preposisjon

Preposisjoner er små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen blir underordnet det som står foran. På denne måten kan de minne om subjunksjoner, som gjør det samme med setninger.

Faktaboks

Uttale: preposisjˈon
Etymologi: av latin ‘stille foran’

Det første leddet kan være et verb eller et substantiv: se på tv, sekken til Kari. Det leddet som følger preposisjonen kalles utfyllingen, og er som regel et substantiv eller et pronomen. Sammen danner preposisjonen og utfyllingen et preposisjonsuttrykk i setningen.

Preposisjoner styrer kasus. I skriftlig norsk styrer alle preposisjoner akkusativ, slik at det heter til meg og fra henne. Vi har rester av andre kasus i uttrykk som til bords, til sjøs (genitiv) og av dage, i live (dativ). I andre språk, som tysk, styrer fremdeles ulike preposisjoner ulike kasus.

Konkret og abstrakt betydning

Preposisjoner kan ha konkret betydning og for eksempel gi informasjon om

hvor noe befinner seg i forhold til noe annet (stedspreposisjoner)
når en hendelse finner sted (tidspreposisjoner)
et eiendomsforhold (eiendomspreposisjoner)

Noen eksempler på vanlige norske stedspreposisjoner:

‘i’ (vi bader i sjøen)
‘på’ (pålegget er på brødskiva)
‘under’/’over’ (stolen står under skrivebordet, hyllene henger over skrivebordet)
‘foran/bak’ (lampa står bak datamaskinen, tastaturet er foran skjermen)
‘mellom’ (huset ligger mellom to andre hus)
‘hos’ ( han er hos frisøren).

Noen vanlige tidspreposisjoner:

‘før’ (vi går hjem før klokka tre)
‘etter’ (ikke gå ut etter midnatt)
‘på’ (vi møtes på mandag)
‘om’ (jeg reiser om en time).

Preposisjonene ‘til’ eller ‘av’ uttrykker ofte eiendomsforhold (sykkelen til Jens, eieren av hunden). Eiendom kan også uttrykkes ved bruk av genitiv.

Preposisjoner kan også uttrykke abstrakte forhold (hun var i elendig humør, han ble rød av sinne, jeg stoler på henne).

Den samme preposisjonen kan ofte ha ulik betydning i ulike sammenhenger. Preposisjonen i kan for eksempel brukes for å angi sted (vi bor i Roma nå), tid (vi skal bo der i tre dager) og abstrakte forhold (jeg er i gledesrus).

Språk uten preposisjoner

Ikke alle språk har preposisjoner. Noen språk, som finsk, har postposisjoner som fyller samme funksjon (juhlan jälkeen ‘festen etter’). I andre språk, for eksempel tyrkisk, kan kasusbøying av substantiver (lokativ form) uttrykke de samme forholdene som norske preposisjoner (eksempel masada, hvor ‘masa’ betyr bordet og ‘da’ på).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Syntaks

Kristin Hagemann

Høgskolen i Østfold