Faktaboks

Sozialdemokratische Partei Deutschlands

SPD

på norsk Tysklands sosialdemokratiske parti

Uttale
såtsiˈaldemåkratiʃə partˈai dˈåitʃlants
Logo
SPDs logo.
Av .
Willy Brandt
Willy Brandt er SPDs lengst sittende leder, med 23 år. Han ledet partiet i årene 1964–1987.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

SPD, er Tysklands sosialdemokratiske parti.

Partiet ble formelt stiftet i 1875 i byen Gotha ved sammensmelting av en marxistisk og en reformistisk gruppe. Partiet selv regner imidlertid etableringen av Allgeimeiner deutscher Arbeiterverein (den reformistiske gruppen) under ledelse av Ferdinand Lassalle i 1863 som sin grunnleggelse, og feiret derfor 150-årsjubileum i 2013.

SPD er med det verdens eldste sosialdemokratiske parti, og var i tiden opp til første verdenskrig også den viktigste inspirasjonskilden for sosialdemokratiske partier i andre land.

Ledere fra 2021 er Saskia Esken og Lars Klingbeil.

Ledere etter 1945

Historie

Clara Zetkin og Rosa Luxemburg

De tyske sosialistiske politikerne Clara Zetkin (til venstre) og Rosa Luxemburg på vei til kongress i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), Magdeburg, 1910. Det tyske sosialdemokratiske partiet hadde en avgjørende innflytelse på Den andre internasjonalens politikk.

Clara Zetkin og Rosa Luxemburg
Av .

Tidlig historie

Etter Otto von Bismarcks forbud mot sosialistiske partier (Sozialistengesetz; vedtatt i 1878, opphevet i 1890), utviklet partiet seg relativt raskt i 1890-årene og var før første verdenskrig blitt det største i Tyskland.

Under krigen ble partiet splittet, idet en venstrefløy forlot SPD. I 1919 hadde partiet 38 prosent av stemmene, og det spilte en viktig rolle i Weimarrepublikken (1919–1933).

Mot slutten av 1920-årene tapte SPD terreng, selv om det ved det siste regulære valg i mars 1933 oppnådde 18,3 prosent av stemmene. Partiet ble forbudt av Adolf Hitler 23. juli 1933.

Etterkrigstiden

Valgplakat fra 1932
SPD avgrenset seg mot kommunismen etter første verdenskrig. På denne valgplakaten fra 1932 er slagordet «Gegen (mot) Papen, Hitler, Thälmann», etternavnet på ledere for tre politiske retninger SPD var imot: Konservatismen var her representert av rikskansler Franz von Papen, nazismen av Adolf Hitler og kommunismen av Ernst Thälmann.
Av /Plakatsammlung Karl Fritz.
Lisens: CC BY SA 4.0

Høsten 1945, etter andre verdenskrig, ble partiet reorganisert av folk som enten kom fra landflyktighet eller fangeleirer. Kommunister arbeidet for å danne et «sosialistisk enhetsparti», men dette ble avvist i de tre vestlige okkupasjonssonene av Tyskland. Etter krigen var landet okkupert av de allierte (se delingen av Tyskland).

I den sovjetiske (østtyske) sonen skjedde imidlertid en slik partidannelse i april 1946, mot sosialistenes vilje. SPD valgte i mai 1946 Kurt Schumacher til formann. Han ble ved sin død 1952 etterfulgt av Erich Ollenhauer. I 1949 ble Tyskland delt i Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland. I den østtyske delen ble partiet en del av Sozialistische Einheitspartei (SED), men fortsatte i Vest-Tyskland.

I de første etterkrigsårene var SPD preget av ideologisk dogmatikk og relativt sterk nasjonalisme, og partiet tapte terreng. Med vedtaket av det såkalte Godesbergprogrammet i 1959 skjedde imidlertid en markert endring. Marxistisk retorikk ble langt på vei erstattet av en bekjennelse til demokratiske verdier bygd på humanisme og kristen etikk, og SPD avgrenset seg skarpt mot kommunismen.

Partiet gikk inn for internasjonalt samarbeid, godtok tysk medlemskap i NATO og de europeiske fellesskap (EF), og i den økonomiske politikken var de pragmatiske. SPD øvde stor innflytelse på vesttysk fagbevegelse, selv om den formelt var partipolitisk nøytral.

I årene 1964–1987 var Willy Brandt partiformann, og under hans ledelse ble SPD det største partiet i Forbundsdagen. Partiet deltok i koalisjonsregjeringer i Vest-Tyskland med Fridemokratene i årene 1966–1982 og hadde forbundskansleren fra 1969, først Willy Brandt til 1974 og deretter Helmut Schmidt.

I løpet av 1970-årene opplevde vesttyskerne økonomisk hardere tider, og SPD fikk et vanskeligere forhold både til koalisjonspartneren og velgerne. I 1976 tapte partiet posisjonen som Forbundsdagens største parti til kristeligdemokratene (CDU/CSU), og i 1982 valgte FDP å skifte side i vesttysk politikk. SPD klarte ikke å vinne sin ledende posisjon tilbake ved de vesttyske valgene i 1983 eller 1987.

Gjenforeningen og Schröder

Da det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland brøt sammen i 1989/1990, ble det dannet et østtysk SPD. Noen dager før gjenforeningen av de to tyske statene 3. oktober 1990 slo det øst- og vesttyske SPD seg sammen til ett parti.

Gjenforeningen bidro til å styrke den sittende regjeringen, og SPD forble i opposisjon etter forbundsdagsvalgene både i 1990 og 1994. Stigende arbeidsløshet og økende misnøye med regjeringen gav fra 1997 sosialdemokratene vind i seilene. Under ledelse av Oskar Lafontaine, og med Gerhard Schröder som forbundskansler-kandidat, kom partiet igjen til makten ved forbundsdagsvalget 1998 i en koalisjonsregjering med Bündnis 90/Die Grünen, De Grønne.

Schröder fikk imidlertid et vanskelig forhold til fagbevegelsen; hans økonomiske reformpolitikk ble upopulær, men ble likevel oppfattet som nødvendig. Ved valget 2002 klarte SPD og De Grønne med et nødskrik å sikre seg et nytt flertall, men flere alvorlige nederlag i delstatsvalgene førte til at Schröder ba om en tillitserklæring og fremskyndet forbundsdagsvalgene til 2005.

Schröder gikk av som forbundskansler etter valget i 2005, men SPD fortsatte i regjering sammen med CDU/CSU. Ved forbundsdagsvalget i 2013 fikk SPD 25,7 prosent av stemmene. Det var en framgang på 2,7 prosent fra valget i 2009.

Gerhard Schröder var partileder i årene 1999–2004. Han ble svært upopulær i eget parti, og blant de fagforeningsnære delene av partiets kjernevelgere på grunn av sine omfattende reformer av arbeidsmarkedet og av velferdsstaten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Rune Troland

Det er en liten feil i bildeteksten til det nederste bildet. Slik skal det være: "På denne valgplakaten fra 1932 er slagordet "Gegen Papen, Hitler, Thälmann" -mot Papen, Hitler og Thälmann ..."

Det finnes for øvrig en egen SNL-side om Franz von Papen som det kunne være naturlig å linke til.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg