Hohenzollern

Hohenzollern slott ved Hechingen
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Keiser Weilhelm 1 fra huset Hohenzollern var konge av Prøysen og den første tyske keiser.
Kaiser Wilhelm I.
Av .

Hohenzollern, tysk fyrstehus (senere konge- og keiserdynasti), opprinnelig fra Schwaben, med navn etter slektens stamborg på Zollernberg sørvest for Tübingen.

Faktaboks

uttale:
håəntsˈålərn

Slekten kan følges tilbake til Friedrich 1 (død før 1125), som fikk tittelen greve av Zollern i 1111. Grev Friedrich 3 (død 1201) ble 1191/1192 utnevnt til borggreve av Nürnberg, og kom dermed i besittelse av krongodsene i Franken. Hans to sønner delte familiens eiendommer mellom seg: Den eldste, Konrad 3 (død 1260), fikk borggrevskapet og ble stamfar til den frankisk-prøyssiske linje (senere protestantisk), mens Friedrich 4 (død 1251) fikk grevskapet Zollern og ble stamfar til den schwabiske (katolske) linje av slekten.

Den frankiske linje

Denne linjen fikk rang som riksfyrster 1363. 1415 fikk Friedrich 6 (1371–1440) markgrevskapet Brandenburg i arvelig len av keiseren; med dette fulgte også verdigheten som kurfyrste. Hans sønn, kurfyrst Albrecht Achilles (1414–1486) var far til blant andre kurfyrst Johann Cicero (1455–1499) og Friedrich (1460–1536), markgreve av Ansbach og Kulmbach; sistnevntes gren døde ut på mannssiden med hans sønnesønn Albert Friedrich (1553–1618), hertug av Preussen.

Johann Cicero var far til blant andre kurfyrst Joachim 1 Nestor (1484–1535), Anna (1487–1514) – som ble gift med Frederik 1 av Danmark-Norge og stammor til det dansk-norske kongehuset, og Albrecht (1490–1545), erkebiskop og kurfyrste av Mainz. Johann Ciceros sønnesønns sønnesønn, kurfyrst Johann Sigismund (1572–1619), ble gift med datteren av den siste hertug av Preussen, og hertugdømmet tilfalt dermed markgrevene av Brandenburg. Han var farfar til Fredrik Vilhelm (1620–1688), «den store kurfyrste», som utvidet familiens besittelser betydelig, og fra 1660 fikk løst Preussen fra polsk lensoverhøyhet.

Fredrik Vilhelm var far til kurfyrst Fredrik 3 (1657–1713), som i 1701 tok tittelen konge i Preussen. Hans sønnesønn Fredrik 2 den store (1712–1786) endret i 1740 tittelen til konge av Preussen, og erobret i 1746 hertugdømmet Schlesien fra Polen. Han ble etterfulgt av sin brorsønn Fredrik Vilhelm 2 (1744–1797), og dennes sønnesønn Vilhelm (1797–1888), som ble konge av Preussen i 1861, ble tysk keiser ved det tyske keiserdømmes gjenopprettelse i 1871, og samtidig ble keisertronen gjort arvelig i huset Hohenzollern. Hans sønnesønn Vilhelm 2 (1859–1941) abdiserte i 1918.

Den schwabiske linje

Denne linjen brukte fra 1400-tallet tittelen greve av Hohenzollern. Den delte seg på begynnelsen av 1600-tallet i to grener, Hohenzollern-Hechingen (døde ut 1869) og Hohenzollern-Sigmaringen. Begge grenene fikk riksfyrstetittel i 1623, men overlot suvereniteten over sine fyrstedømmer til kongen av Preussen i 1847. Fyrstene av Hohenzollern-Sigmaringen beholdt imidlertid sine store gods (blant annet slottet i Sigmaringen) og betydelige kunstsamlinger.

Fyrst Carl Anton (1811–1885) av Hohenzollern-Sigmaringen var far til Leopold (1835–1905) og Carl Eitel Friedrich (1839–1914). Leopold ble i 1870 lansert som kandidat til den spanske tronen, og dette var en av de utløsende årsakene til utbruddet av den fransk-tyske krig i 1870. Carl ble i 1866 fyrste i Romania, konge som Carol 1 fra 1881–1914, og ble etterfulgt av Leopolds sønn Ferdinand. Hans etterslekt satt på tronen i Romania til 1947. Ferdinands brorsønns sønn, prins Johann Georg av Hohenzollern-Sigmaringen (1932–2016) var gift med den svenske prinsesse Birgitta, søster av den svenske kong Carl 16 Gustaf.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg