hettitter (religion)

Den mørke grønnfargen markerer hettittenes kjerneområde. Den lyse grønnfargen markerer rikets største utstrekning eller snarere hettittenes interessesfære ca. 1300 fvt. Området var ikke på noe tidspunkt en samlet enhet.

Av /Store norske leksikon ※.

Hettitter. Ruinene av Büyükkale, kongeborgen i hettittenes gamle hovedstad Hattusa. Den moderne byen Bogˇazkale i bakgrunnen til høyre.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Hettittene var et folk av indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia (Anatolia) før og rundt år 2000 fvt. De grunnla et rike som i løpet av de neste hundreårene utviklet seg til et av de mektigste rikene i det gamle Midtøsten, den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt, Babylonia og Assyria. Deres hovedstad, Hattusa, lå i øst i det sentrale Lilleasia.

Kilder

Hettittene etterlot seg ingen hellige skrifter. Vår kunnskap om hettittenes religion er derfor basert på kortere tekster, innskrifter, bygninger, statuer og bilder. Tekstene er skrevet på mange ulike språk og med ulike skrifttyper.

En rekke kileskrift-hettittiske (hettittisk skrevet med kileskrift på leirtavler) fra andre årtusen fvt. omhandler religiøse forhold. Fra første årtusen er det bevart kultiske kalendere, beskrivelser av ulike ritualer, bønner, besvergelser og gudelister skrevet på det som gjerne kalles hieroglyf-hetttisk eller hieroglyf-luvisk. (Luvisk er et gammelt indoeuropeisk anatolisk språk.) På grunn av kildenes beskaffenhet er det ikke mulig å få full klarhet i den religionshistoriske utviklingen. Kildene forteller lite om lokale kulter utenfor statskulten i Hattusa eller om den religiøse praksis blant allmennheten. Antallet guder er stort og uoversiktlig. Hettittene selv snakket om sine «tusen guder».

Religionen

Hettitter. Gudepar med esel fra Kanesh (1700-tallet fvt.). Leire, 6 x 5,5 cm.

Av /KF-arkiv ※.

I stor grad synes hettitterriket å ha overtatt religionen fra de lilleasiatiske folkeslagene de underla seg (og i noen grad fra Mesopotamia). Også andre indoeuropeiske innvandrete grupper, som luviere og palaier hadde sine egne guder. Dette førte til et utpreget synkretistisk og tolerant religiøst system. Hvilke guder som opprinnelig er hettittiske, er vanskelig å bedømme.

Religionen og dens presteskap, med kongen i spissen, ble oppfattet som viktig for at samfunnet kunne fungere tilfredsstillende. Ulike «ren» og «uren»-forestillinger spilte en stor rolle. Fester (særlig om våren og høsten) og ofringer av forskjellig slag var viktige. De overleverte bønnene viser et rasjonalistisk/pragmatisk, nærmest juridisk og kontraktbundet forhold mellom gud og menneske, og det er ikke overlevert rene (spontane) lovprisninger. Her skiller hettittene seg fra de andre folkeslagene i den gamle Midtøsten, og deres teologi minner svært om det vi senere finner i romersk religion.

Hettittene trodde på et liv etter døden. Livet i det hinsidige kunne være trøstesløst og var avhengig av hvordan en hadde hatt det mens en levde, men også av sønners og etterkommeres status. En kunne kommunisere med de døde, og disse var avhengig av matforsyninger fra gjenlevende slektninger. Bare kongene steg opp til gudene.

Gudene

Statue fra 1200-tallet fvt. Metropolitan Museum of Art.
Sittende hettittisk gud
Av .
Lisens: CC BY 3.0

I spissen for panteon står stormguden i Hatti og, ved hans side, solgudinnen Arinna. Begge viser sterk påvirkning fra hurrittisk mytologi. Umiddelbart etter disse i rang kommer de opprinnelige hettittiske lokalgudene. Hovedguden blant de palaiske guder er Zaparwa. Blant de liviske gudene finner vi stormguden Datta, måneguden Erma og solguden Tiwaz. De viktigste hurrittiske gudene er gudefaren Kumarbi (opprinnelig en vegetasjonsgud) og søskenparet Shauhga (identifisert med InannaIshtar) og stormguden Teshub. Blant de mange mesopotamiske gudene i det hettittiske panteon finner vi de opprinnelig mesopotamiske gudene An, Enlil og Enki. I tillegg finnes en lang rekke guder som ikke med bestemthet lar seg identifisere.

Mytene

Mytene stammer også fra en rekke andre kulturer. Den hettittiske myten om guden Telepinu er overlevert som en del av et ritual som har til hensikt å formilde gudenes vrede under en nasjonal krise. Den foreligger i flere varianter. Når Telepinu forsvinner, får dette fatale konsekvenser for landet: ildstedene slukner, avlingene på åker og eng uteblir, og fruktbarheten blant folk og fe opphører. Når Telepinu til slutt vender tilbake, gjenopprettes orden og fruktbarhet. Hattisk er også myten om det drakelignende sjømonsteret Illuyanka (opprinnelig fremført som innledning til den hettittiske (hattiske) nyårsfesten).

De hurriske mytene om Kumarbi er overlevert på hettittisk i ulike gjendiktninger, til dels i bruddstykker. Til de best kjente hører myten om kongedømmet i himmelen. Her beskrives de første gudegenerasjoners maktkamp i himmelen. Kampen ender med at stormguden beseirer Kumarbi og blir gudenes herre. Den lengste og best bevarte av de hurrittiske mytene er fortellingen om Ullikummi. Denne utgjør muligens fortsettelsen på kongedømmet i himmelen og beretter om Kumarbis forsøk på å tilrane seg makten fra Stormguden ved hjelp av monsteret Ullikummi. En annen hurrisk myte handler om den barnløse Appu som føder sønnene Ond og God. Hettittene har også kjent myter fra Ugarit og Gilgamesh-tradisjonene fra Mesopotamia.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg