Atargatis, semittisk gudinne i hellenistisk og romersk tid. Hennes kult spredte seg også vestover, og romerne omtalte henne som Dea Syria, 'den syriske gudinne'. Den greske satiriske forfatteren Lukian har beskrevet hennes kult i skriftet De Syria Dea. Hun nevnes også i 2. Makkabeerbok.

Atargatis har stor religionshistorisk betydning, idet hun samler opp i seg trekk fra alle de tre kanaaneiske hovedgudinner AnatAshera og Astarte, men også fra andre gudinner som Kybele og Artemis eller Hera

Atargatis hadde sitt hovedsete i det nordlige Syria. Hennes viktigste tempel lå i byen Hierapolis, der hennes kult var knyttet til regnguden Hadad (som også forbindes med den greske guden Zevs). Hennes tempel ble ansett som et fristed der folk på flukt eller i fare fikk beskyttelse.

Kunnskap om Atargatis stammer fra innskrifter, mynter og små figurer av terrakotta. Bildene gjenspeiler hennes mange betydninger og roller. Hun fremstilles både som morgudinne, sammen med ville dyr som løver, eller sammen med fugler eller fisker som skulle symbolisere hennes livgivende kraft.

Atargatis' kult spredte seg over store deler av Midtøsten i hellenistisk tid, blant annet til Ashkelon, Damaskus, Dura-Europos og Palmyra. I de hellenistiske samfunnene, med mange religioner, guder og gudinner, ble gudenavnene ofte forvekslet, byttet ut eller ansett for å betegne samme guddom. Når gudenavnene Zevs og Hera opptrer i forbindelse med disse stedene, er det derfor ikke nødvendigvis de greske gudene, men de semittiske Hadad og Atargatis som er ment.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.