Preposisjoner er små ord som ikke bøyes. De står som oftest foran et substantiv eller et pronomen.

Preposisjonene kan ha konkret betydning og blant annet gi informasjon om hvor noe befinner seg i forhold til noe annet (stedspreposisjoner), når en hendelse finner sted (tidspreposisjoner) eller angi et eiendomsforhold (eiendomspreposisjoner).

Noen eksempler på vanlige norske stedspreposisjoner:

  • ‘i’ (vi bader i sjøen)
  • ‘på’ (pålegget er brødskiva)
  • ‘under’/’over’ (stolen står under skrivebordet, hyllene henger over skrivebordet)
  • ‘foran/bak’ (lampa står bak datamaskinen, tastaturet er foran skjermen)
  • ‘mellom’ (huset ligger mellom to andre hus)
  • ‘hos’( han er hos frisøren).

Noen vanlige tidspreposisjoner:

  • ‘før’ (vi går hjem før klokka tre)
  • ‘etter’ (ikke gå ut etter midnatt)
  • ‘på’ (vi møtes mandag)
  • ‘om’ (jeg reiser om en time).

Preposisjonene ‘til’ eller ‘av’ uttrykker ofte eiendomsforhold (sykkelen til Jens, eieren av hunden).

Preposisjoner kan også uttrykke abstrakte forhold (hun var i elendig humør, han ble rød av sinne, jeg stoler henne).

Den samme preposisjonen kan ofte ha ulik betydning i ulike sammenhenger. Preposisjonen i kan for eksempel brukes for å angi sted (vi bor i Roma nå), tid (vi skal bo der i tre dager) og abstrakte forhold (jeg er i gledesrus).

Ikke alle språk har preposisjoner. Noen språk, som finsk, har postposisjoner som fyller samme funksjon (juhlan jälkeen ‘festen etter’). I andre språk, for eksempel tyrkisk, kan kasusbøying av substantiver (lokativ form) uttrykke de samme forholdene som norske preposisjoner (eksempel masada, hvor ‘masa’ betyr bordet og ‘da’ på). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.