Gud, et overmenneskelig vesen som oppfattes som en person eller analogt med en person. Forestillinger om guder finnes i alle religioner og alle kjente kulturer. En religion kan omfatte flere guder (polyteisme) eller bare én gud (monoteisme). Gud eller guder kan spille en dominerende rolle i religionen (kristendommen, islam, hinduismen, romersk religion) eller en underordnet rolle (buddhismen, jainismen). Det kan være vanskelig – og vel egentlig mer eller mindre vilkårlig – å trekke en grense mellom guder og andre overmenneskelige vesener i religionene, som lokale ånder, heroer og forfedre.

En rekke teorier er blitt fremsatt for å forklare oppkomsten av forestillingen om guder. Særlig intens var debatten mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt viktige var forklaringer, inspirert av utviklingslæren, som betonte psykologiske faktorer. Edward Burnett Tylor lanserte begrepet animisme og forutsatte at gudsbegrep var resultatet av en psykologisk (og samtidig historisk) utvikling med utgangspunkt i sjelsforestillinger og deretter tro på ånder; fra åndetro oppstod polyteismen og til slutt monoteismen. Herbert Spencer tenkte seg at guder opprinnelig var åndene til spesielt tilbedte forfedre. James Georg Frazer mente guder var blitt innført som forklaring på at magiske handlinger ofte forble uten resultat. En mer teologisk orientert teori ble formulert av Rudolf Otto i den innflytelsesrike boken Das Heilige (1917), der fornemmelsen av en ubestemmelig makt (det numinøse) ble hevdet å være den mest grunnleggende religiøse erfaring.

En annen teori ble lansert rundt århundreskiftet av Andrew Lang og Wilhelm Schmidt, som tok utgangspunkt i den såkalte urmonoteisme. Ifølge denne teorien skulle menneskenes opprinneligste religion ha bestått i en enkel tro på et høyeste vesen, utstyrt med menneskelige egenskaper og med den synlige himmelen som sitt tilholdssted. Denne religionsformen skulle ha overlevd helt til moderne tid hos enkelte isolerte folkeslag (ildlendere, pygmeer, agta, urbefolkningen på Filipinene). Teorien ble sterkt kritisert av for eksempel den svenske religionshistorikeren Nathan Söderblom.

Det er i dag enighet om at det neppe lar seg gjøre å finne gudsforestillingenes absolutte opprinnelse. Sikkert er det i alle fall at Çatal Hüyük-kulturen i Lilleasia tilbad en gudinne, knyttet både til død og til fruktbarhet, i det 6. årtusen fvt., mens hulemaleriet av «den dansende trollmann» fra Lascaux i Frankrike, ofte tolket som en guddom, kanskje er dobbelt så gammelt.

Utviklingen av bysamfunn, differensiering av arbeidsoppgaver samt statsdannelser på grunnlag av mindre lokalsamfunn (Egypt, Mesopotamia osv.) førte til utvikling av polyteistiske systemer. Forholdet mellom gudene i polyteistiske religioner er ofte et speilbilde av samfunnet (for eksempel et sentralisert byråkrati, som i Kina) og kan være uttrykt i fargerike og kompliserte mytologier (Hellas, India, Polynesia). Slike religioner gjør ikke krav på universell gyldighet, men har oftest tilslutning fra alle medlemmene av de samfunn det gjelder. Endringer i det tradisjonelle samfunn kan føre til omfattende forfall i troen på de «gamle» gudene og bane vei for innføringen av nye religioner, som i Hellas, eller i Norden ved overgangen til kristendommen.

Vekslingene i gudsbildet kan være nesten uendelige. Guddommen kan være fremstilt som et barn (Jesus, Krishna, Horus), en ungdom (Krishna, Attis), en kriger (Indra, Tor), en konge (Zevs), en asket (Shiva), en mor (Isis), en hustru (Parvati), en trollkvinne (Kali); som tvekjønnet (Shiva), døende og gjenoppvekket (Tammuz), som dyr (Zevs, Ammon); som forbundet med naturfenomener som himmelen (Anu), Solen (Helios), Månen (Soma), stormen (Indra), havet (Poseidon), underjordiske riker (Hades).

Ofte vil en guddom tillegges et stort antall egenskaper og ha mange og varierte funksjoner; dette er typisk for høyguder, guder som styrer verdensforløpet og menneskenes liv og som eventuelle andre guder må underordne seg. Isis (hellenismen), Vishnu (hinduismen) og Ahura Mazdah (parsismen) er slike høyguder. En guddom kan være vokter av moral og etikk (Vishnu, Allah), eller være hevet over alle normer (Shiva, Krishna). Når en høygud blir ansett for å være den eneste guden som eksisterer, har vi å gjøre med monoteisme, karakteristisk for islam, jødedom, kristendom og sikhismen, eller de andre gudene kan sees som del av en gud som er verdensaltet, som kan kalles kosmologisk monoteisme (Krishna i Bhagavadgita), eller de andre gudene kan sees på som tilsynekomster av den ene guddom, som Brahman i hinduismen. 

  • Agni, ildens gud
  • Brahma, skapergud
  • Devi, (moder)gudinne
  • Durga (Devi), krigsgudinne
  • Ganesha, visdommens gud
  • Hanuman, lærdommens gud
  • Indra, krigsgud og gudekonge
  • Indrani, Indras hustru
  • Kali (Devi), den mørke gudinnen
  • Kalki, Vishnus 10. avatara
  • Kama, kjærlighetens gud
  • Krishna, Vishnus 8. avatara
  • Kubera, rikdommens gud
  • Lakshmi, Vishnus hustru
  • Mithra, paktens gud
  • Parvati (Devi, Uma, Sati), Shivas hustru og shakti
  • Rama, Vishnus 7. avatara
  • Rudra, gud for storm og ødeleggelse
  • Sarasvati, Brahmas hustru
  • Shiva, overgud, kilden til alle bevegelser i universet
  • Skanda, krigsgud
  • Surya, solgud
  • Ushas, morgenrødens gudinne
  • Varuna, hav og regngud
  • Vayu, vind og luftgud
  • Vishnu, verdensordenens opprettholder
  • Amon, stormgud
  • Amon-Ra, hovedgud og solgud
  • Anubis, sjakalguden, dødsgud
  • Apis, avlekraftens gud
  • Aten, solgud
  • Atum, urgud og allskaper
  • Bastet, katte- og kjærlighetsgudinne
  • Geb, jordgud
  • Harpokrates, fruktbarhetsgud
  • Hathor, kjærlighetsgudinne
  • Horus, himmelgud og lysgud
  • Isis, moder- og beskyttelsesgudinne
  • Khonsu, månegud
  • Mut, urgudinne og allmoder
  • Nefertem, salve-, lys- og dødsgud
  • Neftys, døds- og fødselsgudinne
  • Neith, krigsgudinne
  • Nut, himmelgudinne
  • Osiris, dødsrikets gud
  • Ptah, riksgud og skapergud
  • Ra, sol- og skapergud
  • Sekhmet, løvinne- og krigsgudinne
  • Serapis, underverdens- og fruktbarhetsgud
  • Seth, kaosets gud
  • Shu, luft- og lysgud
  • Sobek, krokodille- og vanngud
  • Sokar, døds- og fruktbarhetsgud
  • Tefnut, fuktighetens gudinne
  • Thot, månegud, kunnskaps- og legegud
  • An (akkadisk Anum, Anu), himmelgud, gudenes konge
  • Assur, Assyrias nasjonalgud
  • Baba, sumerisk modergudinne
  • Damgalnunna (akkadisk Damkina), Enkis hustru
  • Dumuzi (akkadisk Tamuz), vegetasjonsgud
  • Enki (akkadisk Ea), visdoms- og skapergud
  • Enlil (akkadisk Ellil), verdensordenens gud
  • Ereskigal (akk. Allatu), underverdenens herskerinne
  • Inanna (akkadisk Isjtar), gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og krig
  • Isjkur akkadisk Adad, Addu, Adda), storm- og regngud
  • Marduk, magiens gud, Babylons bygud
  • Martu akkadisk Amurru), storm- og nomadegud
  • Nabu, akkadisk gud for skrivekunsten
  • Nammu, urgudinne og gudemoder
  • Namtar, Ereskigals sendebud, dødbringer
  • Nanna (akkadisk Sin), månegud
  • Nerigal (akkadisk Nergal), underverdens- og pestgud
  • Ningal (akkadisk Nikkal), stjernegudinne
  • Ninlil, barmhjertighetsgudinne
  • Ninurta, fruktbarhets- og vegetasjonsgud
  • Nungal, underverdensgudinne
  • Sarpanitu, Marduks hustru
  • Sjerida (akkadisk Aja), Utus hustru
  • Urash (Ki; akkadisk Antum), Ans hustru
  • Utu (akkadisk Sjamasj), solgud og dommergud

For en sammenstilling av et utvalg romerske og greske guddommer, se leksikonets artikkel Romerriket.

  • Armstrong, Karen: Historien om Gud : i jødedom, kristendom og islam, 2. utg., 2002, isbn 82-05-30365-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. november 2015 skrev Matthias Sund Askerud

det er ikke alle gudene. det er mange flere guder i hinduismen. skriv dem også

4. april svarte Mari Paus

Hei! Takk for din kommentar. Vi har desverre ikke noen fagansvarlig for denne artikkelen for øyeblikket, men når det er på plass vil artikkelen oppdateres og forbedres. Mvh. Mari Paus

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.