shinto

En gruppe besøkende ber foran en av de mange mindre helligdommene i Ise.

Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Shinto er en betegnelse som brukes om religiøse tradisjoner som har oppstått i Japan. Shinto blir ofte kalt Japans opprinnelig religion, og forstått som en veldig gammel religion som oppstod før buddhisme og annen kinesisk kultur kom til Japan. I praksis er det mer snakk om en idé om japansk identitet enn en religion. Shinto blir ofte beskrevet som den uforanderlige kjernen i japansk kultur.

Faktaboks

Uttale

Sjintå

Etymologi

japansk shintō, fra kinesisk shendao (’gudene’, eller ’gudenes vei’)

Begrepet shinto er ikke så gammelt. Ideen om en urgammel japansk lære ved navn «shinto» oppsto først på 1400-tallet, og på 1800-tallet slo ideen gjennom utenfor en liten krets av prester og intellektuelle. Det finnes ingen enhetlig shinto-lære eller tro, og svært få japanere ser på shinto som sin religiøse identitet.

De eldste helligdommene som nå regnes som shinto-helligdommer går tilbake minst til 600-tallet. De er altså eldre enn begrepet shinto. Helligdommene, som alle har sine egne lokale tradisjoner, kom først, og forsøkene på å beskrive dem som en helhet under merkelappen «shinto», kom mye senere.

Shinto eksisterer i dag i tre former: shinto-helligdommer, shinto-sekter, og som forestillinger om shinto som kultur.

Helligdommer

Helligdommer (jinja, jingū) er steder der en eller flere guder bor, og hvor de kan tilbes av alle som føler et behov for det. Det finnes omtrent 100 000 slike helligdommer i Japan. De fleste har ingen profesjonelle prester og blir vedlikeholdt av nabolag på dugnad. I den andre enden av skalaen er noen hundre store helligdommer drevet av fulltidsprester, mest menn, men også et mindre antall kvinner. Prestenes oppgave er å holde helligdommen vedlike og gudene i hevd, og å formidle bønnene fra de besøkende til gudene. Det er ingen regelmessige gudstjenester og ingen menighet, men alle er velkomne, uansett tro. Ofte bruker nabolag helligdommen de sokner til for årlige festivaler (matsuri) og andre felles arrangementer. De fleste helligdommer anser det som sin viktigste funksjon å knytte lokalsamfunnet sammen til et fellesskap. Derfor er det viktig at både buddhister og kristne, og også mennesker uten interesse for religion, ikke føler seg utestengt. Gudene fungerer her som et symbol for samhold og felles tradisjoner.

Helligdommer har også en rolle i familielivet. Mange japanske familier har en buddhistisk familiegrav, og begravelser og minnetjenester for forfedrene holdes ved buddhistiske templer og buddhistiske husaltere. Shintohelligdommer tilbyr ritualer som markerer andre livsfaser: fødsel, barnas tredje, femte, og sjuende leveår, og ungdommers myndighetsalder. Ved nyttår besøker mange japanere en helligdom for å be om lykke i det kommende året, og for å skaffe seg amuletter som skal sikre gudenes beskyttelse. Helligdommer brukes også av mange for rituell rensing av hustomter og nyinnkjøpte biler. Noen helligdommer spesialiserer seg i bønner for mer spesielle formål slik som suksess til eksamen, helbredelse av bestemte sykdommer, trygghet i trafikken, og for en enkel fødsel for gravide.

Et typisk besøk til en helligdom begynner med at man renser munn og hender, går til bygningen hvor gudene bor, tilkaller deres oppmerksomhet ved å klappe i hendene og bukke, sier en stille bønn og kaster noen mynter i offerboksen. Ved mer høytidelige anledninger henvender man seg til skranken og får en prest til å framsi en formell bønn, ofte ledsaget av offergaver i form av frukt og risvin, musikk og dans.

Cirka 80 000 helligdommer er medlem av paraplyorganisasjonen Jinja Honchō (’Helligdommenes hovedkontor’), som utdanner prester og fremmer helligdommenes sak i det offentlige rom.

Shinto-sekter

Religiøse grupper som identifiserer seg som shinto, ofte kalt shinto-sekter, oppsto på 1800-tallet. Disse gruppene har sine egne menigheter av troende, og en veldefinert lære. Medlemmene møtes for regelmessige «gudstjenester», og bekrefter sin tilhørighet ved å delta aktivt i gruppens aktiviteter. Shinto-sektene fokuserer ofte på én bestemt guddom, som skal ha åpenbart seg til gruppens grunnlegger for å spre frelse blant menneskene. I mange grupper anses grunnleggeren som en utvalgt person, og hans eller hennes liv og møte med guddommen er selve kjernen i gruppens lære.

Helbredelse og støtte under livskriser er ofte viktige grunner for dem som bekjenner seg til en shinto-sekt, men de fleste medlemmene er født i familier som konverterte flere generasjoner tidligere, og sosialiseres inn i sektens liv fra barnsben av. De fleste sektene legger vekt på verdier som respekt for forfedrene, flid og ærlighet, og selvoppofrende arbeid innenfor tradisjonelle kjønnsroller.

