Atargatis

Fra nabaetisk tempel. 1. århundre fvt. Amman Archaeological Museum.
Statuett av Atargatis av /Wikimedia Commons. CC BY-SA.4.0
Mynt med bilde av keiser Philip 2 (247–249) og Atargatis. av / http://www.cngcoins.com. CC BY 3.0

Atargatis, semittisk gudinne i hellenistisk og romersk tid. Hennes kult spredte seg også vestover, og romerne omtalte henne som Dea Syria, 'den syriske gudinne'. Den greske satiriske forfatteren Lukian har beskrevet hennes kult i skriftet De Syria Dea. Hun nevnes også i 2. Makkabeerbok.

Faktaboks

Uttale
atˈargatis

Atargatis har stor religionshistorisk betydning, idet hun samler opp i seg trekk fra alle de tre kanaaneiske gudinnene Anat, Ashera og Astarte, men også fra andre gudinner som Kybele, Artemis og Hera.

Atargatis hadde sitt hovedsete i det nordlige Syria. Hennes viktigste tempel lå i byen Hierapolis, der hennes kult var knyttet til regnguden Hadad (som også forbindes med den greske guden Zevs). Hennes tempel ble ansett som et fristed der folk på flukt eller i fare fikk beskyttelse.

Kunnskap om Atargatis stammer fra innskrifter, mynter og små figurer av terrakotta. Bildene gjenspeiler hennes mange betydninger og roller. Hun fremstilles både som morgudinne, sammen med ville dyr som løver, eller sammen med fugler eller fisker som skulle symbolisere hennes livgivende kraft.

Atargatis' kult spredte seg over store deler av Midtøsten i hellenistisk tid, blant annet til Nabatea, Ashkelon, Damaskus, Dura-Europos og Palmyra. I de hellenistiske samfunnene, med mange religioner, guder og gudinner, ble gudenavnene ofte forvekslet, byttet ut eller ansett for å betegne samme guddom. Når gudenavnene Zevs og Hera opptrer i forbindelse med disse stedene, er det derfor ikke nødvendigvis de greske gudene, men de semittiske Hadad og Atargatis som er ment.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg