antisemittisme

Antisemittistisk grafitti i Madrid. Her en symbolikken at jødenes angivelige kontroll med verdensøkonomien har skapt nazismen.

antisemittisme av Yonderboy. CC BY SA 3.0

Vandaliserte gravstøtter på den jødiske kirkegården i Schwaebisch Hall i Tyskland.

av Ufuk Arslan/AP. Gjengitt med tillatelse

Ordet «antisemittisme» benyttes vanligvis som betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Begrepet ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904).

Faktaboks

Uttale: antisemittˈisme

Innenfor forskningen anvendes begrepet antisemittisme i dag på litt forskjellige måter. Enkelte forskere bruker betegnelsen inkluderende, det vil si om alle former for jødefiendtlighet fra antikken og frem til vår egen tid.

Andre anvender begrepet mer spesifikt, om den moderne, raseideologiske jødefiendtligheten som vokste frem i det 19. århundret. Blant de sistnevnte avgrenses gjerne antisemittismen fra den religiøst begrunnede antijudaismen, som var dominerende frem til 1800-tallet.

Antisemittismen kan komme til uttrykk på ulike måter og med ulik grad av intensitet. Begrepet brukes om alt fra kulturelle forestillinger om jøder til direkte trakassering, segregering og voldelig forfølgelse.

Sosiologen Helen Fein (født 1934) karakteriserer antisemittismen som en vedvarende struktur av fiendtlige holdninger og handlinger som er rettet mot jøder som kollektiv. Antisemittismen kan ifølge Fein komme til uttrykk som holdninger hos individer, som myter, ideologi, folklore og billedbruk i kulturen og som handlinger – juridisk diskriminering, politisk mobilisering mot jødene og kollektiv eller statlig vold.

Historisk bakgrunn

Jødehets i Norge under andre verdenskrig

av Ukjent/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Negative forestillinger om jøder og jødedommen har lange historiske røtter i Europa. I middelalderen og i den tidligmoderne periode hadde fiendtligheten først og fremst et religiøst utgangspunkt og betegnes gjerne som antijudaisme. Den kristne antijudaismen ga seg utslag i diskriminering, stigmatisering og segregering, og eskalerte i bestemte historiske situasjoner – særlig i krisetider – også til voldelige forfølgelser.

Mot slutten av 1800-tallet fikk agitasjonen mot jødene fornyet styrke. Den antisemittiske agitasjonen bygde videre på bildet av jøden som en undergravende fiende, og de tradisjonelle kristne klisjeene om jødene levde videre blant sentrale grupper i samfunnet – særlig innenfor kirken. Samtidig ble de religiøse forestillingene supplert, bearbeidet og til dels erstattet med raseideologisk og nasjonalistisk tankegods.

Antisemittismen ga seg i 1800-årene utslag i organiseringen av politiske forbund og partier, i antijødiske massemobiliseringer og utløste i enkelte områder pogromer. I mellomkrigstiden gjennomgikk agitasjonen mot jødene en radikalisering. Sitt mest ekstreme uttrykk fikk den moderne antisemittismen i den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Eriksen,Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz: Jødehat: antisemittismens historie fra antikken til i dag, 2005.
Katz, Jacob: From Prejudice to Destruction. Anti-Semitism, 1700–1933, 1980.
Poliakov, Léon: The History of Anti-Semitism, Bind 1–4, 1973–1976.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødeforfølgelse i moderne tid

Vibeke Kieding Banik

Førstamanuensis/Ph.D. moderne jødisk historie, Universitetet i Sørøst-Norge