer, se leksikonets artikkel om Romerriket.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Armstrong, Karen: Historien om Gud : i jødedom, kristendom og islam, 2. utg., 2002, isbn 82-05-30365-7, Finn boken

Kommentarer (2)

skrev Matthias Sund Askerud

det er ikke alle gudene. det er mange flere guder i hinduismen. skriv dem også

svarte Mari Paus

Hei! Takk for din kommentar. Vi har desverre ikke noen fagansvarlig for denne artikkelen for øyeblikket, men når det er på plass vil artikkelen oppdateres og forbedres. Mvh. Mari Paus

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg