prakrit

I språkvitenskapen brukes betegnelsen prakrit i videre forstand som synonym for middelindisk og kan således betegne alle varianter av middelindisk fra Ashoka-innskriftene ca. 250 f.Kr. til apabhramsha, den 1500 år yngre overgangsformen mellom middelindisk og nyindisk.

Faktaboks

Uttale
prˈakrit
Etymologi
sanskrit betegner ordet prâkrt, ‘naturlig’, talespråket blant befolkningens lavere klasser, til forskjell fra samskrt, ‘kultivert’, det forfinede høyspråket som ble talt av overklassen og brukt i litteraturen.

I snevrere forstand betegner prakrit (dramatisk prakrit) den stiliserte gjengivelsen av de lavere klassers (og kvinnenes) språk som er overlevert i sanskritdramaet, der kvinnene taler shaurasenî og synger mahârâshtrî, mens folk av lavere rang benytter mâgadhî. De nyindiske språkene hindi, marathi og bengali nedstammer fra hhv. shaurasenî, mahârâshtrî, og mâgadhî. Det finnes en anselig litteratur på mahârâshtrî: diktverket Setubandha (Brobyggingen), med emne fra Râmâyana, og det pseudohistoriske Gaüdavaha (Mordet på prins Gaüda), samt Sattasaï, 700 utsøkte lyriske dikt av Hâla (ca. 100 e.Kr). Jainaenes klassiske litteratur er skrevet i forskjellige varianter av prakrit, f.eks. eventyrsamlingen Vasudevahindi (se jainismen, litteratur). Det er også overlevert en omfangsrik litteratur på apabhramsha, som er det seneste atdium av apabhramsa, en overgangsform mellom prakrit og avahattha, det eldste stadiet av ny-indoarisk.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg