Blot, den gamle germanske betegnelse for offer, offerhandling, som tenkes å innvirke på gudene. Blot er ofte omtalt i den gamle islandske litteraturen. Men kildeverdien av disse opplysningene er delvis omstridd.

Blot kunne foretas under åpen himmel eller i hus. I litteraturen leser vi om særskilte blothus eller blotsteder (hov, horg) og om mannlige og kvinnelige offerprester (gode, gydje). Blodet av offerdyrene ble oppsamlet i et særskilt kar, en hlautbolli, og man oppnådde en vigsel ved å stenkes med dette blodet. En som utmerket seg ved å blote mye ble kalt Blotmann. Under blotet tok man varsel ved hjelp av «blotspon». Blotgildene ble holdt ved vinternetter, midtvinter og sommermål, det første for god åring, det andre for den kommende grøde, det tredje for krigslykke.

Manneblot er nevnt mange ganger. Særskilt kan nevnes blot av kongelige personer for godt år (kongen ble gjort ansvarlig for uår), slik som blotet av Ynglingekongene Olav Tretelgja og Domalde, etter Snorres beretning. Blotet av kong Vikar i Gautreks saga foregikk ved hengning. Ved blot har man trolig også hengt krigsfanger, således ved det blot av hengte folk og dyr som omtales fra Uppsala hos Adam av Bremen, og som gir bakgrunn for det kjente motiv med en mengde hengte menneskekropper på et billedteppe i Osebergfunnet. Odin ble også av skaldene kalt hangagoð, 'de hengtes gud'.

  • Näsström, Britt-Mari: Blot : tro og offer i det førkristne Norden, 2001, isbn 82-530-2146-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.