Kalpa sutra av /Wellcome Collection. CC BY 4.0

jainisme

Marmorstatue av Rishabha, den første av vår tidsalders 24 jina'er eller vadestedsberedere (Gujarat, India; ca. 1600).
Los Angeles County Museum of Art.
Lisens: Public domain

Jainisme er en indisk religion. Den bygger på en lære om 24 mennesker, tirthankaraer, som alle skal ha oppnådd allvitenhet og forkynt en lære om frelse fra karma og gjenfødsel. Tirthankaraene kalles også jinaer som betyr «seierherrer». Det de seiret over, var sine begjær. En jain er en som følger læren til disse seierherrene, jinaene, og jainisme er derfor blitt navnet på deres religion. Målet om å overvinne alt begjær gjelder alle som følger jainismen.

Faktaboks

uttale:
jainˈismen

Tirthankaraer betyr i jainismen «skapere av de fire tirthaer». De fire tirthaer er munker, nonner, mannlige lekfolk og kvinnelige lekfolk. Det er disse fire gruppene jainismen består av.

Jainismen er delt i to hovedretninger. I den ene retningen er alle tirthankaraer menn. I den andre retningen er en av tirthankaraene, den nittende, en kvinne som het Malli.

Tirthankaraene

Ifølge jainismen manifisterte tirthankaraene seg en av gangen over svært lang tid. Etter å ha oppnådd allvitenhet og frihet fra all lidenskap og begjær forkynte hver av de 24 sin lære og skal så ha gått inn i nirvana når de døde.

Etter at de oppnådde nirvana, skal sjelen til de 24 «seierherrene» ha blitt skilt fra kroppen, og rekken av gjenfødsler var da avsluttet. Sjelene deres oppholder seg deretter i evighet på toppen av det bebodde universet. Dette stedet kalles i Siddhaloka («de fullkomnes verden»). I jainismen er det ingen kontakt mellom vår verden og Siddhaloka.

Bare den siste av tirthankaraene er en kjent historisk person, Vardhamana som fikk ærestittelen Mahavira som betyr «stor helt». Han levde nord i India i det femte århundre fvt. Vardhamana oppnådde nirvana i en alder av 72 år Den første levde ifølge jainismen for mange millioner år siden.

Skapelsesperioder

Ifølge jainismen har ikke universet noen begynnelse i tid, men går gjennom en rekke skapelsesperioder. Hver skapelsesperiode er delt i to, og i hver halvdel kommer 24 tirthankaraer etter hverandre over svært lang tid, over mange millioner år. Den siste av disse i den halvdelen av en skapelsesperioden som vi lever i, var Vardhamana.

Den første av tirthankaraene i den halvdelen av en skapelsesperioden som vi lever i, het Rishabha. Han er siden middelalderen også kjent som Adinath. Jainene regner Rishabha som den første tirthankara i den delen av skapelsesperioden som vi lever i og Mahavira som den siste, men i neste halvdel av skapelsesperioden vil det komme 24 nye, og jainene kjenner allerede navnene på dem alle.

I tidligere skapelsesperioder kom det 24 tirthankaraer i hver halvdel og i de neste skapelsesperioder vil det likeledes komme 24 nye tirthankaraer i hver halvdel. Dette har ingen første begynnelse eller endelig slutt. Antallet tirthankaraer er derfor i prinsippet uendelig.

Utbredelse

Jainismen har aldri blitt utbredt utenfor India. Religionen har ifølge den siste indiske folketellingen (2011) rundt 4 millioner tilhengere. Tidligere hadde jainismen betydelig utbredelse, og en rekke vest- og sørindiske dynastier var tidvis jainistiske. Fra 1000-tallet evt. førte den hinduiske renessansen i Sør-India til tilbakegang for jainismen. Lokale, men ofte voldsomme forfølgelser (shivaitter i sør, islam i nord) styrket denne tendensen i de følgende århundrer.

Selv om jainaene utgjør en tallmessig liten gruppe, gjør de seg sterkt gjeldende i det indiske økonomiske og kulturelle liv. Mange er forretningsmenn og bor i Indias storbyer. For øvrig er jainaene konsentrert i to områder: Gujarat og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. Denne fordelingen tilsvarer inndelingen i to hovedgrupper: shvetambara («hvitkledte») i nord, digambara («nakne») i sør. Skillet mellom gruppene er gammelt, antakelig fra rundt 500 evt., men er ikke av dyptgående art. Skillet kan ha oppstått på grunn av lengre tids geografisk isolasjon.

Historisk kunnskap om Vardhamana

Vardhamana var en noe eldre samtidig av Buddha, og fra samme miljø i den østre delen av Gangessletta. Da han var 30 år, forlot han sitt hjem for å leve som omvandrende asket, i likhet med Buddha; men i motsetning til Buddha understreket han hele sitt liv betydningen av faste og streng askese, noe som har satt sitt preg på jainismen helt til våre dager. Han virket som religiøs lærer i 42 år, og døde på 400-tallet fvt. Det var ettertiden som gav ham titlene jina, mahavira («stor helt») og tirthankara (grunnlegger av de fire gruppene som jainsamfunnet består av).

Historisk kunnskap om de andre tirthankaraene

Parshva var den 23. tirthankara. Det finnes ikke noe bevis for at han var en historisk figur. Det spekuleres riktignok på om Parshva kanskje kan ha vært en historisk figur, men fortellingene om ham bærer preg av mytologiske hendelser. Ikonografisk fremstilles han alltid med en kobraslange med mange hoder over seg som ifølge fortellingen om ham beskyttet ham. Når det gjelder de 22 forgjengere som sammen med Parshva og Vardhamana av jainaene regnes som vår tidsalders 24 allvitende lærere, er ikke jainene i tvil om at de var virkelige personer som levde på jorda.

Lære

Jainismens lære skjelnes skarpt mellom sjel og materie. Materien består av ørsmå partikler (atomer). Sjel (jiva) har ikke bare mennesker og dyr, men også insekter, planter, vann, jord, luft og ild. Sjelene er uendelig mange, evige og identiske; de er karakterisert ved bevissthet. Gjennom kontakt med materien blir de imidlertid bundet, og erfarer smerte. Denne kontakten har form av handling, karma, som i jainismen tenkes som en form for materie som sies å «flyte inn» i legemet og tilhylle og binde sjelen.

Frelsen nås ved å oppheve denne forbindelsen mellom sjel og materie, og dette skjer ved å eliminere den karma som allerede «kleber seg til» sjelen, og å hindre ny karma i å trenge inn. Denne frelsesprosessen krever en strengt asketisk livsførsel og nøye overholdelse av en rekke bud, spesielt påbudet om ahimsa, det å ikke skade noe levende vesen. Like viktig er den indre disiplin, nemlig eliminering av alt begjær. Det har helt til våre dager forekommet at et asketisk munkeliv er blitt avsluttet med frivillig faste til døden, som sees som en riktig måte for en asket å dø.

Når den er befridd fra materien i form av karma, stiger sjelen opp til det øverste punkt i universet, der den nyter allvitenhet i evighet. Jainismen anerkjenner eksistensen av mange beskytterguddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler.

Munkeordenen som Vardhamana reorganiserte, omfatter, i følge shvetamvbara, også nonner, og blir underholdt av legfolket. Munker og legfolk har i sterkere grad enn i buddhismen vært knyttet sammen ved felles regler for livsførsel, noe som sammen med jainaenes meget konservative holdning i lærespørsmål kan ha bidratt til at jainismen har kunnet overleve til våre dager.

Arkitektur og kunst

Dekorert kuppel i tre (16. årh.) som en gang tilhørte Vadi Parshvanatha-tempelet i Patan (Gujarat, India).

The Metropolitan Museum of Art.
Lisens: CC0

Selv om det ikke kan sies å eksistere en egen jainastil i indisk arkitektur og kunst, har jainismen frembrakt et stort antall til dels betydelige minnesmerker. Et særegent trekk ved jaina-arkitekturen er de såkalte tempelbyer, store tempelkomplekser på toppen av hellige fjell. I nord kan nevnes templene på fjellet Abu (sørlige Rajasthan) med det berømte Vimala-tempelet i hvit marmor, samt Girnar og Satrunjaya-toppene i Gujarat Dette er gamle religiøse sentre, men få av de eksisterende templer er eldre enn 1400-tallet, og de fleste er atskillig yngre. Ved Sravana Belgola i Karnataka (Sør-India) finnes en lignende gruppe templer fra 1100-tallet på Chandragirifjellet, og på det nærliggende Indrabhettafjellet står en kolossal monolittisk statue av Bahubali (Gommata), som ikke er en av «vadestedberederne», men var sønn av den første vadestedsbereder Rishabha, hugd ut av selve fjellet (gneis) i 983 evt.; statuen rager 56 fot i været og kan sees i mange mils omkrets. En rekke andre monolittiske figurer finnes rundt om i Karnataka (Karkala, Yenur og så videre).

Generelt er jainatemplene preget av et enkelt ytre, uten det mylder av figurer av guder og fabeldyr som man ofte finner i hindutemplene; innvendig domineres særlig digambaratempler av store statuer av «vadestedberederne» fremstilt som unge menn, nakne og uten utsmykning, i shvetambara oftest sittende og i digambara i en oppreist, ubevegelig stilling. Slik gir templene et inntrykk av askese, noe som er grunnleggende i jainismens lære.

Når det gjelder malerkunst, kan miniatyrkunsten fremheves. Spesielt fra Vest-India er det bevart mange eksempler på en blomstrende miniatyrskole fra og med 1000-tallet evt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Arvid Ystad

Hei,Er det kjent om Jain i India har noen hemmelig innvielsesseremoni?Mvh Arvid Ystad

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg