Håkon den gode
Håkon den gode og bøndene ved blotet på Lade. Oljemaleri av Peter Nicolai Arbo
Av .

Blot var trolig det viktigste ritualet for tilhengerne av den norrøne religionen i vikingtiden. Ved blotene ble gjenstander, dyr eller mat og drikke ofret til guder og makter for å styrke dem og bidra til å opprettholde balansen i verden. Det som ble blotet, ble kalt blotfe. En sentral del av blotet var et felles festmåltid av kjøtt fra offerdyrene og øl og mjød. Måltidet skapte fellesskap både mellom deltagerne og mellom mennesker, guder og andre makter.

Faktaboks

Etymologi

fra norrønt blót

Blotene kunne være private, eller store offentlige arrangementer, ofte arrangert av personer med høy sosial status i samfunnseliten. Selve seremonien ble trolig ledet av religiøse spesialister som hadde ansvar for at blotene ble riktig utført i henhold til sed og skikk. På Island ble slike spesialister kalt gòde eller en gydje.

Blot ved årstider og kriser

I Ynglingasaga forteller Snorre om tre årlige blot: Sent på høsten ble det blotet for godt år, Joleblotet ble holdt midtvinters for den kommende avlingen, og Sigersblot ble holdt om våren for krigslykke. I tillegg til de faste blotene ble det blotet ved spesielle livssituasjoner og kriser som fødsel og begravelser, krig og hunger.

Blotene ble holdt til ære for gudene, men også andre makter som diser og alver. De mest kjente av disse er diseblot og alveblot. Diseblotene ble holdt for mytiske kvinnelige vesener, blant andre åsynjer, valkyrjer og norner. Alveblotene var sterkt knyttet til dyrking av forfedre. Et slikt blot blir beskrevet i Austrfararvisur i Olavssagaene. Her omtales alveblotet som en årlig religiøs fest knyttet til ætten og forfedrene.

Steder for blot

Midvinterblot

Blotet av kong Domalde som i følge Ynglingatal ble blotet i Uppsala, slik den svenske maleren Carl Larsson forestilte seg det.

Av /Nasjonalmuséet i Stockholm.

Blot kunne foretas under åpen himmel eller i hus. Slike steder, både plasser under åpen himmel og bygninger, kunne kalles horg, ve eller hov. Blot og andre riter kunne også holdes i spesielle lunder som ble ansett som hellige. Lunder har også en plass i den norrøne mytologien, slik som Hoddmimes holt, hvor Liv og Livtrase gjemmer seg under ragnarok, og Barre-lund, hvor Frøy og Gerd forenes. I skriftlige kilder nevnes det to særlig viktige religiøse bygninger: et i Uppsala i dagens Sverige og ett på Mære i dagens Trøndelag.

Blotene på Lade

I Håkon den godes saga fortelles det om blotene på Lade. Lade var ladejarlenes hovedsete, og her hadde Håkon Sigurdsson Ladejarl et hov. I dette hovet var det satt opp figurer av Tor og av slektens spesielle beskyttere Torgerd Hølgabrud og hennes søster Irpa.

Alle bøndene i området kom sammen her for å blote og hadde med seg mat og øl. Det ble ofret alle slags dyr, men hester er særskilt nevnt i sagaen. Blodet fra dyra ble smurt på gudefigurene, veggene i og utenfor hovet og også på deltagerne. Kjøttet ble tilberedt i kjeler som hang over ilden i midten av hovet til et felles festmåltid. Snorre forteller i sagaen at det ble drukket mange skåler: først for Odin, så for kongen, deretter for Njord og Frøy, deretter for venner og forfedrene. Til slutt tok mange også en Brageskål, som var en skål for storverk og skaldskap.

Blotene i Uppsala

Misjonæren Adam av Bremen skrev rundt år 1070 at det fantes et tempel i Uppsala. Det var dekorert med gull, og inni stod det tre figurer: Tor i midten med Odin og Frøy på hver sin side. Hvert niende år skal Svearne ha holdt et stort blot i tempelet i Uppsala. Da ble det ofret ni vesener av hankjønn, og kroppene ble hengt opp i en hellig lund. Under seremoniene ble det sunget sanger som den kristne Adam av Bremen mente var så uanstendige at han ikke ville gjengi dem. Han var også opprørt over at de kristne må kjøpe seg fri for å slippe å delta i blotene.

