brennoffer

Gammelt litografisk blad (1894 som fremstiller øverstepresten under ofring av røkelse på alteret.

Øverstepresten i Jerusalem
Av .

Brennoffer er ofring ved brenning av mat, drikke eller dyr i forbindelse med religiøs kult. I noen kulturer kunne også mennesker ofres i spesielle tilfeller. Brennofferet ble oftest foretatt i templene, eller på andre hellige steder, spesielt gjaldt dette større dyr. Mindre dyr, planter, korn og røkelse kunne også brennes i hjemmene eller på mindre kultsteder.

Ilden, eller røyken fra ilden, kunne representere selve guddommen, eller være bindeleddet mellom guden og den eller de som ofret. Hensikten med brennofferet kunne være å vise guden at man anerkjente hans makt, å takke guden eller be om tilgivelse for noe galt den enkelte eller fellesskapet har gjort. I flere gamle kulturer var matofringer nødvendige for at guden skulle ha en behagelig tilværelse. Det som ble brent kunne brennes helt, eller delvis. I mange tilfeller ble deler av kjøttet så spist, enten av presteskapet eller av folket.

Brennoffer er kjent fra mange religioner, for eksempel vedisk religion, mesopotamisk, israelittisk og gammelegyptisk religion, gresk religion og fra zoroastrismen.

Det gamle Midtøsten

små offeraltere. Ishtar-tempelet i Assur. 3. årtusen fvt.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Mesopotamia

Ifølge tekster fra Det gamle Mesopotamia mente man at gudene hadde skapt menneskene for å avlaste gudene og tjene dem. Hensikten med offeret var å ære gudene gjennom å gi dem mat og gaver. Gudene skal ha frydet seg over å nyte røyken fra offerbålene. Enorme mengder større dyr ble sendt som offergaver til templene, men i hvilken grad disse ble brent, eller stekt over levende ild, er usikkert. Små altere av stein eller terrakotta, der man brente røkelse, er det funnet svært mange av i alle landene i Midtøsten, også i Mesopotamia. De var dedikert til ulike guder og gudinner.

Egypt

Allerede i tidlig tid var brennoffer en del av kulten. Flere templer hadde plass for slakting av dyr nær alteret. Det ble ofret til alle de store gudene, som Ra, Amon, Horus, Hathor og mange flere. Røyken fra offerbålet skulle også hjelpe den spesielle delen av sjelen (akh) til å stige opp til himmelen. Det ble også brent blomster, planter og annet i forbindelse med vanlige menneskers begravelser og dødsritualer. Røyken skulle gjøre tilværelsen i dødsriket mer behagelig.

Det gamle Israel

Fra Maciejowsky-bibelen. (Frankrike cirka 1250)
Ofringen av Jeftas datter.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Brennoffer (olah) var en viktig del av tempelkulten i Jerusalem. Mosebøkene gir detaljerte instrukser for hva og hvordan israelittene skulle ære guden Jahve gjennom daglige ofringer. Det vi vanligvis forbinder med brennoffer i Det gamle Israel er dyreofringer, men det ble også brent, korn, olje, røkelse og myrra på alteret. Ifølge tekstene skulle røken behage guddommen (3. Mosebok 6,14). Også dyr ble brent på alteret foran tempelet. Hvordan dette skulle foregå omtales blant annet i 3. Mosebok, kapittel 1. De dyrene som kunne ofres var okser, sauer, geiter, eller duer. Det var faste ofringer hver morgen og kveld, pluss ekstra offer i forbindelse med spesielle helligdager (2. Mosebok 29,38–42 og 4. Mosebok 28,9–15).

Hellas

I antikkens Hellas var brennoffer en viktig del av kulten i forbindelsen med feiringen av de store helligdagene til ære for de viktigste gudene. Denne kulten ble finansiert av staten, ikke minst i Athen, der et stort antall okser ble drept, flådd og delt opp i stykker som så ble brent på alteret. Mesteparten ble likevel delt mellom presteskapet og alle frie borgerne i byen (polis). Ritualet bandt folket sammen og markerte hvem som hørte til fellesskapet. Slike helligdager var ofte de eneste dagene da vanlig folk spiste kjøtt. (Medlemmer av mindre retninger som orfisisme og pytagoreerne var vegetarianere.)

Barneofringer

Baal fra Kartago.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Fortellingen om da Gud (Jahve) befalte Abraham å ofre sin sønn Isak (aqeda), men lot handlingen ble avbrutt i siste liten, har av mange vært tolket som et bevis på at barneofringer ikke ble, eller ikke skulle praktiseres av israelitter. Den jødiske filosofen Filon (Philo) av Alexandria (ca. 25 fvt. til 50 evt.) mente aqeda skulle tjene som en advarsel mot en kanaanesisk praksis, der man skal ha ofret barn til den vestsemittiske guden Molok i krisesituasjoner. Mange bibeltekster forømmer en slik kult. Fortellingen om Jeftas datter (Dommerne, 11,1– 12,7) gir imidlertid inntrykk av at et barn (eller ung pike) også kunne gis til Jahve som brennoffer.

Flere bibeltekster gir inntrykk av at barneofringer hadde fått innpass i og rundt Juda i tidlig tid (2. Kongebok 3,27). Denne kulten skal først være stoppet i forbindelse med kong Joshias reformer på 600-tallet fvt. Folket blir advart mot «å gi sine barn til Molok», og mot å la sine barn «gå gjennom ilden for Molok» (2. Kongebok 23,10), en praksis som kan ha vært knyttet til barneofringer. Men akkurat hva uttrykket «å gå gjennom ilden» (2. Kongebok 17,17) innebar er fremdeles omstridt. I sen kongetid, 700-tallet og 600-tallet fvt., skal det ifølge bibeltekstene ha eksistert en slik kult i Hinnomdalen (Gehenna) sør for Jerusalem. Praksisen blir sterkt fordømt og ansett som forbudt i henhold til Toraen (5. Mosebok 12, 31).

Det er fremdeles uklart hva denne kulten innebar i Juda. Ifølge rabbinsk tradisjon dreide dette seg ikke om å brenne barnet, men om å «føre det gjennom ilden» for å deretter å overlevere det til Baals prester. Også flere moderne forskere mener dette kan være forklaringen. De fleste forskere mener imidlertid at det, i en kort periode, kan ha vært foretatt barneofringer i Jerusalem. Det er heller ikke klart hvor og hvordan denne kulten eventuelt ble praktisert utenfor Juda.

Allerede romerne beskyldte den fønikiske befolkningen i Karthago for å foreta ofringer av barn, ikke minst i forbindelse med kriger. Her skal det ha dreid seg om ofringer til guder som Baal Hammon. Innenfor moderne forskning har barneofringer lenge vært et omstridt tema, og man er fremdeles uenig om hvorvidt slik praksis har vært utbredt noe sted i Middelhavsområdet. Funnet av gravplasser (tophet) i og rundt Karthago, med rester etter et stort antall kremerte barn, har fått mange til å mene at barneofringer virkelig fant sted. Andre mener disse funnene stammer fra barn som døde som ufødte, nyfødte eller i livets første måneder. Det er ikke funnet spor etter slik offerkult i selve Fønikia.

Gravfunn i mange land i Midtøsten viser likevel at barn kunne ofres til gudene i spesielle situasjoner, som krig. Også på sylindersegl kan vi ser bilder som tyder på barneofringer.

Les mer i store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg