En rekke teorier er blitt fremsatt for å forklare oppkomsten av forestillingen om guder. Særlig intens var debatten mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt viktige var forklaringer, inspirert av utviklingslæren, som betonte psykologiske faktorer. Edward Burnett Tylor lanserte begrepet animisme og forutsatte at gudsbegrep var resultatet av en psykologisk (og samtidig historisk) utvikling med utgangspunkt i sjelsforestillinger og deretter tro på ånder; fra åndetro oppstod polyteismen og til slutt monoteismen. Herbert Spencer tenkte seg at guder opprinnelig var åndene til spesielt tilbedte forfedre. James Georg Frazer mente guder var blitt innført som forklaring på at magiske handlinger ofte forble uten resultat. En mer teologisk orientert teori ble formulert av Rudolf Otto i den innflytelsesrike boken Das Heilige fra 1917, der fornemmelsen av en ubestemmelig makt (det numinøse) ble hevdet å være den mest grunnleggende religiøse erfaringen.
En annen teori ble lansert rundt århundreskiftet av Andrew Lang og Wilhelm Schmidt, som tok utgangspunkt i den såkalte urmonoteismen. Ifølge denne teorien skulle menneskenes opprinnelige religion ha bestått i en enkel tro på et høyeste vesen, utstyrt med menneskelige egenskaper og med den synlige himmelen som sitt tilholdssted. Denne religionsformen skulle ha overlevd helt til moderne tid hos enkelte isolerte folkeslag (ildlendere, pygmeer, agta, urbefolkningen på Filipinene). Teorien ble sterkt kritisert av for eksempel den svenske religionshistorikeren Nathan Söderblom.
Det er i dag enighet om at det neppe lar seg gjøre å finne gudsforestillingenes absolutte opprinnelse. Sikkert er det i alle fall at Çatal Hüyük-kulturen i Lilleasia tilbad en gudinne, knyttet både til død og til fruktbarhet, i det sjette årtusen fvt., mens hulemaleriet av «den dansende trollmann» fra Lascaux i Frankrike, ofte tolket som en guddom, kanskje er dobbelt så gammelt.
Utviklingen av bysamfunn, differensiering av arbeidsoppgaver samt statsdannelser på grunnlag av mindre lokalsamfunn (Egypt, Mesopotamia og så videre) førte til en utvikling av polyteistiske systemer. Forholdet mellom gudene i polyteistiske religioner er ofte et speilbilde av samfunnet (for eksempel et sentralisert byråkrati, som i Kina) og kan være uttrykt i fargerike og kompliserte mytologier (Hellas, India, Polynesia). Slike religioner gjør ikke krav på universell gyldighet, men har oftest tilslutning fra alle medlemmene av de samfunnene det gjelder. Endringer i det tradisjonelle samfunnet kan føre til omfattende forfall i troen på de «gamle» gudene og bane vei for innføringen av nye religioner, som i Hellas, eller ved overgangen til kristendommen i Norden.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Matthias Sund Askerud
svarte Mari Paus
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.