Menneske som blot-offer

Domalde ofres
Kong Domalde ble, i følge Snorre, blotet fordi han ble holdt ansvarlig for flere uår.
Av .

Bloting av mennesker er nevnt flere ganger i skriftlige kilder og kan også tolkes ut av arkeologisk materiale. Det er derfor mulig at slike ofringer kan ha forekommet. Det kan ha vært blotet krigsfanger og treller, men også høytstående personer kan ha vært blotet. Kongelige personer ble holdt ansvarlig både for godt år og uår. Derfor kunne de selv bli ofret ved uår eller andre kritiske situasjoner. Blotene av Ynglingekongene Olav Tretelgja og Domalde, som Snorre beretter om i Ynglingatal, er eksempler på dette.

Et eksempel på en omtale av menneskeofring ved en kritisk situasjon finnes i Jómsvikinga saga. I følge sagaen skal Håkon Sigurdsson Ladejarl ha ofret sin sju år gamle sønn Erling til slektens guddommelige beskytter Torgerd Hølgabrud. Da det så ut som om han skulle tape slaget ved Hjørungavåg, gikk han i land og ba Torgerd Hølgabrud om hjelp mot at han ofret sønnen.

Misjonæren Adam av Bremen skrev om blotene i Uppsala og forteller at både dyr og mennesker ble blotet ved å bli hengt i et tre. Innholdet i denne skildringen får støtte av et motiv bestående av et tre med hengende mennesker, avbildet på et billedteppe i Osebergfunnet.

Kilder

Norrøne skrifter som de islandske sagaene skildrer flere ganger blot og andre rituelle handlinger. Imidlertid er de fleste av disse tekstene skrevet ned flere hundre år etter at kristendommen ble innført og praksisen rundt blot opphørte. Forfatterne var ofte påvirket av sitt eget kristne livssyn og kjennskap til seremonier utført i kirker. Likevel har en sterk muntlig fortellertradisjon bidratt til at de norrøne skriftlige kildene kan ha stor verdi som kilder.

Enkelte skriftlige kilder er samtidige eller nær i tid til hendelsene de beskriver. Blant de viktigste er Adam av Bremen sin Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, som skildrer blotene i Uppsala, og reiseberetningene til araberen Ibn Fadlan og perseren Ibn Rustah. Disse beskriver blant annet religiøse riter blant rusfolket, norrøne grupper som hadde bosatt seg langs elvene i det nåværende Russland tidlig på 900-tallet.

Det arkeologiske materialet er også viktig for kunnskap om blotene. Særlig viktige er graver som vitner om ritualer i forbindelse med døden. Graver med mer enn én person blir av flere arkeologer tolket som en ofring av et menneske som var tenkt å skulle følge en avdød i graven. Gravgodset kan også gi mye informasjon, slik som rester av en billedvev funnet i Oseberggraven. Blant motivene er et tre med hengte mennesker som kan tolkes som en gjengivelse av menneskeofring.

Bildesteiner er interessante kilder, og noen av dem viser scener fra mytologi og kult. En stein fra Lärbro i Gotland i Sverige viser en menneskeofring. Offeret utføres med et spyd, og ravner og en valknute indikerer at offeret er til ære for Odin.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hauge, Arild (2006). Arild hauges runer. Publisert på nett 2006
  • Näsström, Britt-Mari (2001). Blot, tro og offer i det før kristne Norden, ISBN 82-530-2146-1n
  • Lind, Idar (2007). Norrøn mytologi fra A til Å. Oslo. ISBN 978-82.521-6564-7
  • Price, Neil (2019). The viking way. Magic and mind in late iron age Scandinavia.
  • Roesdal, Else (1998). The vikings. Revised edition. Penguin books.
  • Steinsland, Gro (2005). Norrøn religion : myter, riter, samfunn. ISBN 82-530-2607-2
  • Solberg, Bergljot (2000). Jernalderen i Norge, 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg