Tyskland i middelalderen

Frankerne under Chlodvig og hans etterkommere la på 500-tallet evt. under seg Gallia og innledet en ekspansjon østover som fortsatte under karolingerne. Alle germanske stammer øst for Rhinen ble lagt inn under frankisk velde. Delingen av karolingernes frankiske rike som ble innledet ved forliket i Verdun i 843, utviklet seg i de følgende 40 år til en permanent deling i et østlig og et vestlig rike. Det første skulle gi opphavet til Tyskland, det andre til Frankrike.

I 911 døde den karolingiske linjen ut i Øst-Frankerriket, og Tysklands politiske historie regnes vanligvis fra de tyske stammehertugenes valg av Henrik av Sachsen (Henrik Fuglefanger) til konge i 919. Trusselen fra madjarene i øst skal ha vært den viktigste grunnen til stammehertugenes kongevalg.

Det saksiske dynasti ble sittende med makten til 1024, da kongeverdigheten gikk over til det saliske dynasti, som igjen ble etterfulgt av hohenstauferne i 1138. Helt frem til Fredrik 2s død i 1250 var Tyskland for det meste samlet under én hersker, og monarkiet var den sentrale politiske faktor i riket.

Deretter gikk Tyskland inn i en politisk oppløsningsprosess, og selv om det fra 1273 igjen ble valgt tyske keisere, var det territorialfyrstene som dominerte i de følgende århundrer. Det var i egenskap av territorialfyrster enkelte keisere ennå kom til å gjøre seg politisk gjeldende i senmiddelalderen, samtidig som keiserverdigheten igjen ble brukt til å fremme territoriale interesser fremfor rikspolitiske mål.

Tyskland fikk således i løpet av 1200-tallet et stadig sterkere føderativt preg, som også ble konstitusjonelt anerkjent gjennom Den gylne bulle i 1356. I det samme tidsrommet skiftet også det politiske tyngdepunktet fra vest til øst. Saksiske og saliske keisere hadde funnet økonomisk fundament for sin politikk i Rhin-området, hohenstauferne i stor grad også i Italia, særlig Sør-Italia. De senere luxemburgere og habsburgere bygde primært på inntektene fra Böhmen, Tirol, Kärnten og Østerrike.

Selv om Tyskland i hele perioden fra begynnelsen av 900-tallet til midten av 1200-tallet for det meste var samlet under en keiser, og monarkiet i dette tidsrommet var den dominerende faktor i tysk politikk, innebar perioden store befolkningsmessige og økonomiske endringer, som også virket avgjørende inn på utformingen av det politiske system. Til forskjell fra Vest-Frankerriket, som i løpet av 800-tallet gjennomgikk en føydal oppløsningsprosess, var østriket preget av et jevnere bondesamfunn under ledelse av stammehertugene.

Det har antagelig vært et sterkere sosialt grunnlag for en stabil statsdannelse her enn i vest. Etter at madjarene hadde blitt slått i 955, var dessuten Tyskland langt mindre utsatt for ytre fiender enn Frankrike.

Det økonomiske grunnlaget for den nye tyske staten var imidlertid dårlig. Naturaløkonomien rådde, og under de saksiske og til dels saliske keiserne var inntektene fra kongens husmaktområder de viktigste. Administrasjonen var enkel; det fantes ingen hovedstad, og kongen var stadig på flyttefot. Samarbeidet med kirken ble derfor en grunnpilar i det politiske og administrative system fra Otto 1s tid (936–973).

Biskopene som var bundet til kongen ved troskapsed og av ham ble utstyrt med embeter og len, utgjorde det viktigste bindemiddel i riket. I denne forbindelse tales det gjerne om det ottonske system.

Gradvis ble imidlertid også Tyskland føydalisert, og på 1100-tallet nærmet situasjonen i enkelte deler av riket, særlig de vestlige, seg til Frankrikes på 900-tallet. Keiser Fredrik Barbarossa (1152–1190) og hans etterfølgere forsøkte derfor i likhet med kongene i England og Frankrike å tufte monarkiet på føydale lover og institusjoner. Imidlertid skulle de desentraliserende kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene. Viktig var det at den økonomiske ekspansjonen i høymiddelalderen – handelsekspansjonen og urbaniseringen – ikke inntraff i det tyske monarkiet på samme måte som i England og Frankrike.

Heller ikke kom en av de viktigste begivenhetene i tysk middelalderhistorie, vandringen østover på slavisk område, den såkalte «Drang nach Osten» (suget mot Østen), til å favorisere kongemakten. Tvert imot kom denne veldige utvidelsen av det tyske bosetningsområdet sammen med den økonomiske veksten og urbaniseringen til å tjene territorialfyrstenes interesser.

Forholdet til kirken, som hadde vært av vital betydning for de første keiserne, kom fra 1070-årene inn i en kritisk fase fordi det vokste frem en europeisk kirke som krevde uavhengighet fra verdslige makthavere. Denne bevegelsen ble fanget opp av pavemakten, som fra Gregor 7s tid ble keiserens argeste motstander. Konflikten kalles investiturstriden. I første omgang oppstod en konflikt mellom keiser og pave om hvem som skulle ha kontrollen over biskopene i Tyskland og Italia. Selv om man foreløpig kom frem til et slags kompromiss i 1122, innebar det slutten på det ottonske system.

Men forholdet til paven kom til å bli langt mer enn et spørsmål om kirkelig autonomi og kontroll over bispeembeter. Under hohenstauferne ble det først og fremst et spørsmål om makt i Italia; dessuten var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje. I 962 hadde Otto 1 oppnådd keisertittelen under et krigstog til Italia. Arven fra Karl den store var fra da av overtatt av de tyske kongene.

Noen virkelig tysk imperialisme ble ikke utviklet under de to første keiserdynastiene; for dem var keiserverdigheten i første rekke et middel til å styrke makten hjemme, ikke minst over kirken, inklusive pavestolen. Fredrik Barbarossa satte seg imidlertid som mål å bygge opp en virkelig keisermakt i Italia. Med sine militære styrker forsøkte han å undertrykke Nord- og Midt-Italia, men mislyktes.

Fredriks viktigste gevinst ble ekteskapet mellom sønnen Henrik og arvingen til normannerriket i Sør-Italia og på Sicilia, Constantia, datter av Roger 2. Fra dette utgangspunktet forsøkte Fredrik å skape et keiserrike i Italia. Hohenstaufernes imperialistiske politikk ble av paven oppfattet som en livsfarlig trussel. Fredrik 2 (1212–1250) måtte gi vidtrekkende konsesjoner til de tyske fyrstene for å få støtte til sin Italia-politikk, som imidlertid skulle ende med nederlag.

Omkring år 1400 stoppet den tyske øst-ekspansjonen opp, og i senmiddelalderen ble det tyske riksområdet mindre, dels gjennom fransk ekspansjon østover i retning av Rhinen – en bevegelse som skulle fortsette i flere hundre år – mot Burgund og Provence, dels gjennom fremveksten av sterke stater i øst (Polen og Litauen) og dels ved at mindre områder som de sveitsiske kantonene i sør og de nederlandske provinsene i nordvest, gjorde seg uavhengige.

• Tysklands historie
• Det tysk-romerske riket