Serbisk, språk som hører til de sørslaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Det er offisielt språk i Serbia, i Montenegro og i deler av Bosnia-Hercegovina. Det serbiske skriftspråket er nært beslektet med kroatisk og bosnisk. Den tidligere betegnelsen serbokroatisk ble stort sett forlatt etter 1990. Serbisk skrives både med kyrillisk og latinsk alfabet. Tradisjonelt har de ortodokse serberne brukt det kyrilliske alfabetet, men i en felles stat med kroatene på 1900-tallet kom det latinske alfabetet mer i bruk. Fra 1990-årene har det kyrilliske alfabetet fått en renessanse. I Serbia oppgir ca. 90 prosent av befolkningen det som morsmål, i Montenegro 42,6 prosent og i Bosnia-Hercegovina 30,8 prosent (IPSOS 2011).

Serbisk har et rikt bøyningsmønster med bl.a. sju kasus. De fleste verb har to former, en som betegner utstrekning (imperfektivt aspekt), og en som betegner en engangshandling (perfektivt aspekt). Serbisk bruker ekaviske former i en rekke ord hvor kroatisk og bosnisk bruker ijekavisk etter uttalen av en e-lyd går tilbake på den urslaviske jat: serbisk lepa devojka mot kroatisk og bosnisk lijepa djevojka, 'pen jente'. Språket har tonelag (fallende og stigende). Ordforrådet har mange lånord fra bl.a. tyrkisk, tysk og gresk. I Montenegro, som av mange regnes som en del av det serbiske språkområdet, er dialekten ijekavisk.

Det eldste serbiske skriftspråket var kirkeslavisk, skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios på 800-tallet på grunnlag av slaviske dialekter i Makedonia. Den serbisk-ortodokse kirken bruker fortsatt kirkeslavisk i liturgien. Etter at Serbia kom under tyrkerne på slutten av 1300-tallet, var det bare innenfor kirken at skriftlige tradisjoner ble holdt levende. En verdslig litteratur vokste frem på 1700-tallet blant serbiske flyktninger i Sør-Ungarn. Her utviklet det seg et blandingsspråk av kirkeslavisk, russisk og serbisk som ble kalt slavenoserbisk. Vuk Karadžić (1787–1864) skapte et helt nytt skriftspråk, som bygde på vestserbiske dialekter. Det ble innført 1868. Både i mellomkrigstiden og etter den annen verdenskrig gikk språkpolitikken ut på å fremstille serbokroatisk som et felles skriftspråk med to varianter. Etter oppløsningen av Jugoslavia i 1991 blir språket offisielt kalt serbisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.