Dionysos

Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0

Dionysos er en gud i gresk mytologi. Ifølge myten er han sønn av Zevs og Semele. I eldre tid ble han framstilt som en moden mann, senere som ungdom. Han kan ha kvinnelige trekk og klær. Han blir ofte fremstilt med vinranker, vinbeger og thyrsos, en mytisk stav. I mytene fører Dionysos an i lystige fester omringet av satyrer og mainader.

Faktaboks

Uttale
dionˈysos
Etymologi

gresk

Også kjent som

Bakkhos, latin Bacchus

Dionysos ble dyrket overalt i den greske verden. Forskjellige grupper samlet seg til feiring i varierende former av kollektiv begeistring, og feiringene medførte ofte en midlertidig oppløsning av samfunnets normer og orden. Dionysos ble ikke æret i store templer, men i hans helligdommer ble det anlagt teaterbygg, først i Athen og siden i hele den greske verden.

Myter

Den Dionysos-kultformen som har fått størst oppmerksomhet både i antikken og i ettertiden er teateret. Alle teatre var viet Dionysos. De lå i hans helligdom, og teaterfeiringene ble innledet med rituelle prosesjoner og ofringer.

Dionysos' fødsel

Dionysos. Gresk vasemaleri.

Av /KF-arkiv ※.

Zevs la sin elsk på Semele, datteren til kong Kadmos av Theben. Han besøkte henne i nattens mørke, men Hera, som var sjalu, forledet Semele til å be Zevs om å vise seg. Han nektet dette. Da Semele avviste ham, åpenbarte Zevs seg som et lyn som tok livet av henne. Semele hadde blitt gravid, og barnet hun bar på ble berget av Hermes. Han sydde det inn i Zevs' lår og når tiden var inne, ble Dionysos født av sin far Zevs. Hermes leverte barnet til oppfostring hos satyrenes far Seilenos og nymfene på fjellet Nysa.

En tradisjon forteller at Dionysos var barn av Zevs og Persefone. En dag ble han overfalt av ur-kjempene, titanene, sønner av Gaia og Uranos, som drepte ham og fortærte kjøttet. Dionysos' hjerte ble berget og hans farmor Rheia gjenopplivet ham. Men Zevs smadret titanene med sitt lyn. Ut av asken oppsto stoffet som menneskene er skapt av. Slik ble mennesket dels titanisk og dels guddommelig.

Kvinnefølger

Et krater (kar til å blande vin og vann) med Dionysos.
Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0
Dionysos og to mainader på en vase av Amasis-maleren fra cirka 540 fvt.

Til tross for at Dionysos kom fra Theben, midt i den greske verden, forteller mytene at guden ankom fra østerland ledsaget av en sverm ekstatiske kvinner. Følget møtte voldsom motstand, men i sin allmakt straffet Dionysos dem som avviste ham nådeløst. I Trakia truet edonernes konge Lykourgos Dionysos og jaget kvinnefølget opp i fjellet. Dionysos gjorde Lykourgos gal, slik at han tok en øks og hogget ned sin sønn Dryas i den tro at han stusset en vinstokk. I Trakia levde også sangeren Orfeus. Han nektet å ære Dionysos og ofret i stedet til Apollon. Dionysos mainader angrep Orfeus, og rev ham i stykker, men hodet havnet i havet og fløt til øya Lesvos, der det fortsatte å synge.

En dag vendte Dionysos tilbake til sin fødeby Theben med en sverm østerlandske kvinner, kalt bakkhantene. I henrykkelse fulgte de guden, svingte sine thyrsos-staver, og danset seg til ekstase til skingrende musikk. Da den unge kong Penthevs, sønn av kong Kadmos’ datter Agave, forsøkte å jage ‘denne falske profeten’ og hans kvinnefølge, fikk guden de thebanske kvinnene til å forlate hjem og barn og rave omkring i fjellet, ledet av Penthevs mor Agave og hennes to søstre Ino og Autonoë. Penthevs ville gå til angrep på de ekstatiske kvinnene, men Dionysos lokket ham til å kle seg i kvinneklær, dra til fjells og speide på bakkhantene. I deres villfarelse trodde de at Penthevs var et villdyr og dro ham ned fra treet der han holdt seg i skjul og rev ham i stykker. Agave kom hjem med jakttrofeet ‘hodet av en løve’. Hennes far Kadmos oppklarte at hodet hun bar var hennes egen sønns. Flere liknende myter forteller om kvinner som nektet å delta i gudens hellige handlinger og ble rammet av galskap.

