Dionysos. Skulptur fra 4. årh. f.Kr. Guden er her avbildet med himation, en kort kappe.

Lars Mæhlum. begrenset

også kalt Bakkhos (lat. Bacchus), gresk fruktbarhetsgud og vingud. Dionysos var sønn av Zevs og Semele, kongsdatter i Theben, der Dionysos etter sagnet ble født; Semele ville se gudenes konge i all hans prakt, og han kom i lyn og torden. Semele omkom i flammene, men Zevs sluttet Dionysos, som ennå ikke var fullbåret, inn i sin hofte. Da Dionysos så lyset for annen gang, bar Hermes den nyfødte til nymfene, som fostret ham.

Merkelige er sagnene om den motstand Dionysos møtte hos menneskene. Alt Homer forteller om den trakiske konge Lykurgos, som pisket Dionysos og jaget ham på sjøen; til gjengjeld ble Lykurgos blindet av gudene. Enda mer kjent er det sagnet Evripides behandler i sin tragedie Bakkantinnene; kong Penthevs i Theben ville ikke anerkjenne den nye guden, men fengslet ham. Lenkene falt av guden, og kongen selv omkom, revet i stykker av sin egen mor, som ledet bakkantinnene.

Sagnet om Dionysos og de tyrrenske sjørøvere går ut på det samme; her blir gudsfornekterne forvandlet til delfiner.

Tross all motstand fikk Dionysos fast fot i gresk religion; her har utvilsomt Apollons presteskap og oraklet i Delfi (hvor Dionysos er herre i tre vintermåneder, mens Apollon oppholder seg hos hyperboreene) grepet regulerende inn. Tiltagende vindyrking kan også ha fremmet kulten.

Dionysos ble innført til Roma 496 f.Kr. og ble her identifisert med den gammelitaliske Liber. Under navnet bakkanalier feiret man fester av en løssluppen karakter, som senatet forbød i 186 f.Kr.

De såkalte orgier hører til kulten. Dette var ekstatisk gudsdyrkelse der særlig kvinnene deltok. Til bestemte tider om vinteren streifet de om i skog og mark, svingte thyrsosstaver med pinjekongle og fakler, jaget villdyr som de rev i stykker og spiste rå i et sakramentalt måltid. I trance så de jorden flyte av melk og honning; vinen spiller her en mindre rolle.

Som vegetasjonsgud uttrykker Dionysos naturens liv gjennom årstidene, fra håpefull grotid til overflod, til øde og død. Fester for Dionysos og for de døde knyttes sammen. På sarkofager kan vi følge ideen om et salig liv for de døde, knyttet til troen på Dionysos.

Dionysos åpenbarte seg i forskjellige dyreskikkelser (særlig okse, geit o.a.). Hans symbol var også fruktbarhetstegnet, fallos, som ble båret omkring, fulgt av en løssluppen flokk. Komedien er blitt avledet av de sanger som ble sunget ved slike maskerte opptog. Tragedien har å gjøre med en annen side av samme kult, dramatiske oppførelser var et nødvendig ledd; de store dionysier fant sted i Athen på vårparten.

I den eldre (arkaiske) kunst fremstilles guden som eldre og skjegget, gjerne med lang, folderik kledning, med thyrsosstav og med vinbeger i hånden. Vinløv eller eføykranser smykker ham. I den klassiske kunst (400-tallet f.Kr.) gjenfinnes det greske skjønnhetsideal som da var på mote, preget av atletidealet. Dionysos ble etter hvert yngre, og avbildningene fikk ofte kvinnelige trekk. Ofte bærer han panterskinn om skuldrene, eller en panter står ved hans side. En vakker statue er den såkalte Narcissos i Napoli. Men også de greske vasemalere, mosaikkunstnere og gemmeskjærere fremstilte gjerne guden, fortrinnsvis sammen med menader og satyrer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. september skrev Kjetil Pedersen

Hei :)
Jeg er nysgjerrig på om vi har kunnskap om at noen av de store greske filosofene (Socrates, Platon eller Aristoteles) har noen tilknytning eller samhandling med Dionysos kulten i sin levetid og om det finnes noen bevis eller årsak til å mistenke bruk av psykedeliske substanser i denne kulten?
Takk :)

3. oktober svarte Mari Paus

Hei! Takk for et spennende spørsmål. Vi har ingen fagansvarlig for dette området, men jeg har forhørt meg med Hallvard Fossheim, fagansvarlig for antikkens filosofi. Han skriver følgende:

"Sokrates knyttes primært til Apollon, ikke minst gjennom oraklet i Delfi sitt utsagn om at han var den viseste. Men enkelte har problematisert forholdet Dionysos/Apollon på en slik måte at man kan tenke seg en sammenheng med Dionysos også. Ellers er det i Platons dialoger slik at både de eleusinske mysteriene og korybantiske riter brukes mer av Platon for å skildre likheter og forskjeller til filosofi. I det sene verket Lovene legges det imidlertid opp til at koret av eldre menn skal etableres som et dionysisk kor.

Fra Aristoteles har vi i denne sammenheng først og fremst det faktum at han med sin analyse av tragedien i Poetikken (eller Om diktekunsten) gir oss det viktigste teoretiske verktøy til forståelsen av det som ifølge Nietzsche var et uttrykk for balansen mellom det dionysiske og det apollinske – uten at dette er kategorier Aristoteles selv gjør noe ut av.

Man har spekulert i bruk av hallucinogener i tolkning av de gamle kultene, men lite ser ut til å være avklart og omforenet i forskningen når det gjelder andre stoffer enn alkohol (vinen forbindes med Dionysos)."

I tillegg nevner han at Nietzches bok Tragediens fødsel er en klassiker som kan være morsom å lese, selv om dagens forskning nok er uenig i det meste som sies der. Hvis du vil lese mer om dette nevner han artikkelen "Forgetting Delphi between Apollo and Dionysus"av Marcel Detienne fra 2001.

Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.