Noen shinto-sekter ser for seg at verden står foran en stor krise, hvor guddommen skal rette opp en korrumpert verden. Andre fokuserer på helbredelse og formidling av overnaturlige krefter til sine medlemmer. Selv de største shinto-sektene er forholdsvis små, og medlemmene utgjør kun en eller to prosent av den japanske befolkningen.

Shinto som idé

Shinto er imidlertid større enn kun helligdommene og sektene: det fungerer også som en idé om japansk identitet. Shinto blir ofte beskrevet som den uforanderlige kjernen i japansk kultur, noe som nærmest ligger i blodet eller DNA-et til enhver japaner. Denne ideen har lite grunnlag i japansk religionshistorie. Navnet «shinto» er et relativt nytt begrep. Innholdet i shinto er også svært skiftende. Forskjellige aktører har svært ulike ideer om dette. Helligdommenes paraplyorganisasjon Jinja Honchō fremhever keiserens rolle som Japans yppersteprest og nasjonens enhet som en familie med felles forfedre der alle deltar i de samme ritualene og forenes gjennom disse. Andre ser på shinto som en naturreligion, en særjapansk, animistisk tradisjon som handler om å leve i harmoni med naturen. Et slikt syn kan man for eksempel kjenne igjen i animasjonsfilmene til Hayao Miyazaki. Det omfavnes også av mange prester og besøkende. Felles for disse ideene er at de peker tilbake til en guddommelig, førmoderne tid da menneskene, gudene, og naturen levde side om side i en tilstand av fredelig sameksistens.

Historie

Shintos historie er preget av det grunnleggende faktum at shinto ikke er en religion basert på en tro og en lære. Helligdommene er eldre enn begrepet shinto. Helligdommene som alle har sine egne lokale tradisjoner, kom først, og forsøkene på å beskrive dem som en helhet under merkelappen «shinto», kom mye senere. De eldste helligdommene går tilbake minst til 600-tallet.

Tidlig historie

Gudene spilte en viktig politisk rolle: lokale høvdinger ble ofte ansett for å være deres etterkommere. Gudene kunne velsigne landet med gode avlinger, men også vise sin vrede gjennom uår og epidemier. Det var høvdingenes, og senere keiserens, oppgave å dyrke gudene i folkets navn. De første keiserne på slutten av 600-tallet presenterte seg selv som etterkommere av himmelske guder, særlig solgudinnen Amaterasu, som ifølge fortellinger hadde beseiret de voldelige jordgudene som hadde herjet på de japanske øyene.

Shinto og buddhisme

Buddhisme spilte en ledende rolle i Japan allerede på denne tiden, og buddhisttemplene fikk en ledende rolle i tilbedelse av gudene. Buddhistiske munker fikk ansvar for å blidgjøre gudene ved hjelp av resitering av sutraer og andre buddhistiske ritualer. Gudene var Buddhas representanter på jorda, og inngikk i en buddhistisk praksis. Lenge var shinto derfor ikke betegnelsen på en egen religion; shinto var en integrert del av buddhismen. Det var hoffprester som, i konkurranse med tempelmunker, først lanserte ideen om et ikke-buddhistisk og før-buddhistisk shinto; dette skjedde på 1400-tallet.

Keiserriket

Et stort vendepunkt var 1868, da den siste shogun, lederen for det militære regimet, gikk av og en ny keiserlig regjering ble dannet. Japan ble tvunget til å gjenoppfinne seg selv som en nasjonalstat etter vestlig modell. Det shogunale regimet hadde brukt en kombinasjon av buddhisme og konfutsianisme som nasjonal ideologi; disse tradisjonene mistet nå mye av sin prestisje og beskyttelse.

I motsetning til shogun skulle keiseren regjere som en representant og direkte etterkommer av de japanske gudene. Helligdommer i hele landet ble renset for buddhistiske munker, guder, bygninger og ritualer, og gjenskapt som offentlige, «ikke-religiøse» institusjoner til fremme av nasjonal solidaritet og patriotisme. Spesielt viktig var Yasukuni-helligdommen, grunnlagt i 1869 på en høyde ved siden av det nye keiserpalasset. Her ble Japans falne soldater personlig hedret av keiseren.

Etter 1945

Etter nederlaget i andre verdenskrig i 1945 ble Japan styrt av en amerikanskledet okkupasjon. Amerikanerne mente at «keiserdyrkelse» var det største hinderet i Japans demokratisering. En ny grunnlov innførte et strengt skille mellom stat og religion. Helligdommene fikk nå status som religiøse organisasjoner. Med dette ble de avskåret fra offentlig støtte, på lik linje med buddhistiske templer og kristne kirker. Det var en forventning at helligdommene gradvis ville forsvinne, men det har ikke skjedd. Jinja Honchō, som helligdommenes talerør, har arbeidet aktivt for å forsvare helligdommenes plass i samfunnet, også i det politiske liv. Men ikke alle lengter tilbake til tiden da helligdommer var knyttet til den keiserlige staten. Noen prester satser heller på ideen om shinto som en naturreligion ved å tilby økologiske aktiviteter, konsentrerer seg om å markedsføre spesialiserte ritualer for hverdagslige behov, eller hekter seg på populærkultur ved å alliere seg med mangategnere og popstjerner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg