Prakrir brukes i språkvitenskap i to betydninger: I vid forstand som synonym for middelindisk og kan således betegne alle varianter av middelindisk fra Ashoka-innskriftene ca. 250 f.Kr. til apabhramsha, den 1500 år yngre overgangsformen mellom middelindisk og nyindisk.
I snevrere forstand betegner prakrit (dramatisk prakrit) den stiliserte gjengivelsen av de lavere klassers (og kvinnenes) språk som er overlevert i sanskritdramaet, der kvinnene taler shaurasenî og synger mahârâshtrî, mens folk av lavere rang benytter mâgadhî.
De nyindiske språkene hindi, marathi og bengali nedstammer fra henholdsvis shaurasenî, mahârâshtrî, og mâgadhî. Det finnes en anselig litteratur på mahârâshtrî: diktverket Setubandha (Brobyggingen), med emne fra Râmâyana, og det pseudohistoriske Gaüdavaha (Mordet på prins Gaüda), samt Sattasaï, 700 utsøkte lyriske dikt av Hâla (ca. 100 e.Kr). Jainaenes klassiske litteratur er skrevet i forskjellige varianter av prakrit, for eksempel eventyrsamlingen Vasudevahindi (se jainismen). Det er også overlevert en omfangsrik litteratur på apabhramsha, som er det seneste stadium av apabhramsa, en overgangsform mellom prakrit og avahattha, det eldste stadiet av ny-indoarisk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.