Bengali, bengalsk, bangla, indoeuropeisk, østindoarisk språk som tales av over 200 mill. mennesker, hvorav ca. 122 mill. (98 % av befolkningen) i Bangladesh og ca. 70 mill. i den indiske delstaten West Bengal med tilstøtende områder. Bengali skrives med et eget alfabet av samme opprinnelse som devanagari-skriften og er offisielt språk i Bangladesh og statsspråk i West Bangal.

Bengali er splittet i mange forskjellige dialekter, men holdes sammen av et felles standard skriftspråk, sadhu-bhasha, som oppstod i i Navadvip på 1500-tallet, samt et felles standard talespråk, cholit-bhasha, som ble til i Calcutta på 1800-tallet og er basert på dialektene ved Hooghlys nedre løp. Som litteraturspråk er cholit-bhasha i ferd med å fortrenge sadhu-bhasha, men dette har fortsatt mange tilhengere, og språkstriden er ikke slutt.

Blant språkene i Sør-Asia inntar bengali en særstilling ved å være nesten enerådende på alle nivåer i administrasjon og undervisning i den praktisk talt ettspråklige uavhengige staten Bangladesh, og det ser ikke ut til å være i defensiven overfor engelsk (i sterk motsetning de øvrige språkene i Sør-Asia).

Nyere forskning har vist at den tantrisk buddhistiske diktning som går under navn av charyapadas og dohas, og som muligens stammer fra tiden før 1000, for størstedelen skriver seg fra bengalsk språkområde. Ellers er den eldste litteraturen stort sett hinduisk og har tilknytning til religiøse sekter som preget bengalsk åndsliv i denne tiden. Fra Nath-sekten kommer sagnene om Minanath og om dronning Mainamati. Shunya-purana, skrevet av Ramai Pandit fra Midnapur på 1200-tallet, bærer preg av Dharma-sekten. Av shivaittisk innhold er de mange mangalas, lange fortellende dikt med tilknytning til en eller annen kultus og tilegnet guddommer, f.eks. slangegudinnen Manasa og modergudinnen Chandi.

Innen vishnuittisk diktning er det under navnet Chandidas bevart hundrevis av sanger om Krishna, såkalte padas, og dessuten et lengre dikt, Shrikrishnakirtan. Antakelig het flere diktere Chandidas. Den religiøse reformatoren Chaitanya var sterkt påvirket av denne litteraturen. Fra hans sekt stammer det betydeligste verk på mellom-bengali, Chaitanya charitamrita (1581), som Krishnadas Kaviraj diktet om Chaitanyas liv. Eposet Ramayana er flere ganger blitt gjendiktet på bengali. Mest lest er den versjonen Krittibas laget, antakelig fra slutten av 1300-tallet.

Islam kom til Bengal i året 1200 e.Kr., da tyrkerne under ledelse av Muhammad Bakhtiyar Khalji erobret Nadia, de hinduiske Sena-kongenes hovedstad. I tiden 1352/53–1576 var Bengal uavhengig av Delhi. I 1576 ble landet en del av Mughal-riket. Persisk var hoff- og administrasjonsspråk, men det ble også skrevet bengali, særlig lengst i øst, i Arakan og Chittagong. Her fullførte Alaol (1600-tallet) sufidiktet Padmavati, som er en bearbeidelse av Muhammad Jaisis dikt på øst-hindi (avadhi). Andre muslimer skrev romantiske dikt etter persiske forbilder om f.eks. Yusuf og Zulaikha, Laila og Majnun. Mye av denne diktningen er preget av en heterodoks sufisme blandet med hinduisk yoga. Sufi-sanger er også påvirket av hinduisk bhakti-lyrikk. På grensen mellom islam, hinduisk bhakti og folkepoesi står Baul-sangene.

Bengal var det området i Sør-Asia som først ble utsatt for påvirkning av vestlig kultur, og blant de moderne sørasiatiske litteraturene er litteraturen på bengali både den største og den mest interessante.Nesten all tidligere litteratur hadde vært på vers. Under påvirkning av engelsk litteratur vokste det i løpet av 1800-tallet frem en prosadiktning, og vestlige litterære sjangere som novelle, roman, det verdslige skuespill og det kritiske essay blomstret opp og fortrengte de gamle litterære former. Begynnelsen skjedde ved Fort William College i Calcutta og i den dansk-norske kolonien Serampore, der det første tidsskriftet på bengali, Digdarshan, ble trykt. Språkformen var fortsatt konservativ, idet sadhu-bhasha fremdeles var eneste skriftspråk.

1800-tallet ble preget av dikteren Madhusudan Datta, også kalt Michael Madhusudan Dutt (1824–72), og av romanforfatteren Bankimchandra Chattopadhyay (cholit-bhasha: Chatterji) (1838–94). Begge forberedte møtet med den nye tid, slik at Rabindranath Tagore (eg. Thakur) (1861–1941) allerede hadde tradisjoner å bygge på da han som lyriker, dramatiker, romanforfatter og filosof gjorde bengalsk diktning kjent over hele verden. Tagore fikk Nobelprisen i litteratur 1913. Dessverre kom tidens øvrige litteratur til å stå i skyggen av Tagores forfatterskap. Det gjaldt f.eks. Sharatchandra Chattopadhyay (cholit-bhasha: Chatterji) (1876–1938), som med sin realisme og sin elegante prosastil hadde avgjørende betydning for all senere prosa, og Bibhutibhushan Bandyopadhyay (cholit-bhasha: Banerji) (1899–1950), som med romanen Pather Panchali skapte den regionale roman om landsbysamfunnet som møter den nye tid. Dette temaet, som er så populært i den indiske samtidslitteraturen, ble også behandlet av Tarashankar Bandyopadhyay (cholit-bhasha: Banerji) (1898–1971).

Da det indiske subkontinent i 1947 fikk sin selvstendighet, ble det bengalske språkområdet delt. Calcutta og vestlige distrikter, der majoriteten var hinduisk, ble en del av India. Dhaka, Chittagong og østlige områder med muslimsk flertall ble en del av Pakistan, fra 1971 staten Bangladesh. For litteraturen i West Bengal var året 1947 på ingen måte epokegjørende. Lyrikere som Sudhindranath Datta (1901–60) og Bishnu De (1909–82) hadde debutert under britisk styre. Begge hadde en internasjonal bakgrunn for sin diktning. Det samme gjaldt Buddhadeb Basu (cholit-bhasha: Bose) (1908–74), som underviste ved Jadaypur-universitetet i Calcutta. Blant prosaforfatterne står Balaichand Mukhopadhyay (cholit-bhasha: Mukherji) (1899–1979) med pseudonymet Banaphul (Skogblomsten) i første rekke. Som novelleforfatter representerer han den psykologiske novelle. På venstrefløyen finner vi Manik Bandyopadhyay (cholit-bhasha: Banerji) (1910–56), som virket i Calcutta, men hentet sine emner fra Øst-Bengal. Marxister var også Subhas Mukhopadhyay (cholit-bhasha: Mukerji) (1919–2003) og Samaresh Basu (cholit-bhasha: Bose) (1924–88), som valgte storbyen som emne for sine romaner og noveller. I West Bengal er det disse to sjangerne som står sterkest.

For Øst-Bengal ble 1947 et skjebneår. Hinduiske forfattere hadde utgjort tyngden i den lokale litteraturen. Nesten alle disse flyktet til West Bengal og etterlot seg et tomrom. Muslimene i øst hadde på grunn av sin lavere sosiale og økonomiske stilling fått liten del i moderne utdannelse. Det tok tid å innhente det forspranget hinduene hadde fått. Dertil kom at markante muslimske personligheter som Kazi Nazrul Islam (1899–1976) hadde virket i Calcutta. To tendenser ble snart merkbare. En del forfattere søkte tilbake til islamske tradisjoner. De fleste ønsket imidlertid en sekulær bakgrunn og fortsatte tradisjonene fra før delingen. Enkelte, f.eks. Jasimuddin (1903–76), hentet sine emner, og ofte også formen, fra folkelige tradisjoner i Bangladesh. Kampen mot pakistansk overherredømme og for retten til å bruke bengali preger mye av denne diktningen. Internasjonalt kjent er bare Saiyad Waliullah (1922–71), men for alle som interesserer seg for den sosiale bakgrunn i Bangladesh, er romaner og noveller av f.eks. Abu Ishak (f. 1926), Abdur Rashid Wasekpuri (f. 1933) og Shaokat Osman (f. 1921) av største verdi. Mange forfattere mistet livet under frigjøringen av Bangladesh, bl.a. brødrene Shahidullah Kaysar (1931–71) og Shahir Rayhan (1933–71), begge kjente prosaforfattere, og dramatikeren og lingvisten Munir Chaudhuri (1925–71).

Det finnes rike tradisjoner både i West Bengal og Bangladesh. Berømt er balladetradisjonene i Mymensingh-distriktet i Bangladesh. Roerne på de mange elvene har også rike sangtradisjoner. Omvandrende baul-sangere ivaretar en religiøs tradisjon overlevert som folkesanger. Disse gjorde et sterkt inntrykk på Tagore, som etterlignet dem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.