Patent, enerett til å utnytte en oppfinnelse; meddeles etter lov om patenter av 15. desember 1967.

Søknad om patent inngis til Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret). Den kan innleveres av oppfinneren eller av den som har overtatt retten til oppfinnelsen fra oppfinneren (f.eks. oppfinnerens arbeidsgiver, se arbeidstageroppfinnelse). Hvis patentsøknad avslås, kan avgjørelsen påklages til Patentstyrets annen avdeling. Hvis avslaget opprettholdes, kan søkeren bringe avgjørelsen inn for Oslo tingrett.

Innen 9 måneder etter at patentet er meddelt kan andre innlevere innsigelse mot patentet. Hvis innsigelsen blir tatt til følge, oppheves patentet. Etter utløpet av fristen for innsigelse kan patentet angripes ved søksmål, som inngis til Oslo tingrett.

Et patent gjelder i 20 år fra søknadstidspunktet, forutsatt at fastsatte årsavgifter betales. For patenter som gjelder legemidler eller plantefarmasøytiske produkter kan det gis inntil 5 år forlenget beskyttelsestid (supplerende beskyttelsessertifikat). Etter utløpet av patenttiden kan enhver fritt utnytte oppfinnelsen.

Hovedvilkårene for å få patent er: 1) Det må være gjort en oppfinnelse. 2) Oppfinnelsen må kunne utnyttes industrielt, dvs. fremstilles eller anvendes i industrien. «Industrielt» skal forstås i vid forstand, og omfatter i tillegg til egentlig industri, også handel, landbruk, skogbruk, bergverk, forvaltningsvirksomhet m.m. 3) Oppfinnelsen må ikke være særskilt unntatt fra patentering. Det meddeles bl.a. ikke patent på planter, dyr eller mennesker. 4) Oppfinnelsen må være ny og oppfylle kravet om oppfinnelseshøyde. Det innebærer at oppfinnelsen på søknadstidspunktet ikke må ha vært nærliggende for en gjennomsnittlig fagperson på angjeldende fagområde. Det kreves at oppfinnelsen skiller seg fra alt som noen gang har vært allment kjent noe sted i verden. 5) Oppfinnelsen må være beskrevet så tydelig og fullstendig i søknaden at en fagperson vil være i stand til å fremstille og anvende den. Allmennheten skal derved sikres en reell mulighet til å utnytte oppfinnelsen etter patenttidens utløp.

Bioteknologiske oppfinnelser kan patenteres etter de samme regler som andre oppfinnelser. Selve erkjennelsen av biologiske krefter eller av et biologisk materiale er en oppdagelse, som ikke kan patenteres. Men hvis materialet (f.eks. en gensekvens eller en bakterie) har gjennomgått en form for bearbeiding, f.eks. ved at det er isolert fra sine naturlige omgivelser og eventuelt modifisert (f.eks. ved hjelp av genteknikk), og det bearbeidede materialet kan utnyttes til å løse et teknisk problem (f.eks. fremstille et protein), kan det gis patent på det produktet eller den fremgangsmåten som løser problemet (gensekvensen, bakterien, proteinet eller måten å fremstille proteinet på). Det gis ikke patent på vesentlig biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter eller dyr. Det kan gis patent på planter og dyr, men ikke på individuelle raser og sorter. Det kan også gis patent på deler av planter, dyr eller mennesker, f.eks. gener og celler, og på mikroorganismer, f.eks. bakterier. I EU ble det 1998 vedtatt et direktiv om patentering av bioteknologiske oppfinnelser. Patentloven ble tilpasset dette i 2003.

Den enerett som oppnås ved meddelelse av patent, innebærer at ingen uten patenthaverens samtykke kan utnytte oppfinnelsen i nærings- eller driftsøyemed på bestemte måter. Eneretten etter et produktpatent omfatter bl.a. fremstilling, markedsføring, salg og bruk samt import eller besittelse i slik hensikt. Eneretten etter et fremgangsmåtepatent omfatter bruk av fremgangsmåten samt tilbud om å bruke fremgangsmåten. Hvis fremgangsmåten gjelder fremstilling av et produkt, kan patenthaveren også forby import av produkter som er fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten.

Fra eneretten gjelder det visse unntak: 1) Oppfinnelsen kan utnyttes privat. 2) Produkter som er solgt av patenthaveren eller med hans samtykke i Norge eller i et annet EØS-land, kan fritt utnyttes, herunder selges videre. 3) Det kan foretas eksperimenter som gjelder oppfinnelsen selv, f.eks. for å klarlegge dens virkemåte, kapasitet el.l. 4) Det kan foretas tilvirkning av legemidler på apotek etter resept i enkelttilfeller. 5) Den som utnyttet oppfinnelsen da patentsøknaden ble inngitt, kan innenfor visse rammer fortsette utnyttelsen. 6) Oppfinnelsen kan utnyttes på utenlandsk samferdselsmiddel under dets midlertidige eller tilfeldige tilstedeværelse her i landet. 7) På visse vilkår kan det gis tvangslisens ved dom eller etter vedtak av Konkurransetilsynet, som innebærer at det gis rett til å utnytte oppfinnelsen mot vederlag til patenthaveren. Tvangslisens kan bl.a. gis dersom oppfinnelsen ikke er utøvet i rimelig omfang innen tre år etter at patentet ble meddelt eller hvis det finnes påkrevet av hensyn til viktige allmenne interesser.

Den som forsettlig eller uaktsomt krenker eneretten kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 mnd. Patenthaveren kan kreve erstatning for sitt fulle økonomiske tap hvis krenkelsen har skjedd uaktsomt, og i rimelig utstrekning hvis krenkelsen har skjedd i god tro.

Et norsk patent gir bare enerett i Norge samt på bl.a. kontinentalsokkelen, norske skip i internasjonalt farvann, Svalbard og Jan Mayen. For å få enerett i andre land må det søkes patent i hvert enkelt land eller gjennom en internasjonal søknadsordning. Det er to slike søknadsordninger i kraft som er aktuelle for norske patentsøkere.

Europeiske patenter kan meddeles etter Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) av 15. oktober 1973. Norge undertegnet konvensjonen, men har ikke ratifisert den (Regjeringen gikk i 2006 inn for ratifikasjon). Det innebærer at europeiske patenter ikke kan meddeles med virkning for Norge. Men norske borgere og bedrifter kan søke europeisk patent med virkning for medlemslandene, som er EU-landene samt en del ytterligere land (til sammen 31 land per 2006). Søknaden kan omfatte ett, flere eller alle medlemslandene. Beskyttelsen kan også utvides til å gjelde visse østeuropeiske land. Europeiske patenter meddeles av den europeiske patentmyndigheten EPO i München. Reglene i EPC svarer i det vesentlige til bestemmelsene i den norske patentloven.

Den andre internasjonale søknadsordningen har sitt grunnlag i Patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) av 19. juni 1970. Denne konvensjonen er ratifisert av Norge. Det er (2006) 128 medlemsland, som danner en union for samarbeid om behandlingen av patentsøknader. Konvensjonen oppretter et system med internasjonale patentsøknader som gjør det mulig for de som er borgere av eller bosatt i en av medlemsstatene å inngi en søknad som kan føre til patent i flere land. Etter PCT kan det ikke meddeles patenter, men bare foretas nyhetsgranskning og forberedende patenterbarhetsprøving av en internasjonal myndighet, hvoretter søknaden må videreføres og patent meddeles i de enkelte land hvor søkeren ønsker å oppnå patent. Søknad kan i Norge inngis til Patentstyret.

Det finnes også en Avtale om Fellesskapspatenter fra 1989, som ikke har trådt i kraft. EU-kommisjonen har også utarbeidet et utkast til forordning om fellesskapspatenter, men heller ikke dette er blitt vedtatt, og utkastets videre skjebne fremstår som usikker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.