Konsonant, språklyd. Konsonantene utgjør den ene av to hovedklasser av språklyder, til forskjell fra vokalene. Funksjonelt (fonemisk) er konsonanten karakterisert ved at den som regel ikke er stavelsesbærende, i motsetning til vokalen. Fonetisk (også kalt kontoid) er en konsonant karakterisert ved at den har en eller annen innsnevring i passasjen for luftstrømmen. Det kan være en trang passasje, slik at det oppstår en friksjonslyd (for eksempel s), eller det kan være et fullstendig lukke for luftstrømmen (for eksempel p). Luften kan gå ut på siden av tungen (for eksempel l), og kan også gå ut gjennom nesen (for eksempel m). Konsonantlydene kan være enten stemte eller ustemte.

Etter artikulasjonsmåten kan konsonantene deles i plosiver (lukkelyder; de viktigste ustemte: p, t, k; stemte: b, d, g), affrikater (for eksempel tysk pf, ts; eng. tʃ, dʒ), nasaler (for eksempel m, n, ŋ), lateraler (l), vibranter (r), frikativer (ustemte: f, ϑ, s, ʃ, ç, x, h; stemte: v, ð, z, ʒ) og halvvokaler (w, j).

Etter artikulasjonsstedet kan man skjelne mellom følgende grupper: bilabialer (p, b, m, w), labiodentaler (f, v), dentaler/alveolarer (t, d, n, l, r, s, z, ϑ, ð), retroflekser (østnorsk ʈ, ɖ, ɳ, ɭ, ɽ), postalveolarer (ʃ, ʒ), palataler (ç, j), velarer (k, g, ŋ, x), uvularer («skarre-r») og glottaler (h).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.