Kong Proitos av Argos hadde tre døtre. En dag fornærmet de Dionysos (eller Hera) og ble straffet med galskap. De ravet omkring i fjellene og oppførte seg skammelig. Galskapen deres drev de andre kvinnene i Argos til å myrde sine barn og forlate sine hjem, de rev i stykker dyr og fortærte kjøttet rått. Seeren Melampous klarte omsider å helbrede dem. Også Kong Minyas av Orkhomenos hadde tre døtre, en av dem het Levkippe. De nektet å delta i Dionysos hellige handlinger, selv om guden utkledd som jente ba dem følge ham. Dionysos forvandlet seg først til løve, så til okse og til slutt til panter, men de forble ved sin vev. Han drev dem så til vanvidd slik at de ofret Levkippes sønn Hippasos. De fortærte barnet og ravet omkring i fjellene, inntil de ble forvandlet til fugler og flaggermus.

Vin

Dionysos lærte Ikarios i Athen å lage vin. Gjeterne som drakk den trodde de var blitt forgiftet og drepte ham. Ikarios' datter Erigone gikk på let etter sin far, og da hun fant ham hengte hun seg. En annen mann fra Athen, Amfitryon, var den første som lærte menneskene å blande vin med vann, og det er siden den dagen menneskene har gått på to bein. Da Herakles var gjest hos den vise kentauren Pholos åpnet verten et fat ublandet vin som Dionysos hadde gitt i gave. De ville kentaurene tålte ikke denne sterke drikken og stormet frem, rev opp klipper og trær og det var med nød og neppe Herakles klarte å stagge dem.

En dag ble Dionysos overfalt av tyrrenske sjørøvere som planla å selge ham som slave. Da Dionysos skjønte at han ble bortført, fikk han vinranker til å vokse fra dekket og sno seg om masten. Årene ble til slanger, og skipet ble fylt av fløyteklang og eføyranker. Så åpenbarte guden seg som løve som jaget de skrekkslagne piratene over bord. Der ble de forvandlet til delfiner.

Den gang Thesevs av Athen var på hjemferd fra Kreta med prinsesse Ariadne, stanset de på øya Naxos. Her forlot Thesevs henne, og Ariadne påkalte gudenes hjelp. Ikke lenge etter landet Dionysos med sitt følge av satyrer og mainader og førte henne med seg. Med henne fikk han flere sønner som rår over vinens kunst.

Kulten

Maleri av den britiske maleren Lawrence Alma-Tadema (1836–1912). Mainadene som kollapset i Delfi-fjellene ble berget av kvinnene i Amfissa.

Dionysos-mytene forteller at guden kommer fra østerland inn i den greske verden og møter voldsom motstand. Tidligere forskning har antatt at disse mytene gjengir en historisk utvikling. Utgravninger i de gamle mykenske sentrene Pylos på Peloponnes og Chania på Kreta har imidlertid vist at navnet var i bruk allerede omkring 1200 fvt. Gudens ‘invasjon’ må dermed forståes som et mytisk bilde som sier noe om hans kult. Dionysos-kulten er bundet til en periode i året og hans feiringer bryter midlertidig opp samfunnets orden.

Dionysos og vinen

Dionysos (Bacchus) av Caravaggio, 1595-1597. Olje på lerret. Galleria degli Uffizi, Firenz. Dionysos blir ofte fremstilt med vinbeger i hånden, og smykket med vinranker og eføy.

Dionysos mest kjente område er vinen, ikke vinplanten, men vinens rus. I denne rusen åpenbarer guden sin makt. Han samler menn i en høystemt begeistring og forener dem i felles verdier og vennskapsbånd. En utbredt tradisjon var å holde drikkegilder, kalt symposion (flertall symposia), der diktning, sang og tale kunne deles. Etter et fellesmåltid samlet gjestene seg i bønn, de helte et offer av ublandet vin ut og nøt så vinen blandet med vann. Ingen ærbare kvinner deltok, for vindrikken var generelt forbeholdt menn, men hetærer kunne hentes inn til underholdning og forlystelse. Etter drikkegildet kunne mennene streife om på gatene ikledd kvinneklær og dermed viske ut skillet mellom kjønnene.

I Athen og andre steder ble det holdt en felles Dionysosfeiring der vinen var i sentrum, Anthesteria, men der også slektens livsfaser ble markert. Her inngikk et drikkestevne ved at menn drakk om kapp. Hver enkelt tok med sin egen rituelle chous-mugge, satte seg ved separate bord og drakk i taushet. Dette sto i rak motsetning til symposionnormen der samvær og tale var sentral, og alle drakk i tur og orden av samme skål.

Kvinnekult

Vasemaleri av Dionysos fra cirka 510 fvt.

Dionysos var også guddommen i sentrum av en kvinnekult som må ha vært utbredt, men som vi har få pålitelige kilder om. I slike Dionysos-ritualer var menn utelukket. Kvinnene forlot hjemmet og pliktene, og danset en intens dans som forenet dem i en felles transe. Bilder på greske vaser og scener i diktning fremstiller kvinner i slik dans, ofte ledet av Dionysos. De kalles maenader eller bakkhanter, det vil si de besatte.

Tragedien Bakkhantene av dikteren Evripides (405 fvt.) handler om hvordan guden ankommer byen Theben med en sverm bakkhanter og tvinger kong Penthevs til å motta kulten. Disse kildene uttrykker mytiske forestillinger, ikke en eksakt rituell virkelighet: kvinnene stormer til fjells, dreper ville dyr og spiser kjøttet rått. Historiske kilder nevner en kult der atenske og delfiske kvinner, kalt thyiader, samles til transe-dans i fjellene overfor Delfi. Kulten har blitt tolket som en måte å avreagere for kvinners begrensede liv i et felles rituale: de snudde opp-ned på sin kvinnerolle og brøt for et tidsrom ut av stengslene.

Teateret

Den Dionysos-kultformen som har fått størst oppmerksomhet både i antikken og i ettertiden er teateret. Alle teatre var viet Dionysos. De lå i hans helligdom, og teaterfeiringene ble innledet med rituelle prosesjoner og ofringer.

Teaterfeiringene ble innstiftet i Athen en gang på 500-tallet fvt. og mange dramaer som ble fremført i den anledning er bevart, de eldste fra omkring 472 fvt. 400-tallet er høydepunktet for teaterfeiringene, men de fortsatte i mange århundrer, og ble holdt innenfor samme kultrammer. Under teaterfeiringene ble hele borgerforsamlingen forent i felles begeistring. Dramaene som ble spilt ser ut til tidvis å bryte med samfunnets orden. Komediene oppløste skillet mellom mennesker og dyr, og snudde ofte opp-ned på rangordenen mellom guder og mennesker, menn og kvinner og herrer og slaver, alt dette til felles latter. Tragediene brøt på sin måte opp samfunnets grunnleggende verdier, for eksempel den som krevde absolutt lojalitet overfor slektninger, den gang til felles sjokk og gru, slik Aristoteles forklarer det i sitt verk Poetikken. Dionysos kan slik sies å være makten i publikumets heftige begeistring og i den midlertidige uorden som skapes i teaterets verden, mens feiringen revitaliserte fellesskapet og dets grunnverdier.

Mysterier

Dionysos har til slutt hatt en fremtredende rolle i kultformer som samlet mindre grupper i såkalte ‘mysterier’, lukkede selskaper der medlemmene ble innviet til en felles trygghet overfor døden. Disse fellesskapene var mer eller mindre skjulte, og omreisende spesialister sørget for innvielsesseremoniene. Dionysos er nevnt i noen av en gruppe tekster som har blitt funnet i graver, de fleste fra det 4. til det 2. århundret fvt., og funnstedene varierer fra Nord-Hellas, til Kreta og Syd-Italia. De er skrevet på små gull-blekker og velsigner den døde med anvisninger om hvordan den skal finne vegen til en lykksalig tilværelse i dødsriket. De innvidde kan kalles (menn) bakkhoi og (kvinnene) bakkhai. Ulike former for Dionysos- eller Bakkhoskulter fant vegen til Romerriket.

Ikonografi

I eldre vasebilder blir Dionysos fremstilt som en verdig moden mann med tungt skjegg. I Athen blir han fra år 400 fvt. fremstilt som en ung skjeggløs mann, gjerne naken. Hans attributter er vinpokalen (kantharos), et drikkekar med høye hanker. Han holder gjerne en vinranke, men ofte er det eføykransen som er hans symbol, planten som likner vinblad men som i motsetning til denne er vintergrønn.

Dionysos bærer en fotsid khiton-drakt, som, i likhet med hans lange hår, gir ham kvinnelige trekk. Han han kan bære den mytiske ‘thyrsos’-staven, attributtet til mainadene som danser uhemmet omkring ham. Disse kvinnene er også avbildet med musikkinstrumenter og avrevne dyrelemmer. Også vesener som kalles silener eller satyrer omgir Dionysos. De er utstyrt med hestehale og hesteører og agerer i løssluppen dans, gjerne i seksuell opphisselse. De spiller på den skingrende aulos-dobbeltfløyten og Dionysos' spesialitet er dithyrambos-korsang. I vasebilder kan en maske være fremstilt som gudens attributt, og bildet tolkes som en rituell scene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Walter Burkert, Greek religion Archaic and Classic, transl. John Raffan, Basil Blackwell Publisher (Oxford) 1985
  • Synnøve des Bouvrie, ‘Kreativ eufori. Om Dionsysos-kulten og teateret’, T. Eide, T. Hägg (utg.), Dionysos og Apollon. Religion og samfunn i Antikkens Hellas. Skrifter utgitt av Det norske institutt i Athen 1. 133-142 (Bergen) 1989

Kommentarer (2)

skrev Kjetil Pedersen

Hei :) Jeg er nysgjerrig på om vi har kunnskap om at noen av de store greske filosofene (Socrates, Platon eller Aristoteles) har noen tilknytning eller samhandling med Dionysos kulten i sin levetid og om det finnes noen bevis eller årsak til å mistenke bruk av psykedeliske substanser i denne kulten? Takk :)

svarte Mari Paus

Hei! Takk for et spennende spørsmål. Vi har ingen fagansvarlig for dette området, men jeg har forhørt meg med Hallvard Fossheim, fagansvarlig for antikkens filosofi. Han skriver følgende: "Sokrates knyttes primært til Apollon, ikke minst gjennom oraklet i Delfi sitt utsagn om at han var den viseste. Men enkelte har problematisert forholdet Dionysos/Apollon på en slik måte at man kan tenke seg en sammenheng med Dionysos også. Ellers er det i Platons dialoger slik at både de eleusinske mysteriene og korybantiske riter brukes mer av Platon for å skildre likheter og forskjeller til filosofi. I det sene verket Lovene legges det imidlertid opp til at koret av eldre menn skal etableres som et dionysisk kor. Fra Aristoteles har vi i denne sammenheng først og fremst det faktum at han med sin analyse av tragedien i Poetikken (eller Om diktekunsten) gir oss det viktigste teoretiske verktøy til forståelsen av det som ifølge Nietzsche var et uttrykk for balansen mellom det dionysiske og det apollinske – uten at dette er kategorier Aristoteles selv gjør noe ut av. Man har spekulert i bruk av hallucinogener i tolkning av de gamle kultene, men lite ser ut til å være avklart og omforenet i forskningen når det gjelder andre stoffer enn alkohol (vinen forbindes med Dionysos)." I tillegg nevner han at Nietzches bok Tragediens fødsel er en klassiker som kan være morsom å lese, selv om dagens forskning nok er uenig i det meste som sies der. Hvis du vil lese mer om dette nevner han artikkelen "Forgetting Delphi between Apollo and Dionysus"av Marcel Detienne fra 2001. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg