Sanskrit, språk som i videste forstand omfatter både det eldste stadium av indoariske språk, vedisk, og en senere dialekt som grammatikeren Panini la til grunn for sin språkbeskrivelse. Denne dialekten, som ofte kalles klassisk sanskrit, fungerer fremdeles som kulturspråk i India og deler av det sørøstlige Asia.

I den indiske grunnloven har sanskrit plass blant litteraturspråkene.

Det eldste sanskrit står gammeliransk nær. Ord som f.eks. matar-, 'mor', bhratar-, 'bror', sunus, 'sønn', ukshan, 'okse', sapta, 'sju', ad-, 'ete', viser tydelig indoeuropeisk opphav. Formlæren, som er meget omfattende, stemmer i stor utstrekning overens med gresk, latin, gotisk og andre gamle indoeuropeiske språk.

Først da sanskrit ble kjent blant europeiske lærde mot slutten av 1700-tallet, ble grunnlaget lagt for den sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskap. Dette skyldtes ikke bare språkets arkaiske struktur, men også den klare analysen indiske grammatikere hadde gitt av det.

Etter indisk oppfatning har sanskrit guddommelig opphav og er selv opphav til alle språk. De eldste tekstene (se vedisk) er fra hinduisk synspunkt tidløse. For moderne språkvitenskap har de språklig grunnlag i 2. årtusen f.Kr. En overgangsform til klassisk sanskrit er språkformen i de episke tekstene Mahabharata og Ramayana.

Antagelig opphørte sanskrit å være en talt dialekt lenge før vår tidsregnings begynnelse. Men like til vår tid har det fungert som et fellesindisk språk i lærde brahminmiljøer. Blant hinduer spiller sanskrit omtrent samme rolle som latin i europeisk middelalder.

Hindi og andre moderne indiske litteraturspråk henter alle kulturord og vitenskapelige uttrykk fra sanskrit og danner sanskritsammensetninger for nye begreper på samme måte som vi låner fra latin og gresk. Sanskrit er derfor ennå i høy grad et levende element i Indias kulturliv.

Sanskritlitteraturens historie strekker seg over 3000 år, idet det årlig forfattes nye verker i denne klassiske tradisjon i India. Bare unntaksvis er forfatterne kjent. Som oftest er bare en relativ kronologi basert på idé- og stilanalyse mulig. Mange forfatternavn er mytiske (Vyasa, guden Hanuman). En rekke viktige verker er anonyme. Andre er revidert gang på gang og utstyrt med tilføyelser og innskudd.

Den eldste litteraturen, vedaene, er en samling hellige tekster som etter indisk tradisjon ikke er «diktet», men «skuet» av gamle «seere» (rishi). Eldst er Rigveda, en samling hymner fra 2. årtusen f.Kr. Yngst er upanishadene. Se vedisk.

For å bevare ordlyden korrekt i de muntlig overleverte vedaer fikk man, etter som talespråket endret seg, behov for en analyse av lyder og former. Slik oppstod tidlig vitenskapene fonetikk og grammatikk. De mest berømte eldre grammatikere var Panini (400–300-tallet f.Kr.) og hans kommentator Patanjali (antagelig 100-tallet f.Kr.). Ofte ble verseformen brukt i den vitenskapelige litteraturen, til og med i ordbøker, men for den logiske argumentasjon utviklet det seg en egen ytterst presis, men abstrakt prosastil. Også astronomi og astrologi hadde tilknytning til vediske offerseremonier, men kom under gresk innflytelse. Berømte navn er Aryabhata (ca. 500), Varahamihira (død 587) og Bhaskara (f. 1114). Geometrien utgikk fra reglene for oppmåling av offerplass og alter. Aritmetikk og algebra ble høyt utviklet, og de fleste mener at vårt tallsystem er av indisk opphav. Også medisinen, med Sushruta og Charaka som de store navn, stod i gjeld til grekerne, men inneholder også originale elementer, som plantemedisin. Elefantmedisin er en typisk indisk vitenskap, og det samme kan sies om den utforming erotikken fikk i Kamasutra, muligens forfattet av Vatsyayana ca. 300. Det finnes også en omfattende litteratur med rettslige og sosiale forskrifter (dharmashastra). Det viktigste eldre verket er lovboken fra omkring Kr.f. som tilskrives Manu. Statsvitenskapen ble behandlet av Kautilya, etter tradisjonen minister hos Chandragupta Maurya.

Om filosofisk litteratur, se indisk filosofi.

I de første århundrer e.Kr. forelå gamle myter og sagn fra den ariske ekspansjonstid samlet i kjempeeposet Mahabharata. Blant de mange innskudd med religiøst og filosofisk innhold kan nevnes Bhagavadgita. Noe yngre er Valmikis Ramayana. Av episk-mytisk innhold er også de mange puranaer («fornsagn»).

Etter hvert ble den episke diktning til en kunstdiktning med strenge formelle krav, og man fikk lærebøker i metrikk og poetikk. Om denne særpregede indiske estetikk, ofte kalt rasa-teori, se India (kunst). Kavya, som kunstdiktningen på sanskrit kalles, er først representert hos dikteren Ashvaghosha (100-tallet), men er ganske sikkert eldre. Hos Indias største lyriker, Kalidasa (ca. 400), er det fin balanse mellom kunstferdighet i form og det poetiske innhold og stemningsfylden. Også hos flere av de senere dikterne må vi beundre fantasirikdommen, de dristige bilder og velklangen, f.eks. hos Jayadeva (ca. 1100). Men ofte blir det for mye av rene kunstgrep. Overmåte virkningsfull kan den knappe, poengterte formen bli i epigrammet. Mesterne er Bhartrihari (600-tallet) og Amaru (tid ukjent). I en sjanger som misvisende er blitt kalt roman – kunstdiktning i prosaform – drives ofte kunstletheten til ytterlighet. Enklere i stilen er gjerne eventyr og fabler. Eventyrsamlingen Panchatantra er fra middelalderen av gjennom oversettelser og bearbeidelser blitt spredt i Asia og Europa. Men eventyrdiktningens storverk er likevel Somadevas Kathasaritsagara (ca. 1070) med sine 350 eventyr.

Det har vært spekulert mye over opprinnelsen til det klassiske indiske drama. En tid trodde man at det var påvirket av gresk borgerlig komedie. Nå mener de fleste at både episk resitasjon og rituell, mimisk dans kan ha spilt en rolle. Men selve tilblivelsesprosessen er ukjent. Det klassiske drama opptrer fullt utviklet og i en form som foreskrevet i Bharatas Natyashastra, like etter Kristi fødsel. De eldste fragmenter skriver seg fra Ashvaghosha. Noe yngre er en samling dramaer som tilskrives Bhasa. Et av dem, Charudatta, ble senere bearbeidet av Shudraka i Leketøysvognen. De mest berømte dramatikere er Kalidasa (ca. 400) og Bhavabhuti (ca. 700). Foruten lyriske stykker finnes det bevart historiske og allegoriske dramaer og farser av forskjellig slag. I dramaet taler bare menn av de høyere kaster sanskrit. De øvrige personer bruker middelindiske dialekter. Kvinnene taler shauraseni og synger maharashtri, og folk av lavere rang benytter magadhi (se prakrit). Sanskritdramaet lever i dag bare i akademiske miljøer. Men det religiøse drama i ny-indiske litteraturer som assami og maithili er på mange måter en fortsettelse av de klassiske tradisjoner.

Sanskrit er ikke bare hinduismens språk. Også heterodokse religioner som jainisme og buddhisme har en rik litteratur, ofte i en språkform som er påvirket av middelindiske talemål. Se jainismen (litteratur) og buddhismen (litteratur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.