romersk religion

Den romerske religionen var polyteistisk, men hadde som den greske religionen en dominerende «himmelfar» Jupiter (gresk Zevs). Rundt Jupiter fantes en krets av guddommer med spesielle egenskaper. Men mer enn for grekerne var gudene for romerne fra først av «makter» med spesifikke funksjoner og virkefelt. All virksomhet av betydning måtte ta disse maktene med i vurderingen og sikre seg deres velvilje. Religionsutøvelsen tok alltid sikte på å oppnå fredspakt med gudene, pax deum. I alvorlige tilfeller viste gudenes misnøye seg som jærtegn (prodigier); disse gjaldt det å sone for å gjenopprette pax.

Den romerske religionen hadde ingen egen mytologi, men var påvirket av etruskerne og grekerne. Den etruskiske innflytelsen skrev seg tilbake til kongetiden og er vanskelig å skille fra den greske, som tidlig gjorde seg gjeldende direkte fra de greske samfunn i Sør-Italia. Fra de greske og etruskiske områdene kom de første avbildningene av gudene og ideen om at gudene skulle ha egne boliger, det vil si templer. Det største og viktigste romerske tempelet var det på Kapitolhøyden i Roma, som var viet Den kapitolinske trias, eller treenighet. Denne treenigheten bestod av Jupiter, hans hustru og dronning, gudinnen Juno (kvinnenes viktigste guddom) og Minerva (håndverkets guddom) og var opprinnelig en etruskisk arv.

Romernes liv kretset i høy grad rundt deres kalender, som var inndelt i dager da man kunne drive forretninger og arbeider, fasti, og dager da man ikke kunne det, nefasti. De dager som var nefasti,var forbeholdt fester til gudene, og hvis man ikke respekterte forbudet mot virksomhet på disse dagene, kunne man vekke gudenes vrede.

Det religiøse livet kretset rundt de forskjellige festivalene som ble holdt til ære for gudene og forfedrene, og den romerske kalenderen var organisert rundt merkedagene. De viktigste festivalene var Saturnalia, Parentalia, Cerialia og Vinalia.

• Saturnalia ble feiret den 17. desember og ble holdt til ære for jordbruksguden Saturnus. Det var den store midtvinterfesten og en forgjenger til den kristne julefeiringen, men den foregikk på helt andre måter. Et sentralt trekk var rollebyttet mellom herrer og slaver for en dag.
• Parentalia var en nidagersfest til ære for forfedrene og begynte den 13. februar. Den romerske forfedrekulten var sterk og et sentralt trekk ved romersk religion. Parilia var en vårfest som fant sted den 21. april, og innebar en rituell renselse av gjeterne og saueflokkene deres.
• Cerialia var en sjudagers fest i andre halvdel av april til ære for korn- og fruktbarhetsgudinnen Ceres.
• På samme tid, den 23. april, ble Vinalia feiret til ære for Jupiter og Venus. Ved denne anledning ble fjorårets vin feiret og prøvesmakt, og det ble utført ritualer i bønn om godt vær frem til neste innhøstning av vindruer. Senere på året, den 19. august, ble innhøstningen og druepressingen feiret i en festival ved navn Vinalia rustica. Under festivalene æret man gudene med offer av mat og drikke (libasjoner) og ofte sirkusleker (ludi).

En annen viktig romersk festival var Lupercalia, som ble feiret 15. februar, til minne om ulvinnen som ammet Romulus og Remus, grunnleggeren av Roma og hans tvillingbror. Ritualene fant sted i grotten Lupercal på Palatinhøyden, der ulvinnen og tvillingene holdt til, ifølge den romerske sagntradisjonen. Festivalen hadde dype røtter i romernes jordbruktradisjoner og behovet for beskyttelse av sauer og geiter fra ulver og andre ville dyr i området.

I arkaisk tid (omkring 800–500 fvt.) kretset romersk religion rundt lokale guddommer som var knyttet til naturen. Eksempel på slike er:

• Saturn (jordbruksgud)
• Faunus og Silvanus (skogsguder)
• Liber (vingud)
• Neptun (vann- og havsgud)
• Diana (gudinne for dyr og skog)

Bondens virke og livsvilkår preget den eldste gudeverden, og ærefrykten for lares (guder for markene), penates (for forrådskammeret) og arnens gudinne Vesta stod sentralt. Guden Terminus holdt vakt ved grensestenene mellom eiendommene, og husdørene ble beskyttet av guden Janus (ianua, 'dør'). Krigsguden Mars, som var den viktigste guden etter Jupiter i den romerske gudeverdenen, var opprinnelige en gud for det ukjente og ville landområdet utenfor bosetningen.

