jainisme

Ifølge jainismen manifisterte tirthankaraene seg en av gangen over svært lang tid. Etter å ha oppnådd allvitenhet og frihet fra all lidenskap og begjær forkynte hver av de 24 sin lære og skal så ha gått inn i nirvana når de døde.

Etter at de oppnådde nirvana, skal sjelen til de 24 «seierherrene» ha blitt skilt fra kroppen, og rekken av gjenfødsler var da avsluttet. Sjelene deres oppholder seg deretter i evighet på toppen av det bebodde universet. Dette stedet kalles i Siddhaloka («de fullkomnes verden»). I jainismen er det ingen kontakt mellom vår verden og Siddhaloka.

Bare den siste av tirthankaraene, Vardhamana, er en kjent historisk person og fikk ærestittelen Mahavira, som betyr «stor helt». Han levde nord i India i det femte århundret fvt. Vardhamana oppnådde nirvana i en alder av 72 år. Den første levde ifølge jainismen for mange millioner år siden.

Ifølge jainismen har ikke universet noen begynnelse i tid, men går gjennom en rekke skapelsesperioder. Hver skapelsesperiode er delt i to, og i hver halvdel kommer 24 tirthankaraer etter hverandre over svært lang tid, over mange millioner år. Den siste av disse i den halvdelen av skapelsesperioden som vi lever i, var Vardhamana.

Den første av tirthankaraene i den halvdelen av skapelsesperioden som vi lever i, het Rishabha. Han er siden middelalderen også kjent som Adinath. Jainene regner Rishabha som den første tirthankara i den delen av skapelsesperioden som vi lever i, og Mahavira som den siste, men i neste halvdel av skapelsesperioden vil det komme 24 nye, og jainene kjenner allerede navnene på dem alle.

I tidligere skapelsesperioder kom det 24 tirthankaraer i hver halvdel, og i de neste skapelsesperiodene vil det likeledes komme 24 nye tirthankaraer i hver halvdel. Dette har ingen første begynnelse eller endelig slutt. Antallet tirthankaraer er derfor i prinsippet uendelig.

Jainismen har aldri blitt utbredt utenfor India. Religionen har ifølge den siste indiske folketellingen (2011) rundt 4 millioner tilhengere. Tidligere hadde jainismen betydelig utbredelse, og en rekke vest- og sørindiske dynastier var tidvis jainistiske. Fra 1000-tallet evt. førte den hinduiske renessansen i Sør-India til tilbakegang for jainismen. Lokale, men ofte voldsomme forfølgelser (shivaitter i sør, islam i nord) styrket denne tendensen i de følgende århundrene.

Selv om jainaene utgjør en tallmessig liten gruppe, gjør de seg sterkt gjeldende i det indiske økonomiske og kulturelle livet. Mange er forretningsmenn og bor i Indias storbyer. For øvrig er jainaene konsentrert i to områder: Gujarat og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. Denne fordelingen tilsvarer inndelingen i to hovedgrupper: shvetambara («hvitkledte») i nord og digambara («nakne») i sør. Skillet mellom gruppene er gammelt, antakelig fra rundt 500 evt., men er ikke av dyptgående art. Skillet kan ha oppstått på grunn av lengre tids geografisk isolasjon.

Vardhamana var en noe eldre samtidig av Buddha og fra samme miljø i den østre delen av Gangessletta. Da han var 30 år, forlot han sitt hjem for å leve som omvandrende asket, i likhet med Buddha, men i motsetning til Buddha understreket han hele sitt liv betydningen av faste og streng askese, noe som har satt sitt preg på jainismen helt til våre dager. Han virket som religiøs lærer i 42 år og døde på 400-tallet fvt. Det var ettertiden som gav ham titlene jina, mahavira («stor helt») og tirthankara (grunnlegger av de fire gruppene som jainsamfunnet består av).

Parshva var den 23. tirthankara. Det finnes ikke noe bevis for at han var en historisk figur. Det spekuleres riktignok i om Parshva kanskje kan ha vært en historisk figur, men fortellingene om ham bærer preg av mytologiske hendelser. Ikonografisk fremstilles han alltid med en kobraslange med mange hoder over seg som ifølge fortellingen om ham beskyttet ham. Når det gjelder de 22 forgjengere som sammen med Parshva og Vardhamana av jainaene regnes som vår tidsalders 24 allvitende lærere, er ikke jainene i tvil om at de var virkelige personer som levde på jorda.

Jainismens lære skjelnes skarpt mellom sjel og materie. Materien består av ørsmå partikler (atomer). Sjel (jiva) har ikke bare mennesker og dyr, men også insekter, planter, vann, jord, luft og ild. Sjelene er uendelig mange, evige og identiske; de er karakterisert ved bevissthet. Gjennom kontakt med materien blir de imidlertid bundet og erfarer smerte. Denne kontakten har form av handling, karma, som i jainismen tenkes som en form for materie som sies å «flyte inn» i legemet og tilhylle og binde sjelen.

Frelsen nås ved å oppheve denne forbindelsen mellom sjel og materie, og dette skjer ved å eliminere den karma som allerede «kleber seg til» sjelen, og å hindre ny karma i å trenge inn. Denne frelsesprosessen krever en strengt asketisk livsførsel og nøye overholdelse av en rekke bud, spesielt påbudet om ahimsa, det å ikke skade noe levende vesen. Like viktig er den indre disiplinen, nemlig eliminering av alt begjær. Det har helt til våre dager forekommet at et asketisk munkeliv er blitt avsluttet med frivillig faste til døden, som sees som en riktig måte for en asket å dø.

Når den er befridd fra materien i form av karma, stiger sjelen opp til det øverste punktet i universet, der den nyter allvitenhet i evighet. Jainismen anerkjenner eksistensen av mange beskytterguddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler.

Munkeordenen som Vardhamana reorganiserte, omfatter i følge shvetamvbara også nonner og blir underholdt av legfolket. Munker og legfolk har i sterkere grad enn i buddhismen vært knyttet sammen ved felles regler for livsførsel, noe som sammen med jainaenes meget konservative holdning i lærespørsmål kan ha bidratt til at jainismen har kunnet overleve til våre dager.

Selv om det ikke kan sies å eksistere en egen jainastil i indisk arkitektur og kunst, har jainismen frembrakt et stort antall til dels betydelige minnesmerker. Et særegent trekk ved jaina-arkitekturen er de såkalte tempelbyene – store tempelkomplekser på toppen av hellige fjell. I nord kan nevnes templene på fjellet Abu (sørlige Rajasthan) med det berømte Vimala-tempelet i hvit marmor samt Girnar og Satrunjaya-toppene i Gujarat. Dette er gamle religiøse sentre, men få av de eksisterende templene er eldre enn 1400-tallet, og de fleste er atskillig yngre. Ved Sravana Belgola i Karnataka (Sør-India) finnes en lignende gruppe templer fra 1100-tallet på Chandragirifjellet, og på det nærliggende Indrabhettafjellet står en kolossal monolittisk statue av Bahubali (Gommata), som ikke er en av «vadestedberederne», men var sønn av den første vadestedsbereder Rishabha, hugd ut av selve fjellet (gneis) i 983 evt. Statuen rager 56 fot i været og kan sees i mange mils omkrets. En rekke andre monolittiske figurer finnes rundt om i Karnataka (Karkala, Yenur og så videre).

Generelt er jainatemplene preget av et enkelt ytre, uten det mylder av figurer av guder og fabeldyr som man ofte finner i hindutemplene. Innvendig domineres særlig digambaratempler av store statuer av «vadestedberederne» fremstilt som unge menn, nakne og uten utsmykning, i shvetambara oftest sittende og i digambara i en oppreist, ubevegelig stilling. Slik gir templene et inntrykk av askese, noe som er grunnleggende i jainismens lære.

Når det gjelder malerkunst, kan miniatyrkunsten fremheves. Spesielt fra Vest-India er det bevart mange eksempler på en blomstrende miniatyrskole fra og med 1000-tallet evt.

• jainismen – litteratur
• religion i India