Trumandoktrinen

Harry S. Truman var USAs president fra 1945 til 1953. Truman-doktrinen er betegnelsen på en tale han holdt i den amerikanske Kongressen 12. mars 1947, og de føringene denne la for den videre amerikanske utenrikspolitikken. Foto fra 1947.
Av .

Artikkelstart

Trumandoktrinen er betegnelsen på en tale president Harry S. Truman holdt i den amerikanske Kongressen 12. mars 1947. I den proklamerte han at USA måtte se det som sin oppgave å støtte frie folk og nasjoner mot undergraving innenfra og militære trusler utenfra. Talen markerte at USA ville støtte regjeringen i Hellas mot kommunist-ledede opprørere, og regjeringen i Tyrkia mot sovjetiske trusler og militært press for mindre landavståelser samt en revisjon av konvensjonen som regulerte skipsfarten gjennom Bosporosstredet. USA skulle yte til sammen USD 400 millioner i bistand til de to landene. Retorikken pakket inn et relativt beskjedent hjelpeprogram i en universell retorikk, men ble gitt en dramatisk form for å oppnå den nødvendige støtte i Kongressen og opinionen.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk Truman Doctrine

Til grunn for doktrinen lå forestillingen om Sovjetunionen som en trussel mot USA og Vest-Europa. Det økende spenningsnivået som fulgte mellom USA og Sovjetunionen ble etter hvert kjent som den kalde krigen.

Bakgrunn – Europa etter andre verdenskrig

Potsdamkonferansen i juli 1945, mellom de «tre store», Josef Stalin, Harry Truman og Winston Churchill, lederne for seiersmaktene etter andre verdenskrig. Konferansens formål var å lage fredsavtaler med krigens tapende nasjoner, først og fremst Tyskland. Resultat var Potsdamavtalen. På bildet står på foran fra venstre Stalin, Truman, den sovjetiske diplomaten Andrej Gromyko, USAs utenriksminister James Byrnes og den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov.
Av /Photographs Relating to the Administration, Family, and Personal Life of Harry S. Truman, 1957 - 2004.

Da Adolf Hitlers Tyskland kapitulerte i mai 1945 og avsluttet andre verdenskrig, møttes tropper fra USA og Storbritannia med sovjetiske styrker i hjertet av Tyskland. Berlin ble erobret av russerne. Tysklands allierte i Europa hadde da kapitulert – Italia alt i 1943. Øst-Europa og Balkan, unntatt Jugoslavia og Hellas, ble okkupert av sovjetiske tropper. Det gjaldt både Tysklands tidligere allierte og medlemmer av den store anti-tyske alliansen (de allierte), som Polen og Tsjekkoslovakia. Landene i Vest-Europa var blitt befridd fra tysk okkupasjon i månedene etter den amerikansk-britiske invasjonen av kontinentet i juni 1944 (D-dagen). I Vest-Europa ble demokratiske regimer reetablert. Landene som dels ble frigjort, dels okkupert av Sovjetunionen, kom gradvis og i ujevnt tempo under kommunistisk og sovjetisk kontroll, en prosess som skulle bli fullført i løpet av 1948.

I Hellas, Tyrkia og Tyskland var det annerledes. Kommunistene i Hellas ville ikke avfinne seg med det reaksjonære greske regimet, mens Storbritannia, som hadde det militære ansvaret der, ikke ville aksepterer at en kommunistisk minoritet tok makten. Tyrkia hadde vært nøytralt under krigen, der stod det ingen frigjørings- eller okkupasjonstropper. Hva gjaldt Tyskland, så hadde «de tre store», USA, Sovjetunionen og Storbritannia, på konferansene på Jalta i januar og i Potsdam i juli 1945, på den ene siden bestemt at Tyskland skulle behandles som en enhet. På den andre siden delte de landet i fire okkupasjonssoner, én også til Frankrike (se delingen av Tyskland). Det skapte en okkupasjonsordning med innebygde spenninger, som kom til å kollapse da okkupantene i praksis ikke kunne bli enige om hvor mye, hvor raskt og på hvilken måte Tyskland skulle betale krigsskadeerstatninger.

Storbritannia melder pass i Hellas

21. februar 1947 hadde Storbritannia informert USA om at landet ikke lenger hadde ressurser til å opprettholde regimet i Hellas. Den britiske militære og økonomiske støtten var helt nødvendig for at den greske regjeringen kunne holde seg ved makten. I borgerkrigen i Hellas fikk kommunistene støtte fra naboland der kommunistene med og uten sovjetisk bistand hadde overtatt makten, først og fremst Jugoslavia og Bulgaria. Både britene og amerikanerne hadde informasjon som tydet på at Sovjetunionen ikke direkte engasjerte seg i den greske borgerkrigen. Den sovjetiske statslederen Josef Stalin overholdt trolig den såkalte prosentavtalen fra høsten 1944 mellom ham selv og Storbritannias statsminister Winston Churchill. Avtalen avspeilte den militære situasjonen. Balkan og Øst-Europa ble delt inn i en sovjetisk og en britisk innflytelsessfære, og Hellas hørte hjemme i den britiske. Men selv om Stalin ikke direkte engasjerte seg, og opprørerne ikke utgjorde noe flertall, ville regimet stå for fall uten vestlig støtte. Det britiske imperiet var sterkt svekket av andre verdenskrig, og stod både i og utenfor imperiet overfor store utfordringer av økonomisk og militær art. Alt høsten 1946 hadde derfor britene varslet USA om at deres støtte til det greske regimet snart måtte opphøre.

Det tyske problem

På Jalta og i Potsdam hadde de tre store blitt enige om at Tyskland skulle betale USD 20 milliarder i krigsskadeerstatninger. Halvparten skulle tilfalle Sovjetunionen. Det viste seg ganske snart at okkupasjonsmaktenes målsetninger hva gjaldt erstatningene var uforenlige. For russerne var erstatningene for de enorme tyske ødeleggelsene det primære, dernest ville de forhindre at Tyskland etter to ødeleggende kriger på ny skulle bli en militær trussel. For Frankrike gjaldt det også å forhindre en ny tysk makt i å vokse frem. Amerikanerne og britene var også opptatt av å forhindre at Tyskland nok en gang ble en trussel mot verdensfreden, dessuten ville de forhindre at et samlet Tyskland havnet i en sovjetisk blokk. Men først og fremst, og til forskjell fra Sovjetunionen, og også Frankrike frem til høsten 1946, var de opptatt av at tysk industri og næringsliv mer allment, måtte gjenreises. Tysk gjenreisning var avgjørende for ikke bare tysk, men også europeisk gjenreisning og politisk stabilisering. I tillegg var særlig den britiske sonen langt fra selvforsynt med matvarer. Tysk gjenreisning var nødvendig import av matvarer, ellers måtte særlig britene betale for den.

Det var først og fremst i Tyskland at de allierte seierherrenes vitale interesser kom i konflikt. Men spenningene i Midtøsten og det indre Middelhavet var også viktige. De kunne dessuten få konsekvenser for utviklingen i Vest-Europa. Slik det ser ut i ettertid, ble konflikten i det indre Middelhavet satt på spissen først fordi det tyske spørsmål og gjenreisningen av Vest-Europa i februar 1947 ennå ikke ble sett som akutt av briter og amerikanere.

En sovjetisk trussel?

Den britiske arbeiderpartiregjeringen som tiltrådte etter valget sommeren 1945, antok at amerikanerne ville overta etter dem som den dominerende makten i det indre Middelhavet og Midtøsten. Som britene fryktet Truman-administrasjonen at en seier for kommunistene i den greske borgerkrigen kunne føre til ytterligere kommunistisk fremgang i vesteuropeiske land, særlig i Frankrike og Italia. Ved de første etterkrigsvalgene hadde kommunistpartiene der fått en oppslutning på henholdsvis snaut 30 og snaut 20 prosent, og i begge land gikk de inn i brede sentrum-venstre regjeringer. Både Storbritannia og USA antok at en kommunistisk maktovertakelse i Hellas kunne føre til økt sovjetisk press mot Tyrkia om endringer i Montreux-konvensjonen som regulerte skipsfarten gjennom Bosporos og Dardanellene. Sovjetunionen hadde i Potsdam fremmet ønsker om baser ved stredene og kom med nye fremstøt i 1946. Stalin fremmet i tillegg krav om tilbakeføring av grenseområdene Kars og Ardahan til Sovjetunionen. Disse områdene hadde før 1921 tilhørt Armenia og Georgia, og før det tsar-riket Russland. Samtidig konsentrerte Stalin tropper på grensen mot Tyrkia. Videre trakk han bare motvillig og under sterkt vestlig press sovjetiske tropper ut av Iran.

Britene og amerikanerne var bekymret for at dersom kommunistene overtok makten i Hellas, kunne Tyrkia bli innlemmet i en sovjetisk innflytelsessfære. Det indre Middelhavet var av stor strategisk betydning for både USA og Vest-Europa hva gjaldt oljeforsyninger, sjøveien til Asia, og som strategiske oppmarsjområder og flybaser i en eventuell fremtidig konflikt med Sovjetunionen. Slik vestmaktene så det, var regionen for Sovjetunionen ikke bare porten til Midtøstens olje, men også til viktige råvarer og posisjoner i Afrika.

Endringer i USAs utenrikspolitikk

Truman utnevnte James Byrnes til utenriksminister. Byrnes var en erfaren politiker, men egenrådig og ikke spesielt kunnskapsrik hva gjaldt utenrikspolitikken. Han var ikke klar til å underordne seg Truman, men søkte å fortsette Roosevelts samarbeidslinje i forholdet til Stalin og Sovjetunionen. Bildet er tatt 2. juli 1945, den dagen han ble utnevnt til utenriksminister.
Av /NTB scanpix.

Fra universalisme og samarbeid til oppdemming og maktbalanse

George Kennan forfattet «Det lange telegram» i 1946, der han fikk gjennomslag for oppfatningen om at Sovjetunionen var en ekspansiv stat. Han var likevel skeptisk til den universalistiske grunntonen og det vage innholdet i Trumandoktrinen. Kennan fotografert i 1947.
Av /Library of Congress.

Den britiske henvendelsen i februar 1947 førte til hektisk aktivitet på amerikansk side. Truman-administrasjonen var forberedt på at britene kunne komme til å trekke seg ut av regionen, men ikke på at henvendelsen skulle komme så plutselig. Det hadde trolig også sammenheng med den uklare innenrikspolitiske utviklingen i USA og den gradvise revurderingen og langt fra systematiske avklaringen av forholdet til Sovjet. Da president Franklin D. Roosevelt døde i april 1945, én måned før Tyskland kapitulerte, ble han etterfulgt av visepresident Harry S. Truman. Truman var uten særlig utenrikspolitisk erfaring fordi Roosevelt i det store og hele hadde holdt ham utenfor de sentrale utenrikspolitiske spørsmål og beslutningsprosesser.

Truman arvet statsråder som ikke hadde noen enhetlig oppfatning av hvordan USA skulle forholde seg til Sovjetunionen, og heller ikke om forholdet til Storbritannia. Skepsis til britene og grunnleggende antikoloniale holdninger preget flere av dem. Slike holdninger var også utbredte i opinionen. I overgangsfasen fra krig til fred var opinionen ikke vesentlig mer skeptisk til Sovjetunionen enn til Storbritannia. Kongressen var dypt splittet med hensyn til hvordan USA skulle forholde seg til sine to krigstidsallierte og om eller i hvilken grad USA skulle engasjere seg i Europa etter krigen. Både Kongressen og offentligheten var opptatt av at troppene skulle hjem snarest, og at forsvarsutgiftene, støtten til de allierte og ulike hjelpeprogrammer skulle avvikles snarest.

Truman erstattet Roosevelts siste utenriksminister Edward R. Stettinius jr. med James Byrnes. Han hadde i 1944 vært Trumans fremste utfordrer til å bli demokratenes kandidat til stillingen som visepresident. Byrnes var en erfaren politiker, men egenrådig og ikke spesielt kunnskapsrik hva gjaldt utenrikspolitikken. Han var ikke klar til å underordne seg Truman, men søkte å fortsette Roosevelts samarbeidslinje i forholdet til Stalin og Sovjetunionen. Med unntak for handelsminister Henry Wallace fikk Byrnes i dette bare begrenset støtte fra presidenten og sine kolleger. Wallace var Trumans forgjenger som visepresident, og i regjeringen den mest uttalte tilhenger av en forståelsesfull linje overfor Sovjetunionen.

Truman stod altså overfor store utfordringer. I løpet av 1946 og tidlig 1947 ble disse spørsmålene i noen grad avklart. «Containment-politikken» (oppdemmingspolitikken) ble resultatet; først proklamert via Trumandoktrinen, og deretter gjennomført via Marshallplanen og Atlanterhavspakten. USA skulle demme opp for sovjetisk ekspansjon, særlig ved å styrke Vest-Europa økonomisk og militært.

Prosessen foregikk over relativt lang tid og på flere fronter samtidig, og den pekte ikke alltid i én retning. Viktigst var det at Truman og hans nærmeste medarbeidere ble overbevist om at Sovjetunionen var en ekspansiv stat, eller i det minste ble enige om at det var nødvendig å fremstille Sovjetunionen slik sovjetekspertene i det amerikanske utenriksdepartementet lenge hadde argumentert for. De hadde ikke fått gjennomslag hos Roosevelt, og i begynnelsen heller ikke hos Truman. De fikk et dramatisk gjennomslag i Truman-administrasjonen gjennom George Kennans såkalte «lange telegram» fra ambassaden i Moskva i februar 1946. Telegrammet ble publisert i tidsskriftet Foreign Affairs året etter i noe bearbeidet form og under tittelen «The Sources of Soviet Conduct», undertegnet X. Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill understreket tilsvarende ideer i sin «jernteppetale» i Fulton, Missouri, i mars 1946, med president Trumans velsignelse.

Interne spenninger i USA

Oppdemmingspolitikken utfordret interesser og grupperinger i USA, ikke minst oppslutningen om FN som preget amerikansk opinion i 1945–1946. Ideologien som lå til grunn for etableringen av FN, var ikke lett forenlig med den tilnærmingen til maktbalanse som lå til grunn for oppdemmingen. Både i og utenfor regjeringen og Kongressen fantes det liberale internasjonalister som fortsatt så muligheter for samarbeid med Sovjetunionen. De var skeptiske til samarbeid med Det britiske imperiet og ville som Roosevelt avvikle kolonirikene. De havnet i løpet av 1946 på vikende front. Sovjetunionens konfronterende linje bidro til å undergrave deres tanker om samarbeid. Den fremste talsmannen for forståelse, Henry Wallace, fikk avskjed høsten 1946. På høyresiden befant det seg en betydelig gruppe isolasjonister, særlig konsentrert i Midtvesten og fjellstatene, som lenge hadde vært skeptiske til Roosevelts og demokratenes internasjonalisme. Deres kritikk var ikke bare motivert av skepsis til internasjonalt engasjement. For dem var kritikk av utenrikspolitikken også et middel i innenrikspolitikken. De ønsket å svekke den føderale statsmakten og redusere de føderale budsjettene. Når de var kritiske til de europeiske sosialdemokratier, og knapt så forskjell på sosialdemokrati og sovjetisk kommunisme, hadde det selvsagt med uvitenhet å gjøre, men også om innenrikspolitisk taktikk.

På den andre siden var mange av dem positive til autoritære regimer som Francisco Francos Spania og nasjonalistene (Kuomintang) i Kina. Først og fremst var de opptatt av å bekjempe venstresiden hjemme i USA, og i den kampen anvendte de en meget vid definisjon av kommunisme. De så tilsynelatende ikke spenningen mellom kommunistjakten hjemme og motstanden mot å demme opp for sovjetisk ekspansjon i Europa.

En ny politikk blir til

Viseutenriksminister (fra 1949 utenriksminister) Dean Acheson hjalp til med å utforme Trumandoktrinen. Han spilte avgjørende rolle i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden.
Av .
Lisens: Public domain
President Harry Truman (nr. 2 fra venstre) sammen med utenriksminister George Marshall (nr. 3 fra venstre) og republikanernes utenrikspolitiske leder i Senatet, Arthur Vandenberg (til høyre), i 1947.
Av .

Sommeren 1946 satte Truman i gang en større utredning om forholdet til Sovjetunionen. Den munnet ut i den såkalte Clifford Elsey-rapporten fra slutten av september. Kjernen i den nye politikken ble formulert som «tålmodighet med fasthet», og preget resten av året forhandlingene om fredsavtalene med Tysklands krigstids allierte. Utenriksminister Byrnes fulgte opp de nye retningslinjene, men han var ingen god administrator, og hadde et dårlig forhold til sine regjeringskolleger, og i særdeleshet til marine- og krigsministrene. Ved årsskiftet 1946–1947 ble han erstattet med George Marshall, sjef for generalstaben under andre verdenskrig og en person med en enestående samlede appell. Samtidig ble forsvarsgrenene samlet under én politisk leder, en forsvarsminister. George Kennan ble utnevnt til leder for utenriksdepartementets Policy Planning Staff. Disse nyordningene la til rette for en mer handlekraftig amerikansk politikk.

Truman søkte også å etablere et tverrpolitisk samarbeide om den nye utenrikspolitikken. Sammen med Byrnes, og i enda sterkere grad Marshall og hans viseutenriksminister Dean Acheson, etablerte han et nært forhold til republikanernes utenrikspolitiske leder i Senatet, Arthur H. Vandenberg. Samarbeidet virket til å svekke motstanderne av nyorienteringen. Grunnen var dermed beredt for et utspill overfor så vel Kongressen som opinionen. Resultatet av kongressvalget høsten 1946 gjorde det særlig viktig å etablere slikt samarbeid. Republikanere fikk for første gang siden 1930 flertall både i Senatet og Representantenes hus. De var altså i posisjon til å stikke kjepper i hjulene for engasjementer i utlandet.

Da britene informerte USAs utenriksdepartement om at de så seg nødt til å avvikle sin økonomiske og militære bistand til Hellas og Tyrkia innen 31. mars, stod Truman-administrasjonen overfor både et problem og en mulighet. Den måtte på den ene siden overbevise en sterkt spareorientert kongress om at det var nødvendig for USA å overta ansvaret for økonomisk og militær bistand til Hellas og Tyrkia, noe som ville provosere både internasjonalistene og isolasjonistene. På den andre siden ga den administrasjonen muligheten til å dramatisere trusselen som USA og Vesten stod overfor, for slik å vinne flertall i Kongressen og oppslutning i opinionen.

Truman innkalte lederne i Kongressen til et møte i Det hvite hus 27. februar for å informere dem om planene. Marshalls innledende redegjørelse for saksforholdet falt ikke i god jord. Ifølge en øyenvitneskildring begynte Kongressens ledere i dystre ordelag å mumle om at USA ble bedt om «å rake kastanjene ut av ilden» for britene. De var slett ikke innstilt på å hjelpe de britiske imperialistene. Da ba Acheson om ordet. Han tegnet et dramatisk bilde av en verden splittet mellom to stridende ideologier, og at det var en situasjon uten sidestykke siden konflikten mellom Roma og Kartago to tusen år tidligere. Sovjetunionen, hevdet Acheson, søkte å påtvinge sin ideologi på så store deler av verden som mulig. Seier for kommunismen i Hellas, Tyrkia, Iran eller andre land i Middelhavsregionen kunne føre til sammenbrudd for pro-vestlige regimer i hele Europa. Russisk kontroll over to tredjedeler av jordens overflate og tre fjerdedeler av dens befolkning, ville sette amerikansk sikkerhet i alvorlig fare. Derfor, oppsummerte Acheson, var bistand til Hellas og Tyrkia ikke noe så banalt som å rake Storbritannias kastanjer ut av ilden. Det representerte en nøktern og realistisk innsats for å beskytte amerikansk sikkerhet ved å styrke frie folks evne til motstå kommunistisk aggresjon og undergraving. Sterke dommedagsvyer ble altså tatt i bruk for å overbevise Kongressens ledere om at de måtte gi sin tilslutning til administrasjonens politikk.

Vandenberg uttrykte at han ville slutte opp om støttepakken til Hellas og Tyrkia dersom president Truman selv ville fremstille situasjonen for Kongressen og det amerikanske folk i samme ordelag som Acheson hadde benyttet.

Truman taler og Kongressen bevilger

Truman (stående på podiet) taler til Kongressen 12. mars 1947 og overtaler dem til å bevilge støtte til Hellas og Tyrkia. Det er denne talen som er kjent som Trumandoktrinen.
Av /NTB.

Fra møtet i Det hvite hus frem til Trumans tale i Kongressen 12. mars 1947 foregikk det intense forberedelser i regi av Det hvite hus. Truman fulgte nøye Achesons oppskrift med inndelingen av verden i to blokker (østblokken og vestblokken), og en skarpt tegnet forskjell mellom demokratier som ble styrt i henhold til folkeviljen, og stater som brutalt undertrykte sine innbyggere, manipulerte valg og ensrettet radio og presse. Det måtte være USAs politikk å understøtte frie folk som motsatte seg voldelig undertrykkelse.

Forslaget om bistand gikk gjennom Kongressen i rekordfart. Det ble vedtatt i Senatet 23. april med 76 mot 23 stemmer, og i Representantenes hus 9. mai med 287 mot 107 stemmer. Hellas fikk USD 150 millioner i militær støtte, USD 50 millioner i gjenreisningsbistand og USD 100 millioner i økonomisk bistand. Tyrkia mottok USD 100 millioner i våpenhjelp.

Det er denne talen og vedtaket om bistand, og den føringen dette la for den amerikanske utenrikspolitikken, som betegnes «Trumandoktrinen».

Trumandoktrinen i samtid og ettertid

I samtiden var det en ikke ubetydelig skepsis mot argumentasjonen som lå til grunn for Trumandoktrinen. Den kom også fra sentrale personer i forvaltningen, som George Kennan. Han var, til tross for at han hadde forfattet det «lange telegrammet», skeptisk til den universalistiske grunntonen og det vage innholdet i doktrinen. Det var en oppfatning han delte med enkelte fremtredende kommentatorer, som Walter Lippmann, som også var sterkt kritisk til Kennans artikkel i Foreign Affairs.

Historikere har hatt ulike oppfatninger av både begrunnelsen og følgene av doktrinen. De som først analyserte den på 1950- og 1960-tallet, aksepterte i det store og hele at den dramatiske argumentasjonen var nødvendig for å overtale Kongressen og opinionen. På den andre siden fant de at retorikken ikke innvarslet noen global oppdemmingspolititikk. Revisjonistene på slutten av 1960-tallet og frem til slutten av 1970-tallet, fant at Trumans tale var uttrykk for en universalisme som foregrep den globale intervensjonspolitikken. Postrevisjonistene, ledet an av John Gaddis, mener at den sjokkterapien som Acheson var talsmann for, var nødvendig, om enn uheldig.

Det er i dag utbredt enighet blant historikerne om at Sovjetunionen i 1946 ikke aktivt støttet kommunistene i Hellas. Det er også enighet om at nabolandene støttet geriljaen, og at en kommunistisk maktovertakelse i Hellas kunne ha fått dramatiske følger også for Tyrkia. Det er videre bred enighet om at en slik maktovertakelse kunne ha fått konsekvenser for utviklingen i Frankrike og Italia. Hva slags målsetninger Stalin og Sovjetunionen hadde, vet vi ennå for lite om.

En snau måned etter at Representantenes hus vedtok Trumandoktrinen, holdt utenriksminister Marshall sin tale ved Harvard University, som ble opptakten til det europeiske gjenreisningsprogrammet. Den innvarslet økonomisk gjenreisning av Vest-Europa og de vestlige okkupasjonssonene i Tyskland, og etablering av en egen vesttysk stat. Det var kjernen i oppdemmingspolitikken, og representerte en potensiell trussel mot Sovjetunionens posisjon i Europa. Det gjorde ikke Trumandoktrinen Det er på den andre siden knapt noen tvil om at den universelle retorikken som Truman brukte til å skremme Kongressen og den amerikanske opinionen, på lengre sikt fikk konsekvenser for den kalde krigen som knapt noen hadde forutsett, og knapt noen hadde ønsket. Den bidro til å legitimere amerikansk støtte til den sorten autoritære regimer som de gjennom Trumandoktrinen nettopp tok avstand fra, som Francos Spania og Ngo Dinh Diems Sør-Vietnam.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Denise M. Bostdorff: Proclaiming the Truman Doctrine: The Cold War Call to Arms (College Station: Texas A&M University Press, 2008).
  • Frank Costigliola: Roosevelt's Lost Alliances. How Personal Politics Helped Start the Cold War (Princeton and Oxford: Princeton University Press, 2012)
  • John Lewis Gaddis: The United States and the Origins of the Cold War 1941–1947 (New York and London: Cambridge University Press, 1972)
  • Alonzo L. Hamby: Man of the People: A Life of Harry S. Truman (Oxford and New York: Oxford University Press, 1995)
  • Robert David Johnson: Congress and the Cold War (Cambridge: Cambridge University Press, 2006)
  • Melvyn P. Leffler & Odd Arne Westad (eds.): The Cambridge History of the Cold War. Volume I. Origins (Cambridge: Cambridge University Press, 2010)
  • Melvyn P. Leffler: A Preponderance of Power. National Security, the Truman Administration, and the Cold War (Stanford, CA: Stanford University Press, 1992)
  • Geir Lundestad: Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945 (Oslo: Universitetsforlaget, 7. utgave, 2015)
  • Arnold A. Offner: Another Such Victory: President Truman and the Cold War, 1945–1953 (Stanford, CA: Standford University Press, 2002)
  • David Reynolds (ed.): The Origins of the Cold War in Europe: International Perspectives (New Haven and London: Yale University Press: 1994)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg