Store norske leksikon
Gaia, gresk jord- og modergudinne. I gresk mytologi er Gaia urgudinne og stammor til alle guder og alle levende vesener, personifikasjon av Jorden. Gaia svarer til Tellus i romersk mytologi.
Faktaboks
- Uttale
-
gˈaia
- Etymologi
-
gresk ‘jord’
- Også kjent som
-
Gē
I Theogonien av Hesiods fortelles det at Gaia ble til som det første vesenet etter urtilværelsens kaos. Hun fødte himmelen (Uranos), fjellene (Tartaros) og havet (Pontos) og ble med Uranos mor til Okeanos, kyklopene, titanene og hekatonkheirene. Også andre jettevesener, for eksempel erinnyene, gigantene og Tyfon, nevnes som avkom av Gaia.
Gaia fremstod som en mektig guddom. Hun opptrer både uhyggelig, som mørkets og de dødes herskerinne, og vennlig, som den milde mor for alle levende vesener. Bilder av henne forekommer ikke ofte. Den mest kjente fremstillingen er på en alterfrise fra Pergamon.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.