I republikansk tid (509–27 fvt.) kom romerne for første gang i kontakt med de greske koloniene i Sør-Italia, og snart ble også kontakten med de greske områdene i Hellas og Lilleasia etablert. På denne tiden ble den romerske religionen sterkt influert av den greske. Siden romerne ikke hadde et tydelig definert panteon, en samlet gudeverden, slik grekerne hadde, ble de romerske gudene assimilerte med de greske.

De viktigste romerske gudene var triaden Jupiter, Juno og Minerva, som motsvarer de greske gudene Zevs, Hera og Athene. Mars ble betraktet som romernes stamfar og hadde i utgangspunktet få paralleller til den greske Ares, men begge var krigsguder og sammenlignes derfor ofte med hverandre.

Viktige guder med gresk opprinnelse var Merkur, Venus og Vulcanus. I forbindelse med pestepidemiene i årene 433 og 231 fvt. ble kultene for de greske legegudene Apollon (latin Apollo) og Asklepios (latin Aesculapius) importert til Roma. Kulten for det halvt guddommelige tvillingparet, dioskurene Castor og Pollux, ble innført etter seieren ved Regillussjøen i 496 fvt. fordi de ifølge sagntradisjonen åpenbarte seg under slaget.

Til tross for at de romerske gudene til stor del ble assimilert med de greske, beholdt de i mer eller mindre grad trekk og attributter som var typisk romerske.

Romerrikets vekst brakte med seg kontakt med fremmende kulter og religioner. Gudinnen Kybele ble importert fra Frygia i Lilleasia i sammenheng med Hannibals invasjon av Italia og fikk en viktig kult i Roma under navnet Magna Mater. Kulten for vinguden Bacchus kom også østfra, men festivalen til ære for denne guden, bacchanalia, ble forbudt av det romerske senatet i år 186 fvt. på grunn av dens ekstatiske og orgiastiske form, som ble ansett som truende for de romerske sedene. Bacchus-kulten smeltet deretter sammen med den romerske vinguden Liber og tapte sin karakter av mysteriereligion. Bacchus/Liber forstås ofte som en romersk versjon av den greske vinguden Dionysos.

Det fantes ikke en prestestand i moderne forstand i romersk religion. Ansvaret for kultene var for det meste tillagt et tidsbegrenset presteverv, som var forbeholdt medlemmer av det ledende samfunnslaget, og utgjorde et trinn på embetsstigen. Det viktigste var pontifex-embetet, som bestod av et helt kollegium på seksten prester som hadde ansvar for kultene. De ble ledet av en øversteprest, pontifex maximus, et mektig overhode med nær kontakt til statens ledere. Prestene skulle passe på at løftene (vota) til gudene ble holdt, slik at fred og forsoning med gudene ble opprettholdt. De mest fremstående prestene ble kalt for flamines, og siden den viktigste guden var Jupiter, hadde det kollegiemedlemmet med ansvar for Jupiter-kulten tittelen Flamen Dialis. Denne rollen medførte mengder av spesielle regler og ritualer. Krigsguden Mars' presteskap ble kalt salier.

Augurkollegiet bestod av prester som hadde som oppgave å spå gudenes vilje og forutse fremtiden. De søkte etter varsel eller omen i naturfenomener, særlig i fuglenes flukt og den måten de spiste på. Augurenes fremste symbol var en lang, krum stav, augurstaven. Blant augurene var en haruspex, som var spesialist på en typisk etruskisk tradisjon, som gikk ut på å spå i offerdyrenes innvoller, spesielt leveren.

Et viktig kollegium forbeholdt kvinner bestod av vestalinnene, som voktet gudinnen Vestas evige ild. Ilden måtte voktes for at den ikke skulle slukne, for ifølge sagntradisjonen ville Roma bestå så lenge den brant. Vestatempelet lå på Forum Romanum og var Romas arne helt fra byen ble grunnlagt til kulten ble forbudt på 300-tallet evt. En vestalinne var en ung jomfru som måtte bevare sin jungfrudom livet ut, hvis ikke ble hun ifølge tradisjonen levende begravet.

Offer var en veldig viktig del av romersk religion. Romerne mente at det var det nødvendig å ha et godt forhold til de forskjellige gudene for å oppnå fremgang. De anså forholdet til gudene som et do ut des-konsept («jeg gir slik at du også må gi»). Når man ga et votum, avla man et bestemt æresløfte, for eksempel at man skulle bygge et tempel, et alter eller gi et stort offer, i utbytte mot fremgang, ære eller velstand. Fromhet mot gudene, pietas, var en av de viktigste romerske dydene og kom tydeligst til uttrykk i form av offer eller dedikasjoner til gudene. Gudene krevde forskjellige offergaver, og jo mer verdifulle, jo bedre. De fremste ofrene var større dyr som okse, sau eller gris. På de store helligdagene utførte staten masseoffer til gudenes ære. Innvoller og fett ble brent på alterene mens kjøttet ble spist av offermenigheten i rituelle måltider.

Et av de viktigste romerske ritualene var triumfen, som var et ritual til ære for Jupiter. En feltherre som hadde seiret i et krig, toget gjennom byen langs Via Triumphalis og Via Sacra og viste frem krigsbyttet. Triumfatoren, som paraderte stående i en vogn trukket av hester, bar en laurbærkrans og var bemalt med rød farge i ansiktet. Bak ham stod en slave og hvisket gjentatte ganger: «Husk at du er dødlig!» Prosesjonen ble avsluttet foran tempelet til Jupiter Capitolinus på Kapitolhøyden, der triumfatoren ofret til Jupiter Optimus Maximus. Triumfseremonien forente offisiell kult og nasjonal maktdemonstrasjon.

I det private ofret husets herre, pater familias, daglig til gudene som var viktige for hjemmet, som lares, penates, og den beskyttende ånden til husets herre, genius. Familieoverhodet hadde ansvaret for å ære gudene med strenge bønneformularer og seremonier. Kultene for husgudene og forfedrene kan sammenlignes med primitiv renseselses-, beskyttelses- og fruktbarhetsmagi. Ofrene kunne bestå av mat, vin, kaker, blomster eller røkelse og foregikk ved altre i hjemmene.

Forfedrekulten var relatert til begravelsesritualene og troen på at de døde eksisterte som en slags upersonlig samling av ånder, dis manes, som var velvillige og kun trengte mindre ofre på gravplassene.

Under Augustus (27 fvt.–14 evt.) ble det gjort forsøk på å reformere et forfallent religionsvesen. Glemte seremonier ble kunstig fornyet, og templer ble rehabilitert eller nybygd som prangende praktbygg. Kultfellesskap og prosesjoner ble gjenopptatt, og keiseren påberopte seg retten til å lede som Jupiters utvalgte. Nyreligiøsiteten kom blant annet storstilt til uttrykk ved regimets feiring av overgangen til et nytt århundre i 17 fvt., da den gamle tid ble begravet og en ny æra innviet. Viktigst var innføringen av en offisiell form for keiserdyrkelse omkring år 10 fvt., til ære for Augustus' skytsånd (genius) ble innlemmet som et sentralt element i en organisert lokal dyrkning av larer i form av «grendeguder». I de romerske provinsene ble det vanlig å kombinere keiseren og gudinnen Roma i en felles kult. Denne kulten ble ansett som en lojalitetserklæring til Romerriket og dets hersker.

Den kosmopolitiske kulturen i romersk keisertid innebar en økende synkretisering av forskjellige kulter og religioner innenfor rikets grenser. Noen kulter ble svært dominerende, ikke minst Mithras- og Isis-kultene. Den egyptiske modergudinnen Isis hadde blitt dyrket allerede i senrepublikkens Roma, men vokste kraftig i popularitet i keisertiden og ble en av kristendommens fremste konkurrenter. Mithras-kulten, som kom fra de østlige delene av Romerriket, ble spesielt populær blant soldatene fordi den utlovet frelse og udødelighet. Kulten for Sol Invictus – den uovervinnelige solen – ble importert fra Syria på 200-tallet evt. og ble raskt en av de mest populære kultene. Dens popularitet ble forsterket av at keiserne begynte å identifisere seg med Sol i et forsøk å knytte keisermakten sterkere til en mektig guddom.

I det religiøse mangfoldet på 100- og 200-tallet evt. vokste kristendommen. Den offisielle romerske religionen var forholdsvis tolerant overfor fremmede religioner så lenge de ikke kom i konflikt med statens interesser. Kristendommen var imidlertid en monoteistisk religion som ikke passet inn i den polyteistiske romerske gudeverdenen. De kristnes motstand mot persondyrkelsen av keiseren og de tradisjonelle romerske gudene guder ga opphav til organiserte kristenforfølgelser.

Etter Konstantin den stores toleranseedikt i Milano 312 evt. ble kristendommen lovlig i Romerriket, på linje med andre kulter. Keiserne som etterfulgte Konstantin, var kristne, med unntak av Julian Apostatas, og kristendommen ble romersk statsreligion. I 392 evt. hadde utviklingen nådd dithen at alle hedenske templer ble stengt av Theodosius den Store, og kultene for de gamle romerske gudene ble forbudt.

• Romerriket
• romersk mytologi
• gresk mytologi