subjekt – grammatikk

Et subjekt er et ledd i en setning, på samme måte som verbal, direkte objekt og adverbial. Subjektet er ofte den, det eller de som «gjør noe» i en setning, altså den eller de som verbalet hører sammen med.

På norsk kan subjektet i en setning gjenkjennes ved hjelp av dets plassering, og hvor det står i forhold til verbalet; subjektet står enten rett før eller rett etter det finitte verbet.

I såkalt umarkert ordstilling, det vil si en nøytral ordstilling, står subjektet normalt foran: ‘Ole_(S) kom_(V)’. Dersom et annet ledd står fremst i en setning på norsk, står subjektet bak verbalet: ‘I går kom_(V) Ole_(S)’. I spørsmål står subjektet som oftest etter verbalet: ‘Kom_(V) Ole_(S)?’.

Mange språk har samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal når det gjelder tall og person. I engelsk presensbøyning bøyes verbalet etter hvorvidt subjektet er i entall eller flertall: ‘The cat eats’ – Katten spiser og ‘The cats eat’ – Kattene spiser.

På andre språk kan verbet i tillegg bøyes etter hvilken person subjektet er, som på spansk: ‘Yo voy’ – Jeg drar og ‘Tú vas’ – Du drar. I språk som har personbøyning, er det ofte ikke nødvendig å uttrykke subjektet eksplisitt, siden informasjonen om subjektet kan utledes av formen på verbalet.

I mange språk har subjektet en egen form, nominativ, som skiller det fra for eksempel akkusativ, som er formen ordet har når det fungerer som direkte objekt. I latin er for eksempel nominativformen ‘res’ og akkusativformen ‘rem’ av ordet for sak. Disse formene kalles kasus.

På norsk har vi verken kasus eller samsvarsbøyning. I språk som har kasus og samsvarsbøyning kan ordstillingen være friere enn på norsk. Dette skyldes at subjektet kan gjenkjennes både ved hjelp av formen, og ved hjelp av samsvarsbøyningen med verbalet, noe som gjør at plasseringen blir mindre viktig.

Ofte er det en nær sammenheng mellom den semantiske rollen og den syntaktiske funksjonen til en setningsdel. Dette innebærer typisk at subjektet i en aktivsetning betegner den eller det som utfører en verbalhandling. En slik semantisk rolle kalles agens, for eksempel Ole i ’Ole kjører bilen’. Det er altså ofte en sammenheng mellom agens og subjekt. Men dette stemmer ikke alltid.

I noen tilfeller uttrykker ikke verbet noen handling som utføres, som i ’Jens opplevde krigen’. Her vil den semantiske rollen til subjektet være såkalt mottaker. I andre tilfeller kan den semantiske rollen til subjektet være mål, som i ’Henry mottok prisen’. I passivsetninger er subjektet gjerne det som er objekt i tilsvarende aktivsetning, og har derfor ofte den semantiske rollen patiens. For eksempel er bilen subjekt i ’Bilen ble parkert’, men objekt i ’Ole parkerte bilen’.

På norsk finnes det et krav om at alle setninger må inneholde et uttalt subjekt, en regel som gjerne blir kalt subjektskravet. På grunn av subjektkravet er en del av subjektene i norske setninger pronomenet det, uten at det refererer til noe, såkalt formelt subjekt. Formelt subjekt brukes når verbet ikke deler ut en semantisk rolle til noe subjekt, som i setningen ’Det regner’. Formelt subjekt kan også brukes når det mangler gode subjektskandidater, for eksempel fordi vi ikke vet hvem som utfører en handling, som i ’Det banker på døren’.

Formelt subjekt brukes også i setninger som ’Det sitter en fugl på taket’ og ’Det er fint at du kom’, hvor de egentlige subjektene ’en fugl’ og ’at du kom’ av ulike grunner blir stående bak verbet. Disse formelle subjektene har syntaktisk funksjon, men mangler semantisk innhold.

Begrepet subjekt ble først utformet av greske grammatikere og brukt om de indoeuropeiske språkene. Det har vist seg vanskelig å finne en allmenn definisjon av subjekt, og begrepet egner seg dårlig til å beskrive en del språk i verden, som enkelte asiatiske språk og noen amerikanske urspråk.